© Esten Borgos / Getty Images

Lisbeth Pettersen: Den viktige stillheten

Stillhet kan brukes til å fremheve et poeng. Understreke noe. Men stillhet kan også hjelpe oss til å forstå hva som skjer inni oss.

Om du gjør et lydopptak i et rom, eller enda verre – utendørs, vil du oppdage at det er bortimot umulig å unngå bakgrunnslyder. Det er en grunn til at vi trenger lydtette studio når vi vil unngå distraksjoner. Desto mer vi venner oss til støy, jo mindre vare blir vi. Sensitiviteten synker. 

En småbarnsfamilie har et helt annet støynivå enn et barnløst par. De tåler også støyen bedre, fordi de er vant til den. Og fordi støykilden kommer fra egen familie enser de heller ikke alltid hvor plagsomme de samme lydene kan være for andre. Men babyens skingrende stemme forløser neppe kjærlighetskjemikaliet oxytocin i naboens kropp. Kanskje heller stresshormonet kortisol. 

Når vi drikker alkohol er det som om ørene polstres. Vi sanser mindre og bruker stemmen mer. Vi blir mer høyrøstet enn normalt, og sjenerer oss heller ikke over andres støynivå. Vi blir litt numne, for ikke å si dumme, og tar ofte en større del av rommet enn vi fortjener. Selv klinke edru er vi mer ubevisste på støyen vi produserer selv, enn den vi blir utsatt for av andre. Helt til vi kommer i en situasjon hvor støy ikke bare er en plage, men gjør vondt. For eksempel i faser hvor vi er syke, slitne, eller bare har et oppdrag som krever konsentrasjon. 

Og mens noen blir mer og mer plaget av alle lydene, er andre blitt så avhengige at de fyller hvert minutt med bakgrunnsstøy. En radio eller en tv som surrer og går. Hva som helst for å unngå å bli konfrontert med stillhet. For stillheten er ikke tom. Det vet vi intuitivt. Stillheten inneholder informasjon om det som skjer inni oss. I følelsene, i tankeverdenen og i kroppens varselsystem.

Det er krevende for hjernen å være kontinuerlig påskrudd. Klar til å respondere på alt rundt oss som vil ha oppmerksomhet. Vi blir bombarderte. Biler som ruser, telefoner som piper, stemmer som skjærer. Adrenalin pumpes rundt i årene. Alltid beredt. Alltid på vakt. 

Avisen Independent forteller at ny forskning fra Exeter University tyder på at menneskehjernen ikke er laget for travelt byliv.

MR-bilder av hjernen viste at mens området som er assosiert med å være i en rolig, meditativ tilstand, umiddelbart lyste opp når folk så på bilder av natur. Mens bilder av urbane miljøer ga en betydelig forsinkelse i reaksjonen. Det tok tid før området i hjernen som behandler visuell kompleksitet klarte å tolke det den så. Dette gjaldt for alle, uavhengig av om deltagerne var født og oppvokst i storbyen eller på landet. Det handler altså ikke bare om hva du blir vant til, men hva menneskehjernen er utrustet til å tåle.

© Getty Images

Professor Michael Depledge, som står bak undersøkelsen, sier til avisen at den store økningen i depresjon og atferdsmessige abnormiteter i store byer kan skyldes overbelastning av hjernen. Stillhet som metode er en måte å bli mer oppmerksom på. Ikke bare i forhold til alle lydene rundt oss, men også det som skjer på innsiden. Vi kan bruke stillhet til å styrke kontakten innover. Koble oss på følelser og den observerende evnen som finnes i oss. Å styrke evnen til observasjon både ut- og innover, gjør at vi blir mer mindfulle, oppmerksomme på det som skjer under støyen. 

Og kan handle i henhold til behov. Du kan leve et helt liv uten å ha et bevisst forhold til stillhet og støy. Iblant hører vi om toppledere som har møtt veggen. Gått til bunns, for så å oppdage at de ikke tåler stillheten som kommer når de ikke står midt i hverdagsorkanen. Noen reagerer med frykt. Og tar mer av medisinen som har gjort dem syke, kaster seg inn i en ny orkan. Hva som helst, noe som holder hjernen i gang. Slippe å kjenne på ubehaget. Slippe å høre det kroppen prøver å fortelle. Du kan avlede hjernen fra et angstanfall. Det kan være en bra strategi i enkelttilfeller, men det suger som livsstil. For hjernen trenger å koble seg fra. 

Jeg kom til et slikt punkt selv i begynnelsen av trettiårene. Hadde skjøvet alt foran meg så lenge at angsten slo meg ned. Jeg måtte gjøre noe, og begynte å utforske stillhet i kjellerstuen hjemme. Jeg tok også en to-ukers hestekur i form av primalterapi. Var sammen med tretti personer på et lite hotell i fjellheimen. Der opplevde vi kontrasten mellom den ekstreme stillheten der ute og buldringen på innsiden. 

Oppdagelsesferden hadde strenge regler. Ingen prating mellom gruppesesjonene. Skulle du si noe, måtte det skje i plenum. Bare sunn mat. Sukker og honning var ryddet bort, fordi søtsaker kan brukes ubevisst som trøstemedisin, eller til å dekke over noe. Disse to ukene ble vi oppmerksomme på hvor uoppmerksomme vi var, både i forhold til det ytre lydbildet og den indre støyen. Tankene. 

Vi ble konfrontert med ubevisste handlinger, som å trøstespise, snakke ting vekk eller døyve ubehag ved å gjøre noe. Vi oppdaget at ytre stillhet og ro hjelper for å høre det som foregår på innsiden. Kanskje det er på høy tid å oppsøke stillhet aktivt. Å innearbeide en disiplin (yoga, meditasjon etc.) gir effekt utover selve øvelsen og stillheten der og da. For eksempel øke evnene til konsentrasjon. Bli oppmerksom på indre, unødig plapring. Og god på å finne stille soner. Både utenfor og på innsiden. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...