Det er ingenting som er så passiviserende som offerrollen. Hvis du ser deg selv som et offer for omstendigheter, politikk eller familieliv, så bør du samtidig se etter et rødt flagg. Du er på farlig område.
Du har tråkket inn i et lunefullt landskap. I et terreng hvor det er lett å la seg lede viljeløst av gårde, bli blendet av motlys, eller sette seg bom fast i en synkemyr.
Når vi inntar rollen som offer, fratar vi oss selv makt. Da har vi lagt ansvaret der ute et sted, på systemet, på partneren, på sjefen eller Gud. I stedet for å fokusere på hva vi selv kan gjøre for å skape bedring eller forandring.
Blir maktesløse
Offerrollen gir oss i beste fall en midlertidig pause. Det kan være god trøst i å sutre litt, klage og syte. Smelle med dører og hyle som en hjemløs katt et par timer eller dager. Sinnstilstanden tillater oss å drukne i selvmedlidenhet og gjør at vi slipper unna smertefull selvinnsikt.
Midt i en emosjonell reaksjon er det nesten umulig å se klart. Da ser man gjerne ubevisst etter noe å henge sinnet eller tristheten på. Det er vondt på innsiden, kropp og sinn ser etter noe å avreagere på – slik lynet kjapt finner sitt nedslagspunkt, ser tankene våre etter noe eller noen å skylde på.
En smerte er der og trenger utløp, uansett hva som har satt i gang prosessen. Og akkurat når dette skjer blir vi ofte maktesløse og følger de vaner vi har lagt oss til. «Alle er dumme når jeg er sur.»
Om du har en klassisk offerskikkelse i din nærhet, så gjelder det å ikke stå i skuddfeltet når raseriet over all verdens elendighet, som vedkommende opplever seg som urettmessig midtpunkt for, sendes videre. Til syvende og sist er egne følelser et eget ansvar. Når vi gjør andre ansvarlige for vår sinnstilstand, gjør vi samtidig oss selv til offer.
Er du i selvsaboteringsmodus?
Offerrollen som livsstil kan fort handle om et liv som går på skinner med klar retning mot bunnen. Det ene året etter det andre går, og stadig er det en selv som rammes av livets urettferdigheter. En forurettet innstilling gir næring til nye sinte eller sure tanker som fyller kroppen med selvmedlidenhet.
Det må være lov å synes synd på seg selv, men det er en uproduktiv tilstand, uten fremdrift, uten håp og uten handling. Det er vanskelig å se hva man holder på med når følelser ligger tykt over synsfeltet. Er man først i selvsaboteringsmodus er det vanskelig å få tankene til å bytte retning. Jobben må gjøres på rolige dager.
Kanskje situasjonen trenger en ny analyse? Prøv å se problemet utenfra: Hvordan havnet du her, var det noe du kunne gjort annerledes? Er det noe du kan forandre på nå?
Kanskje det faktisk ikke er mulig å gjøre det konkrete som skal til for å løse problemet. Kanskje du sitter innesperret på Bredtveit fengsel, er lenket til en sykeseng, eller du har mistet noen eller noe.
Dersom årsaken til at vi lider virkelig skyldes omstendigheter som ikke lar seg forandre, gjenstår en annen mulighet: Å akseptere det som er.
Mulighet til forandring
Det kan åpne oss for å se innover. Observer. Se hva tankene holder på med. Hvilke følelser som ligger under de på toppen. Bare se. Ikke gjøre. Når vi ser på det som rører seg bakenfor tankenes vante spor, oppstår muligheten til forandring.
Selv fysisk smerte kan reduseres når vi blir bedre på å gi slipp. Når vi lærer oss å flytte oppmerksomheten vekk fra tanker som produserer mer smerte. Å observere er selve kjernen i mindfulness. Å se på noe, studere det passivt uten å gripe inn. Kun se og lære.
Og når følelsene er mindre aktive er det lettere å se det som er sant. Når sinnet er roligere kan nye muligheter tre frem. Gjennom å observere uten å dømme, uten å analysere og fordele skyld, kan vi får øye på noe som gir en «apifeni», en ny åpenbaring. Bitte liten eller livsendrende.
Har du lyst til å meditere?
Gå inn på tara.no/mindfulness og se de ulike alternativene. Videoklippene er organisert slik at du enkelt kan komme tilbake hver dag og få et par stille minutter. Når du har mye uro i kroppen, kan du danse og riste av deg stresset sammen med Lisbeth, før du mediterer.
Prøv deg frem, og send oss gjerne noen ord om hvordan det går!
Lisbeth Pettersen (57) har praktisert Zen og mindfulness-teknikker i 20 år. Hun har bakgrunn som journalist, fra aviser, TV og magasiner. Lisbeth er født i Nord-Norge, men bor i Oslo hvor hun jobber som frilans foredragsholder og skribent. Foredragene hennes er kjent for å være rett på sak med rå humor. Les mer på zenlounge.no.
