Katastrofetanker
© Esten Borgos / Getty Images

Katastrofetanker - en naturlig del av livet

De fleste har dem i perioder. Disse angstfremkallende tankene som tror at alt går ad undas. Snart.

9. april 2020 av Lisbeth Pettersen

Jeg har hørt folk fortelle at det er når de har det som best at katastrofetankene kommer. Når livet er vidunderlig, når du ikke kan få det bedre, smyger en ubedt tanke seg inn: Dette kan ikke vare. Det er for godt til å være sant. 

Og kanskje – dette har jeg ikke fortjent. Snart kommer straffen. Kanskje litt av det gamle arvesynd-tankegodset fra kristendommen henger igjen i den ubevisste delen av sinnet. Troen på at ethvert menneske fødes med en nedarvet skyld. At man ikke skal ha det altfor godt. 

Men det er også en viss logikk i at lykkelige dager kan vekke et instinkt om å ville verne situasjonen. Beskytte det som er. Holde på lykken. Selv observerer jeg for tiden at katastrofetanker prøver seg i etterkant av et traume, hvor et nært familiemedlem tok livet sitt. 

Når hjernen har fått sjokk er det naturlig at den begynner å lete etter potensielle nye katastrofer, for om mulig å avverge dem. Tankene går vidt og bredt, høyt og lavt. De sirkler rundt nær familie. 

Om de har det bra. Om de er trygge. Tankene plager meg med ideer om alt som kan være galt med huset vårt. En lekkasje? Eller trappetrinn som bør fikses. Hva med økonomien? Vil jeg takle den? Min egen kropp. Senskadene etter kreftbehandling. Etcetera. Etcetera. Fantasien finner lett næring for oss med drama i genene. Spesielt i etterkant av et sjokk. 

Men er det så farlig å bekymre seg? Evolusjonspsykologien forklarer at frykten har utviklet seg gjennom generasjoner, og at det er en funksjon som skal lære oss å beskytte oss selv. Angst derimot, er lite hensiktsmessig. 

Angst er en overdreven fryktreaksjon, og den bør det tas tak i, fordi angst kan hemme oss i å leve. Frykt er imidlertid en del av livet. Når det skjer noe vondt, vil sinnet naturlig søke å avverge nye opplevelser av samme sort. Det er i beskyttelsesmodus. For å kunne forsvare seg, blir det nødvendig å se nærmere på omgivelsene. 

Dette er noe de aller fleste opplever, det er en naturlig etterreaksjon som vi bør vokte oss for å sykeliggjøre. Bekymrings- og katastrofetanker er en del av det menneskelige vesen. Men perioder med uro og småangst har også en fin side. Den gjør oss litt mykere inni. 

Dessuten, kanskje det er god grunn til å være engstelig? Kanskje skjer det noe som du bør ta tak i? Endre på? Observasjon uten fordømmelse gjør det mulig å se det som er – og deretter slippe det man ikke trenger å bære rundt på. 


Les også: Mediter med Lisbeth Pettersen!

© Esten Borgos

«Perioder med uro og småangst har også en fin side. Den gjør oss litt mykere inni»

For egen del sorterer jeg tanker. Bevisstgjør meg hva jeg kan gjøre noe med og hva som ligger utenfor min makt og kan legges helt bort. Jeg bestiller håndverker, får fikset det som plager meg. Bestiller legetime, og ber tankene om å holde kjeft. (Det hjelper.) Når jeg har fulgt opp det som bør følges opp, kan oppmerksomheten flyttes til noe konkret. For eksempel å skrive denne teksten som kanskje kan motivere deg til å reflektere over dine indre prosesser. 

Jeg kan lese. Trene. Jobbe. Leve. Kysse en frosk. Når «ubegrunnede» bekymringer stjeler oppmerksomheten, minner jeg meg selv om at tankene bare er teorier om i morgen og minner fra i går. De er ikke virkeligheten. De er ikke i det levende øyeblikket, i nået. De er ikke en varm kopp te med honning. Det er fint å bruke kroppen til å endre sinnsstemning. Flytte på seg. Bokstavelig talt se livet fra et annet utkikkspunkt. Klatre opp i et tre. Sette seg på en stubbe og finne noe der ute å dvele ved. 

Oppmerksomheten skifter lett fokus. Ofte når jeg ligger langstrak på gulvet og gjør planken, når svetten renner og musklene verker, sender fantasien meg nye ideer. Kommer opp med nye scener for en roman jeg skriver på. Finner på trøbbel jeg kan utsette fortellingens karakter for. Det gir meg fritid fra meg selv og mitt. Vi har lest det før, men det er en grei påminnelse: Det aller meste vi frykter, skjer ikke. Selv om vi misliker frykt, blir vi også trukket mot den. I alle fall den type redsel som kan oppleves under trygge omstendigheter. Psykologien forteller oss at nifse filmer og bøker utvider vår opplevelse av virkeligheten. 

Kanskje vi noen ganger trenger å gjøre de grå og trygge hverdagene litt mindre trauste. Jeg var nylig på kino sammen med en venninne. Vi så filmen «The Lighthouse», som er en psykologisk skrekkfilm. Jeg, med ørepropper og lukkede øyene for å slippe de mest voldelige scenene. Min venninne, bortimot uberørt, fikk med seg alt. Men ingen av oss likte filmen. For henne var filmen «overkill». For meg var den «nerve-racking». Alt endrer form. Kontinuerlig. 

Til trøst og til ettertanke. Vi går gjennom gode og mindre gode faser. Det er likt for alle. Så er det opp til oss om vi klarer å la livet renne gjennom oss. Om vi tåler at grums flyter opp, klarer å la det smertefulle passere uten å se vekk eller sette oss fast. Det er en grei pris for å få lov til å være levende.

Les også: Følelser er bare på besøk, de er ikke en del av oss

Lisbeth Pettersen (63)

Har vært Taras faste mindfulness-spaltist siden 2011. Hun har bakgrunn som journalist, reiselivsgründer og meditasjonslærer. Lisbeth har skrevet flere bøker om meditasjon, og høsten 2018 debuterte hun også som krimforfatter med boken «La meg ikke huske». 

Det er tretti år siden Lisbeth begynte å utforske mindfulness systematisk. Hun beskriver metoden som et observasjonsverktøy. Lisbeths spalte «Skvis livet» handler om mindfulness i et livsperspektiv. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...