Har du noen gang malt deg inn i et hjørne? Det er en god metafor, du ser for deg gulvmaleren, han sitter innerst i kroken, alt rundt han er nymalt, bortsett fra flekken han sitter på. Han ser ingen utvei, og gremmes, der i kroken.
Dette kan vi fint gjøre uten malerkost. Vi kan male oss inn i en krok av sinnet, der utsikten er dyster. Å havne i sorte hull iblant, er nokså normalt. For livet skjer.
Tap oppstår, man mister noen, sliter på jobben, føler seg ensom, eller sliter med varige helseproblemer. Det topper seg.
Noe av smerten livet påfører oss, er uunngåelig, men vi bør passe oss for selvpåført smerte i form av frykten for det ukjente, frykten for det vi tror vil komme, for fremtiden, og alle farene som lurer.
Frykt er en nødvendig egenskap, frykt er kroppens måte å forberede oss på fare, vi får også øvd oss litt på å tåle, slik at vi kanskje takler det som kommer. Men frykten kan bli overdrevet, ute av proporsjoner, og lite effektiv for hverdagen.
Du blir ikke bedre på å ta avgjørelser fordi du går rundt og frykter alt. Trolig skjer det motsatt, man lammes av frykt. Eller tar uoverveide avgjørelser. For når sinnet er i fryktmodus, ser vi ikke helheten. Bare en flik.
Men frykt kan være godt begrunnet. Du har grunn til å være redd om du har fått en alvorlig diagnose, og vet hvor det bærer. Selv kloden har fått en diagnose, vi vet alle hvilken vei det bærer, om vi fortsetter i den samme retningen. Men det betyr ikke at vi må leve i frykt. Frykten er sinnets måte å advare oss på, det blinker rødt. Signaliserer fare. Men når vi har tatt meldingen, får sortert tankene litt gjennom gode samtaler, eller ved en god indre dialog, kan vi reagere med sunn fornuft. Ta skritt i riktig retning.
Min største frykt – som oppleves som et evigvarende gnagsår, er klima- og miljøkrisen. Jeg er redd for fremtiden til de som er unge nå. Det plager meg at dyr lider som en direkte følge av vår adferd. Det er oppleves som smertefullt å være en del av en art som tar seg til rette. Så hva kan man gjøre hvis målet er å bli kvitt frykten? For det første erkjenne situasjonen: Dette skremmer meg. Det er vel kjent at både barn og unge blir enda reddere, når voksne ikke engang vil innrømme et problem, later som om alt er ok.
Som voksne er vi bedre på å undertrykke opplysninger vi finner skremmende. Men virkeligheten er som den er, og vi er ikke dumme. Frykten blir ikke borte, den fortsetter i underbevisstheten, og der kan den uobservert vokse seg uoverkommelig.
TERAPI Å gå i terapi kan høres alvorlig ut, men terapi kan også være kortvarig.
© Getty ImagesNår vi har anerkjent at dette er en utfordring, dette er ikke bra, kan vi flytte fokus til hvilke løsninger som finnes. Og når vi blir i stand til å handle, ta små eller store grep, vil frykten minske grepet. Vi får en følelse av at vi gjør noe konstruktivt, kanskje bare i det små, men i riktig retning. Vi bryr oss.
Ta klimakrisen. Hvis du har en ungdom som er redd – så anerkjenn at det er grunnlag for en slik reaksjon. Ta praten. Hva kan vi i vår familie gjøre for å redusere klimatrykket? Hva kan du som ung gjøre?
Mange unge frykter hva som vil skje med nærområder, og landet de bor i. Men det er viktig å innse at enkeltpersoner ikke kan endre et stort problem alene. Vi trenger først og fremst systemiske forandringer. Og en politikk som fungerer.
På individuelt nivå kan vi som foreldre og besteforeldre vise barna våre at vi har evne til å endre oss. Til å forsake etablerte goder. Vi kan vise at måtehold er mulig. Ikke bare mulig, men at forandring gjør oss godt. Og vi kan holde frykten i sjakk. Ikke lide unødig. For oss som har lettere fryktplager, jeg antar det gjelder de fleste, kan det være tilstrekkelig å observere sinnets fryktspinneri – alt kommer jo fra egne tanker – og flytte fokus til her og nå. Sansene. Kroppen. Danse av seg stemninger som setter seg. Trene vekk uro.
Men med mer alvorlige tilstander bør det søkes hjelp via fastlegen. Å gå i terapi kan høres alvorlig ut, men terapi kan også være kortvarig.
Psykologene og professorene Gerd Kvale og Bjarne Hansen har utviklet et behandlingsprogram som lar pasienter bli kvitt angst og tvangslidelser i løpet av fire dager. The Bergen 4-Day Treatment er eksportert til flere andre land, og brukes i dag over hele Norge. «Da vi begynte med dette, så visste heller ikke vi hvordan effekten ble på lang sikt. For noen år siden syntes vi det var skummelt å skulle si at folk kunne bli friske på fire dager», forteller Gerd Kvale i Kavlifondets podkast «Tech, håp & kjærlighet».
Nå har mer enn 2000 fått hjelp. Forskning på metoden viser at 90 prosent har klar bedring etter fire dager. Fire år senere er 70 prosent ute av lidelsen og lever normale hverdager. Når frykt blir til tvangstanker, kan det være vanskelig å endre på det selv. Men vi kan ta tak i situasjonen før den er blitt alvorlig, bruke mindfulnessteknikker til å observere tankene – og ellers sørge for god utlufting.
Vi må ikke slutte å skvise livet
fordi vi frykter fremtiden.
