«Jeg har aldri tenkt: Når jeg er 40, skal jeg ha oppnådd det og det. Hva er alder annet enn tall-stress?»

Man trenger ikke å ha sett mange minutter av Netflix-serien «Reservatet» før man merker at noe er helt galt. Stemningen i musikken er urovekkende. Og det er hovedpersonen Cecilies blikk også. Vi befinner oss i et område med arkitekttegnede villaer langs Strandvejen i et av de rikeste områdene i Danmark, nord for København.

Et velstående reservat hvor naboens au pair, Ruby fra Filippinene, er forsvunnet. Marie Bach Hansen spiller rollen som Cecilie i krimserien om skyld, makt og taushet i overklassens lukkede sirkler. Og med den har hun for alvor gjort seg bemerket på den internasjonale scenen. I løpet av de første fire ukene på Netflix var «Reservatet» blant de mest sette i hele 77 land – og over 35 millioner hadde sett serien. 35 millioner! Smak på det tallet. Netflix-serien kan for øvrig sees i 190 land. Det er imidlertid ikke noe som får Marie Bach Hansen til å vippes av pinnen. For hun leser ikke så mye om det hun er med i – og absolutt ikke anmeldelser.

– Jeg er ikke i tvil om at serien har nådd langt ut, for jeg fikk beskjed fra en som bodde i Brasil, som skrev at hun virkelig kunne speile seg i Cecilie. Det er jo helt utrolig at du plutselig kan påvirke noen på den andre siden av jordkloden. Den slags meldinger gjør meg glad. Det er jo nettopp det med å dele historier, som folk kan bruke til noe, som er hele meningen med det jeg gjør. Og jeg er stolt av at serien blir mottatt så godt. Jeg vil alltid gjerne høre fra dem som har sett meg i en film eller i en serie – eller snakke med publikum som kommer bort til meg på gaten eller skriver til meg etter et teaterstykke. Men utover det prøver jeg å unngå å lese for mye om det jeg medvirker i. Jeg leser ikke anmeldelser. Det har jeg ikke gjort på nesten 10 år – hverken de gode eller de dårlige. Jeg har gjort mye teater, og der kan det virke direkte forstyrrende for jobben min å lese for mye underveis i en spilleperiode. Jeg vil gjerne skåne meg selv for andres meninger når jeg skal inn og spille stykket 40 ganger. Uansett om det gir en god følelse eller gjør meg trist, er det forstyrrende for min karakter – så det gjør jeg ikke. Men jeg må også innrømme at jeg faktisk er litt nysgjerrig. Så det kan være jeg vil prøve noe nytt her i livet etter fylte 40, og begynne å følge litt mer med.

Ikke sett meg i en bås

Det er 15 år siden Marie Bach Hansen gikk ut som skuespiller fra Den Danske Scenekunstskole i København. Samme år debuterte hun på Teatret Mungo Park, og siden har hun stått på en lang rekke av Danmarks store scener – fra Det Kongelige Teater til Husets Teater i København. Men det var med rollen som blomsterhandleren Signe, som viste seg å være den bortadopterte lillesøsteren Sunshine i familien Grønnegaard i serien «Arvingene» fra 2014, at det brede publikum for alvor fikk øye på henne. Serien gikk også sin seiersgang i Norge.

– Karakterenes forskjellige uttrykk letter på en måte min egen type og personlighet og gir plass til den personen jeg spiller. Sånn vil jeg gjerne fortsette å ha det. Derfor er det også litt spesielt med mitt fag, at det også innebærer at du lager intervjuer om deg selv som menneske.

Jeg er veldig oppmerksom på å unngå å bli puttet i en bestemt bås i mediene. Jeg får lyst til å komme med en ansvarsfraskrivelse hele tiden, og si: «Sånn er jeg overhodet ikke», når jeg føler meg fastholdt i en bestemt fortelling om meg selv. Ha-ha ... med andre ord: Jeg. Vil. Ikke. Settes. I. Bås!

Mitt eget reservat

Med rollen som Cecilie i «Reservatet» har Marie Bach Hansen fått lov til å prøve seg med enda en ny type karakter: en kvinne fra samfunnets aller øverste lag. Serien er regissert av Per Fly, og samarbeidet med ham satte hun pris på.

– Cecilie beveger seg med selvfølgelighet gjennom livet sitt, men under overflaten ligger skyld og tvil. Per jobber mye med at ting ikke må bli fortalt for tydelig. Og jeg elsker det, fordi det gir plass til nyanser. Kontroll på utsiden og kaos inni. Det er en spennende prosess å dykke ned i. Vi snakket mye om hvordan man er et godt menneske, og hva som er et godt liv.

Hvilket reservat kommer du selv fra?
– Jeg er oppvokst i den lille byen Borum utenfor Århus. Et «Bakkebygrenda»-aktig miljø, hvor man løper inn og ut hos alle, og alle kjenner hverandre. Det var en barndom som føltes veldig trygg. Moren min var pedagog, og faren min var tømrer. Vi spilte slåball på veien og laget barneteater i forsamlingshuset – og selv flaskemannen, en mann som bodde i utkanten av byen og alltid samlet flasker i veikanten, var en viktig del av vårt samfunn og ble invitert med. Det var et godt fellesskap i byen. I dag tenker jeg at det kanskje var noen i byen som følte seg utenfor. At det kanskje kunne føles mer lukket, hvis man så det fra en annen vinkel. Jeg vet ikke. Jeg tror nok det er sånn i alle sammenhenger. Du blir lett blind for det miljøet du selv er en del av, men jeg hadde det godt i det.

Men du søkte også ut av det?
– Ja, på et tidspunkt blir det jo for smått. Jeg hadde funnet ut at jeg kunne tenke meg å spille teater, så jeg gikk på audition og kom med i «Trollmannen fra Oz». Året etter begynte jeg på musikkskole fordi jeg lengtet etter å finne flere jevnaldrende som hadde samme interesser som meg. Det var det ikke på min barneskole. Det var overveldende og fantastisk å starte der, for plutselig var jeg ikke den eneste som gikk helt nerdete opp i musikk og teater. Det var mange andre unge mennesker med enorme talenter, og vi kunne boltre oss i kreativitet og fellesskap sammen.

Noe med musikken

Pianoet fra barndomshjemmet i Borum har Marie tatt med seg, og siden har hun lært å spille både munnspill, kontrabass og ukulele, så musikken har aldri vært langt unna. Men at det ble skuespillet som vant, skyldtes et friår som 19-åring i Barcelona, der det ellers mest handlet om alt mulig annet. Litt modelljobbing, en jobb som servitør, lære spansk og bare leve livet.

– Jeg reiste til Spania for å gjøre alt annet, forteller Marie. Kjæresten min hadde nettopp reist for å seile jorden rundt, og jeg var knust. Så sa moren min at hvis jeg ville lære spansk, så var det en god mulighet.

Kort tid etter sto Marie på Plaça de Catalunya med en enveisbillett, en adresse skrevet på en lapp og ikke mye annet. Hun kjente ingen, snakket ikke språket og hadde ingen smarttelefon å slå opp noe på.

– Det var beinhardt. Jeg gikk forbi kafeer og restauranter der jeg gjerne ville søke jobb, men jeg turte ikke gå inn, fordi jeg var redd for at de ville svare meg på spansk, og så ville jeg ikke forstå. Men det å være i Spania ble en av de mest skjellsettende opplevelsene i livet mitt. Faktisk tenker jeg noen ganger at man burde gjøre noe lignende hvert åttende år – rive seg selv opp med roten. Det er jo som å starte prøver på et nytt teaterstykke eller møte publikum for første gang. Det føles uendelig overveldende, og litt som om det er med livet som innsats, når man er nødt til å stille seg der ute, hvor man er sårbar, men det går jo alltid.

Et kjempespark

Den første jobben i Barcelona fikk hun på en bar, hvor kollegaene – halvt i kjærlig erting – kalte henne «la rubia» og «sí sí sí», fordi hun hele tiden nikket og sa ja, selv når hun ikke forsto spørsmålet. – Så ble jeg sendt ut etter noe og kom tilbake med en kost i stedet for noen kopper. De var så irritert på meg. Når du plutselig ikke har språk, mister du også litt av personligheten din. Jeg kunne ikke være morsom. Jeg kunne ikke være rask i replikken. Jeg kunne ikke engang forklare hvem jeg var på en ordentlig måte. Alt det som pleide å være meg, var borte. Det var virkelig lærerikt. Også når det gjelder min måte å møte verden på senere. For jeg lærte et nytt ord hver dag. Og plutselig en kveld stod jeg ved enden av et bord og fortalte en historie – på spansk. Det var en voldsom følelse. Da tenkte jeg: Ok, nå blir jeg. Og det gjorde jeg. Ett år. Barcelona ga meg et kjempespark bak til å tørre å kaste meg ut i ting.

Marie reiste hjem, søkte på både sosiologi på universitetet og teaterskolen. Og kom inn begge steder.

– Så tenkte jeg bare: Hva høres morsomst ut? Hva høres mest ut som en lek? Og så ble det drama jeg valgte.

Like mye lek og seriøse prestasjoner

På Statens Teaterskole, følte Marie seg i starten litt bortkommen. Hun var nettopp fylt 21 år, og det var overveldende å ha kommet gjennom nåløyet og stole på at hun var blitt utvalgt blant så mange talenter til å gå der.

– Jeg turte nesten bare å snakke med folk av min egen årgang, sier hun og beskriver skolen på Holmen i København som stor, langstrakt og fylt av dyktige, kule mennesker.

– Det var en stor bygning med enorme rom – og alle disse lys- og lydmenneskene og regissørene, som jeg jo senere har elsket å jobbe med. Men i starten føltes det bare ... stort.

Marie ville gjerne gjøre det bra.

– Jeg tror jeg har en sånn «high achiever» i meg. «Hva vil dere ha – så gir jeg dere det!» Så i begynnelsen brukte jeg mange krefter på å finne ut hva de gjerne ville ha fra meg. Men i virkeligheten ville de jo ha meg. Alt jeg hadde i meg. Og det skulle vi oppdage sammen. Det var spennende.

Men det var først da hun hadde vært i praksis i tredje semester og spilt en rolle på en profesjonell scene på lik linje med de utdannede skuespillerne, at den naturlige selvsikkerheten kom tilbake.

– Plutselig kunne jeg si en replikk med ro i kroppen igjen. Jeg fikk mer selvtillit. Men det betyr ikke at jeg ikke fortsatt kan ha den der djevelen i meg som vil at alt er perfekt. Min indre regissør som tenker: Er dere sikre på at det ikke er bedre hvis man gjør noe mer? Det er en form for kontroll, men det er nettopp det du skal gi slipp på. Det viktigste som skuespiller er å kunne tåle pinlighet. Du må tørre å være dårlig.

Det komplekse

Men like mye som Marie elsker det lekne, trenger hun også det motsatte.

– Det er superkomplekst, for jeg trenger også trygghet for å kunne prestere og føle meg fri. Det har jeg virkelig forstått de siste årene.

Hun beskriver det som en balanse: Å kunne gå dypt inn i en rolle krever mot, men motet kommer ikke av å presse seg selv over en grense i et utrygt rom.

– Det er noe voldsomt ved å stå foran et kamera og måtte gi alt, mens folk rundt deg banker deg på skulderen og sier: «Vi må bare gi deg litt mer sminke», og «Hva synes du forresten om dette og hint?» ... og annet småprat. Jeg må passe på energien min.

Jeg er veldig sosial av meg, og jeg elsker en levende filmsett, men jeg har også oppdaget at jeg noen ganger trenger å trekke meg tilbake. Det handler ikke om at jeg ikke vil snakke med noen – jeg må bare kunne velge. Kanskje jeg må meditere litt, lese manuset igjen eller sitte og høre på musikk for å fokusere. Maria sammenligner det med å jobbe i et åpent kontorlandskap. En konstant summing og bevegelse, hvor man aldri er alene og derfor kan ha vanskelig for å fokusere på det viktige.

– Åpne kontorlandskap er jo skapt i helvete. Hvem er det egentlig bra for? sier hun og ler.

– Jeg har etter hvert lært at det er greit å spørre om det finnes et sted jeg kan sitte alene. Det gjør en stor forskjell. For når kameraet ruller, og jeg skal være troverdig i en rolle, må jeg kunne være helt til stede. Jeg må kunne reagere på medspillerne og regissøren helt fritt. Den åpenheten og nysgjerrigheten jeg vil ha foran kameraet, vil jeg gjerne spare til opptakene og ikke ha brukt opp i pausene – hvis det gir mening?

En rom-com, takk

«Reservatet» har blitt en hit i store deler av verden, og Marie merker tydelig at dører begynner å åpne seg. Kanskje også for å kunne treffe den globale scenen for alvor.

– Det føles som om noe er i gang nå. Jeg får e-poster fra både Kenya og India, men det er ikke avgjørende for meg å jobbe i utlandet. Det kommer helt an på hva slags prosjekt det er. Jeg vil like gjerne være i Danmark hvis rollen passer meg. Jeg føler jeg står et sted nå hvor jeg har prøvd såpass mye forskjellig i karrieren at jeg kan tillate meg å si ja og nei etter som historien interesserer meg. Det er faktisk en god plass å være. ... Men hvis noen fra utlandet ringte med et kjempebra manus, ville jeg selvsagt tatt flyet med en gang. Jeg har for mye eventyrlyst i blodet til å la være, sier hun og legger til:

– Det fine er at kjæresten min er musiker og også reiser mye, så han kunne jo bli med. Vi har faktisk prøvd det før. Da jeg spilte i «Mord uten grenser», møttes vi i Antwerpen, der jeg filmet, så fløy han til Sevilla for å spille, og jeg dro sammen med ham før jeg skulle videre til London. Vi får det til å fungere og passer godt sammen på den måten. Vi legger ikke bånd på hverandre, men støtter hverandre. Det gjør alt mer fritt og morsomt. Og det hun drømmer om å gjøre, er ikke nødvendigvis tungt og dramatisk.

– Jeg vil gjerne lage en ekte rom-com. En romantisk komedie som er lett og vittig. Der det handler om menneskelig kjemi, timing og øyeblikk. Det kunne vært så gøy – og enormt vanskelig på den gode måten. Det er så rart å si det høyt, men nå sender jeg det ut i universet. Jeg mangler å prøve en romantisk komedie, så gi meg gjerne det, takk, sier hun og ler.

Har du lært å surfe?

Hun har nettopp fylt 40, men teller ikke livet i år, men i opplevelser.

– Jeg har aldri tenkt: Når jeg er 40, må jeg ha oppnådd dette og hint. Jeg tenker mer: Hva har jeg lært om meg selv, og hva vil jeg gjerne prøve? Og hva er alder egentlig, annet enn tall-stress? Man kan være 52 år og dra til Australia for å lære å surfe. Hvis det tar sju år å bli skikkelig god, er man 59 og har masse tid til å surfe livet ut. Det er aldri for sent å kaste seg ut i noe nytt.

Marie forteller om en eldre mann

hun møtte under korona-nedstengningen, som satt på en benk og nøt solen.

– Han var 78 år og astrofysiker, og sa: «Jeg sørger for å lære noe nytt hele tiden.» Da han var 72, begynte han å stå på rulleskøyter. Da han var 75, startet han å lære fransk. Nå leser han franske teaterstykker. Det var så inspirerende å møte ham, for det viser bare at man kan det meste hvis man holder seg nysgjerrig og insisterer på å lære seg selv å kjenne underveis. Det er også det jeg lærte da jeg var i Barcelona som ung. Det handler mye om å tørre å være til stede i øyeblikket der du er. Og så huske å ta noen sjanser underveis, så du ikke ender opp i de låste båsene som er så vanskelige å komme seg ut av.