Kari Bremnes: – Et liv uten å jobbe er utenkelig

Å pensjonere seg fra kunsten høres utrolig trist ut, hevder Kari Bremnes (67) med krystallklar overbevisning. Hun kan ikke huske et liv uten musikk. Å vende den ryggen lar seg simpelthen ikke gjøre.

– Det må jo være en separasjon som er verre enn alt, egentlig. Musikken er en veldig stor del av min verden og mitt liv, så det har jeg lite lyst til.

Sannsynligheten for at mange av Taras lesere er glad for å høre det, er avgjort til stede. Fra hun fikk sitt kommersielle gjennombrudd med platen «Spor» i 1991, har Kari Bremnes vært en sentral del av norsk kulturliv, en egenartet artist og låtskriver som i kraft av sitt virke har bidratt til å synliggjøre en hel landsdel.

Kari har bodd mesteparten av sitt voksne liv i Oslo, men er opprinnelig fra Svolvær i Lofoten og har gitt stemme til naturen, lyset og menneskene nord for polarsirkelen. At «E du nord» fra 2012, sangen hun kanskje er aller mest kjent for og som er skrevet sammen med storebroren Ola, skulle bli en slags nasjonalsang for Nord-Norge, hadde hun dog aldri sett for seg.

– Jeg så ikke den, men Ola hadde en versjon han spilte for meg før jeg begynte å jobbe mer med det tekstlige, og det var noe som traff veldig hardt og dypt i meg som gjorde at jeg bare måtte spille den inn. Jeg tror den snakker til folk fordi den har den forbindelsen mellom mennesket og naturen, at vi er en del av lyset og en del av mørket, og at vi også er del av hverandre. Dessuten har den et element av mystikk som gjør at folk tar den til sine hjerter, filosoferer Kari og fortsetter:

– Nord-Norge er en del av musikken min, men den er også en del av meg. Jeg klarer ikke skille de to. Tove Ditlevsen skrev om barndommen som et «sinnets bibliotek» som man kan høste rikdom og erfaringer fra hele resten av tilværelsen. Sånn er det for meg også. Barndommen og oppveksten blir som en slags skattkiste, så landsdelen er en stor del av min identitet.

Hun har hentet materiale og innlevelse fra denne skattkisten til 11 soloplater, flere plater med brødrene Ola og Lars samt en rekke andre samarbeidsprosjekter. Nå har hun ikke gitt ut en plate siden «Det vi har» i 2017, men til høsten er hun omsider tilbake med ny musikk, en EP med seks nyskrevne sanger. Hvorfor ikke et helt album?
– For meg tar det stadig lengre tid å skrive sanger. Det kan ha å gjøre med at jeg har skrevet i veldig mange år, og man kan ikke fornye seg hele tiden selv om man gjør tapre forsøk. Jeg må ha noe å skrive om. Det blir lett til at man gjentar seg selv, går de samme veiene, bruker de samme bildene. Du kjenner det når du toucher noe du har vært borti før, så jeg bruker lang tid på å finne andre måter å si ting på, sier hun.

Både den nye EP-en og den forrige platen vitner om at Kari Bremnes er i sitt livs musikalske form. «Det vi har» er noe av det beste hun har gjort i hele karrieren, der hun tok et steg i retning elektroniske og iblant temmelig minimalistiske arrangementer som bidro til å få frem de sterke personlige tekstene på enda tydeligere vis enn før. Sanger som «Det e min sønn» (om en ung mann som skal ut i krigen, skrevet sammen med lillebror Lars), «Rim sin stemme» (om den palestinske venninnen Rim Banna som døde av kreft året etter at platen kom ut), den utspekulert kloke «Glem ikkje», som handler om å stå både i sorg og gleder, og den enestående nyinnspillingen av «Spor», er sanger som er umulige å kvitte seg med når du først har hørt dem.

«Ennu her» er i skrivende stund den sannsynlige tittelen på den nye EP-en. Den er også umiskjennelig bremnesk, en på alle måter «riktig» oppfølger til «Det vi har». Deler av det elektroniske lydbildet er bevart, men hun og produsent og musikalsk samarbeidspartner Bengt E. Hanssen har nok gitt sangene en noe mer gjenkjennelig innpakning. «Denne sangen» er en takk til publikum, en stillfaren pianoballade «tel du som gjør at vi har løst å spell (...), som gjør at æ har løst å skriv». «Ka skjer når det e natt?» handler om drømmene våre, om parallelle virkeligheter vi ikke klarer å gripe helt fatt i, som kun er tilgjengelige for oss når vi sover. «Litt av et liv» er en fyrig, elektronisk nesten-tango om katta til Kari, som lyder navnet Midas.

– Bra du skjønte at jeg synger om katta mi. Den teksten kan jo misforstås, sier Kari og ler. «Kan være nåkka som går» handler både om å bli eldre og om verdens iboende urettferdighet og elendighet. «I korte liv og lange år» er skrevet om den store kjærlighetshistorien man bygger alt rundt og som skal være evig, men som brister fordi noe skjer på veien. Men er det en av de nye sangene som virkelig kan komme til å vare for evigheten, er det «Folk som ingen ser», en ettertenksom og innbydende elektronisk ballade som handler om å forsone seg med at mennesker vi er glad i, dør. Det er lett å forestille seg at den vil bli fremført i utallige bisettelser i årene som kommer:

Og vi som vandre videre, vi forstår
at nåkka blir igjen av de som går
Vi finnes ikkje lenger her på samme sted
men møtes i en større kjærlighet

– Min eksmann og pappa til våre barn, altså vi var skilt, døde i november i fjor. En stor sorg. Da skrev jeg «Folk som ingen ser». Jeg tror mange av oss holder en indre samtale i gang med kjære mennesker som ikke er her mer. Sånn kan de bli med oss videre. At folk du er glad i dør er rystende og veldig veldig vondt. Og det går jo opp for deg med dunder og brak at du selv også skal dø, at vi alle skal. Døden er sjokkerende, brutal, rett og slett en provokasjon.

Du tar det personlig, ja?
– Ja, jeg gjør det, ha-ha. Jeg synes livet har så mye fantastisk i seg.

Så det danker ut dødstanken?
– Ja. Det er så mange ting å glede seg over. Små ting som å dele et måltid med noen, bruke fire timer på å lage mat. Det elsker jeg. Lese ei bok. Høre på fuglesangen. Sitte med katta på fanget. Det er så mye godt.

Hvilke tanker gjør du deg om å bli eldre, da?
– Jeg tenker at jo flere år jeg har, dess mer får jeg å skrive om. Å skrive sånn som jeg ser ting nå, med den alderen og perspektivet jeg har, jeg liker å kunne bruke det blikket. Men jeg ser samtidig en linje for meg helt visuelt som viser at det er veldig langt bakover og veldig kort frem. Og det er rart, for man tror jo egentlig ikke at den linja har en ende. At døden kommer nærmere, er noe vi alle vet. Karis gave er at hun evner å se det vakre i det meste, så også noe så mørkt og altoppslukende som det døden kan være. Nylig mistet hun og hennes fire søsken først sin far Ole og deretter sin mor Randi, og sammen med brødrene Lars og Ola skrev hun boken «Når du går», som ble publisert i fjor høst. Den deler tittel med sangen hun skrev etter at faren gikk bort, og som ble utgitt digitalt i 2018, også den en mer enn brukbar kandidat til gravferdsseremonier landet rundt med sine velformulerte linjer om det som kanskje møter oss når vi en dag skal krysse over til den andre siden.

Boken «Når du går» tar derimot utgangspunkt i at søsknene samles over dødsboet etter foreldrene og om hvordan de mange gjenstandene – morens piano, Lego-byggesett, en samling plastsoldater, Churchills samlede verker, duker fra en annen tid, spisebordet Ola synes lukter som «innsida av domkirka i Bodø», etterlatte tekster, fotoalbum, filleryer og julepynt – frembringer minner om og assosiasjoner til barndom og levd liv, om deres egen historie og om en hel landsdels historie og DNA.

Kari Bremnes’ egen historie tok til 9. desember 1956 i Svolvær, halvannet år etter at storebror Ola var kommet til verden. Etter visse «startvansker» («Æ visste jo ikkje at vi hadde fått ho Kari for å være glad i ho!»), begynte Ola å oppføre seg som en ansvarlig storebror, og i boken fortelles familiehistorien gjennom korte kapitler skrevet av de to og lillebror Lars, på en litt Ole, Dole og Doffen-aktig måte, der den ene fortellerstemmen tar opp tråden der den forrige slutter.

Skulle noen lure, kan vi røpe at søsknene vokste opp i et svært musikalsk hjem.

– Musikken var der hele tiden, sier Kari der hun nå sitter i sitt eget hjem på Adamstuen i Oslo, langt fra Lofotens vær og vind og barndomsminner.

– Vi hadde en mor som spilte piano, og pianoet var hjertet i huset, plassert midt i stua. Hun var lærer, og det var faren min også, som senere ble rektor på barne- og ungdomsskolen i Svolvær. Begge var veldig opptatt av musikk. Mamma hadde til og med gått på musikkkonservatoriet her i Oslo et par år, i samme klasse som Arne Nordheim og Per Asplin. Som lærer hadde hun oppgaver å rette, skulle gjøre mange ting, hadde fem barn og alt mulig, men hun hadde alltid tid til å spille piano. Hun satte seg ned, særlig om kveldene, og spilte. Hun elsket jazz og spilte Ella Fitzgerald og Louis Armstrong og sånn, og hun spilte Chopin og annen klassisk musikk.

Kari likte å synge sammen med moren.

– Hun spilte «Jeanie With The Light Brown Hair», «Räkna de lyckliga stunderna blott» og sånne gamle slagere som vi sang tostemt, og det var masse barnesanger. I ettertid har jeg tenkt at jeg fikk en slags musikkutdannelse gjennom henne. Det har vært en stor, naturlig del av livet.

Storebror Ola, som vi altså har kunnet fastslå inntok en mer ansvarlig rolle over Kari etter hvert, er også en viktig del av hennes musikkforståelse. Det var gjennom ham hun ble kjent med musikken til Leonard Cohen, Bob Dylan, Joni Mitchell og flere andre størrelser som gjorde seg bemerket på 60-tallet og utover 70-tallet, da hun hadde sine formative år.

– Ola hadde en kompis som importerte plater fra England, så det var en fest når de kom i hus. Beatles og Frank Zappa og Simon & Garfunkel og alt dette kom liksom bare inn døra, minnes hun med et stort smil. Ola begynte tidlig å spille gitar, og søsknene begynte å opptre på forskjellige tilstelninger.

Foreldrene var også involvert i russerevyer og slikt, og musikk var en stor del av hele familiens liv. Da Lars kom til verden åtte år etter Kari, ble også han tidlig interessert i musikk og begynte å spille saksofon. Kari valgte å spille fiolin, men har selvinnsikt nok til å vedgå at det neppe var et stort tap for universet at hun ga seg med det. Til tross for en åpenbar musikalitet hevder hun at hun ikke er i stand til å spille særlig godt på noe instrument, men at hun dog spiller litt piano og gitar.

– Jeg syntes det var artigst å spille gitar. Da kunne jeg kompe meg selv, og Ola og jeg hadde våre opptredener rundt omkring der vi spilte litt viser og ble med i viseklubben Lovisa. Aller første gang med en slags offentlig opptreden var med mamma, jeg var nok ti år gammel, og sang «Das Wandern» av Schubert.

Husker du hvordan du opplevde det, om det var skummelt eller mest stas?
– Jeg husker at jeg hadde på meg en rosa kjole med glitter i halsen, og at det var skummelt, men også gøy. Og etterpå fikk jeg blomster! Kan du tenke deg, du er ti år gammel, og så kommer det noen med blomster til deg? Det var helt fantastisk. Men jeg gikk og spilte piano, og jeg har aldri vært så nervøs hverken før eller siden som første gang vi hadde sånn elevkveld og jeg skulle spille et menuettstykke. Jeg mista det fullstendig. Alt var som i en stor tåke, det er det verste jeg har vært med på. Da ble det klart at jeg ikke skulle gjøre karriere ut av noe instrument, bortsett fra stemmen, da. Da Kari noe senere opptrådte sammen med Ola og sang en vise – hun husker ikke hvilken – klaffet alt mellom salen og henne selv. Det var noe hun klarte å uttrykke som ble tatt godt imot, «en stor opplevelse», som hun sier.

Likevel valgte du en «streit» språk- og litteraturutdannelse?
– Det var jo ingen i Svolvær som tilbød musikk utdannelse. Det fantes ikke. Hadde jeg vokst opp nå, ville jeg hatt andre muligheter, men den gang måtte jeg enten gå klassisk vei eller så kunne jeg velge skuespill. Jeg begynte med det siste, men skjønte at her var det langt frem, så jeg la teateret på is, sier hun og ler hjertelig. Men man skal aldri si aldri – fremtiden har gjerne noen overraskelser å by på. Hun har opptrådt i ymse sammenhenger på teaterscenen, og i 2017 fikk Kari hovedrollen som den måtelig forsofne gravejournalisten Harrieth Hansen i filmen «Kings Bay». I 2022 dukket hun opp på filmlerretet igjen, nå som hotell bestyrerinne Petra Gleditsch i «Kampen om Narvik». Gode kritikker fikk hun også, men medgir at film er hardt arbeid.

Det var i 1980 hun debuterte som plateartist. Albumet «Folk i husan» var kreditert Kari og Ola Bremnes, og selve sangen «Folk i husan» er blant Bremnes klanens aller mest kjente. Teksten er skrevet av faren Ole, som ifølge «Når du går»boken var en begavelse som trivdes best med å holde en lav profil, åpenbare talenter til tross.

Kari var samtidig med i visegruppa Stiftelsen og i 1982 fremførte de sangen «Romantikk» i Melodi Grand Prix, en uvanlig setting til dem å være. De kom ikke til den europeiske finalen i Storbritannia, for å si det sånn. Det gjorde derimot Jahn Teigen og Anita Skorgan med sangen «Adieu», uten at det betød all verden for Norges plassering – en stusslig 12. plass blant 18 deltagernasjoner.

– Det kan ha vært første gang jeg var på tv. Jeg hørte ikke meg selv synge, men forsto at det var surt. Det var helt forferdelig, men etterpå kom Jahn Teigen forbi. Han var jo bare verdens snilleste type, og sa at det var kjempefint. Så kom en nordlending forbi litt etterpå og sa bare «dæven, kor surt du sang», ha ha ha. Samme år giftet hun seg med Nils Olav Aanonsen, og tilfeldighetene ville det nå til at Kari ble journalist og redaktør.

– Han var legestudent og fikk turnus på Skjervøy, en bitte liten plass i Nord Troms, liksom stasjonen før Lopphavet. Jeg hadde akkurat tatt teatervitenskap og tenkte at OK, jeg blir med og ser, kanskje det er noe jeg kan gjøre. Det var en avis med et lokalkontor der oppe, så jeg spurte om de hadde bruk for meg. Den het Nord Troms Avis og dekket seks kommuner, og husk at her er det store avstander med fergeforbindelse og det hele.

Avisen hadde en redaktør, en kontordame og noen frilansere.

– Da jeg kom, så kona til redaktøren sitt snitt til at de kunne reise sørover igjen, og jeg ble spurt om å overta som konstituert redaktør. «Ja, det går fint», sa jeg, men jeg skal love deg at det var en bratt læringskurve. Det var litt av et liv, men det var utrolig gøy. Jeg hadde aldri vært på et kommunestyremøte noen gang før jeg havnet der, men jeg skal si det ble noen da. Hovedstaden kalte etter noen år, og Kari ble oppfordret til å søke jobb i Nationen, der hun fikk jobb i kulturavdelingen. Det samme var tilfelle med Aftenposten, der hun jobbet i avisens kulturredaksjon i en årrekke, parallelt med at hun fikk barna August og Anna, og ikke minst at den gryende musikkarrieren begynte å ta form.

I 1987 ga Kari ut sin første soloplate, «Mitt ville hjerte». Her sang hun dikt av den danske lyrikeren Tove Ditlevsen til musikk av Petter Henriksen, som hun hadde spilt sammen med i Stiftelsen. Platen fikk Spellemannprisen i visekategorien. I 1989 kom oppfølgeren «Blå krukke», nå med Karis egne tekster, også disse tonesatt av Henriksen.

Platene hennes ble utgitt på Erik Hillestads selskap Kirkelig Kulturverksted, og hun ble del av et miljø som var i ferd med å bli et virkelig kraftsentrum i norsk kulturliv ved inngangen til 90 tallet. Da hun ga ut platen «Spor» i 1991, eksploderte det, og hun opplevde sin første virkelige suksess som artist takket være sanger som «Berg og båre» og «Montreal», skrevet sammen med brødrene, og ikke minst «Københavnerkneipe», som helt og holdent var hennes egen komposisjon.

– Å være del av Kirkelig Kulturverksted føltes bra. Det var et alternativ til disse store, kommersielle grei ene, og vi opplevde suksess på andre premisser. Det ble viktig, det var fine folk å samarbeide med, og jeg fikk stor frihet. Jeg jobbet med Erik Hillestad som produsent, og musikere som Knut Reiersrud og Kristin Skaare. Etter hvert reiste vi til Midt Østen og traff blant andre Rim Banna, og vi følte at vi var med på noe viktig.

Karis musikk kan vanskelig kategoriseres. Den bar tidlig preg av både Berlins stolte kabarettradisjon slik den er kjent fra Weimarrepublikken som endte med Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933, og den enda mer temperamentsfulle og dramatiske tangoen fremført på lurvete bordeller i Buenos Aires på omtrent samme tid. Koblet med hennes landsdels iboende melankoli og Karis usvikelige melodisans, nordnorsk og svensk vise tradisjon, og ikke minst et tekstunivers av det fortellende og svært oppegående slaget fremført av DEN stemmen – sensuell, klokkeklar, innsmigrende og selvsikker – kunne ikke Kari Bremnes unngå å bli en nasjonalskatt.

Det ledet til gode år i musikkens tjeneste. Selv om det føltes utrygt, valgte Kari snart å si opp jobben i Aftenposten, og hun ga ut flere kritikerroste plater som også ble salgssuksesser. På «Løsrivelse» sang hun tekster skrevet av Edvard Munch tonesatt av Ketil Bjørnstad, og på hennes neste plate, «Gåte ved gåte», fikk vi høre fremtidige klassikere som «En elsker i Berlin» og «Togsang». Med unntak av en melodi signert Ola, er alt på platen skrevet av Kari selv.

På denne tiden ble hun også invitert med på det store «Cohen på norsk»-prosjektet. På platen «Hadde månen en søster» sang Kari «Alle vet jo det» og «Gikk du noen gang fri?», poeten Håvard Rems gjendiktninger av Leonard Cohens «Everybody Knows» og «Famous Blue Raincoat». CC Cowboys var «husband» på platen som også inneholdt Cohen-tolkninger sunget av Claudia Scott, Sidsel Endresen og andre.

Prosjektet ble en dundrende suksess, både for Kirkelig Kulturverksted og for Kari og de øvrige involverte.

– Det hadde nok en del å si for meg at mange flere plutselig visste hvem jeg var. Og så fikk jeg møte Cohen, en gang, og det var stort. Med årene opparbeidet Kari seg et visst publikum utenfor Norges grenser, spesielt i Tyskland, som fremdeles er et viktig marked der hun senest turnerte i fjor. Sammen med irske Declan Sinnott gjendiktet hun flere av tekstene sine til engelsk, uten at det var særlig nødvendig.

– Jeg gjorde det for å bli bedre forstått, men tyskerne ville ha det på tysk eller på norsk. Jeg sang «coastal ship» i de oversatte tekstene, og de sa jeg måtte synge «hurtigrute» på norsk i stedet. I Tyskland kaller de norsk for «kinderdeutsch», altså barnetysk. De forstår veldig mye av det, så jeg har fortsatt å synge originaltekstene.

Alt i 1993, på terskelen til at karrieren skulle ta av for alvor, ble Kari diagnostisert med lymfekreft. Det har heldigvis gått bra, men hun har altså levd med kreften i mer enn 30 år. Hva gjør det med henne?
– Jeg har masse takk i meg. Fordi jeg hadde utrolig flaks og responderte så godt på behandling. Jeg møtte andre med samme diagnose som ikke hadde den flaksen. Jeg oppdaget også at jeg har evnen til å gå ut og inn av rom, mentalt. Jeg har liksom ikke blitt i det svarte rommet, blitt “hun dama med kreft”. Det er ren flaks og ikke fordi jeg er “flink”. Mange klarer ikke å slippe angsten. Man blir kraftig jekket ned av en sånn diagnose, den ligger alltid et sted i underbevisstheten og murrer. Men det har ikke preget dagene mine så negativt. Jeg fikk diagnosen da jeg hadde små barn, ungene gav meg en voldsom oppdrift. Musikken også. Jeg tenkte at dette må jeg bare klare å leve med så lenge det går.

Det virker smått paradoksalt å sitte hjemme hos Kari Bremnes og høre henne fortelle om disse tingene. Det har tatt meg gjentatte forsøk gjennom fire år å organisere dette intervjuet, der hun ved hver forespørsel har vært høflig avvisende og presisert at hun ikke liker å snakke med pressen med mindre hun har noe konkret å komme med. Kari har for meg alltid fremstått som en privat og lukket person, direkte mediesky.

Er hun det?
– Jeg er kanskje det. Det handler litt om hva du trives med, ikke sant? Noen kan gå i gjennomsiktig bluse og se fantastisk ut og stortrives, andre igjen vil ikke det. Jeg har gode venner som er med på alt du kan bli med på, som er på tv og rundt på alle premierefester i hele verden, og jeg ser at det passer for dem. Det synes jeg er helt topp, men hvis jeg stiller opp på noe sånt, vises det på trynet mitt at jeg bare har lyst til å komme meg hjem. Det er ikke arroganse fra min side, men hvis jeg ikke trenger det eller føler at jeg ikke har noe å komme med, så er det bedre å la være. Dessuten, hvis jeg skal gå og observere, kan jeg ikke gå rundt og bli sett hele tiden.

Karis tekster vitner om en historieforteller med finstemte observasjonsevner, så dette er utvilsomt et godt poeng. Kan hun si noe om hvordan hun knar disse historiene – både sine egne og andres – til å bli en sang, hvordan hun gir dem en sangs form?

– Det er det som er hele arbeidet. Her treffer du spikeren på hodet. Du kan oppleve en ting, og hvordan i all verden skal det bli en sang? Den som heter «Egentlig en danser» (fra platen «Ly», 2009) høres ut som en veldig enkel fortelling, men jeg tror det tok meg to år å få en sang ut av den. Det var en drosjesjåfør jeg satt på med, mørk og utilnærmelig, han kom fra et annet land, men så stoppet vi utenfor her, og da begynte han å fortelle sin historie. Plutselig bare åpna det seg et helt liv der jeg satt i baksetet på drosjen, og da jeg kom inn her begynte jeg å notere med en gang.

Kari Bremnes, som er en historieforteller, flink til å synge og skrive sanger, er mediesky – det ligger ingen overraskelser her, men en ting som fikk meg til å stusse, er noe hun skriver i boken «Når du går». I et kapittel der hun blant annet skildrer det ildfulle, nordnorske temperamentet og setter det i perspektiv med hvor forskjellig folks lynne er i hovedstaden og der hun kommer fra, står følgende å lese: «Det var først da jeg kom til Oslo at jeg skjønte at idealet for såkalt skikkelige folk var å snakke dempet og med minst mulig synlig temperament. Man måtte heller ikke le for høyt. Dette har tatt meg lang tid å lære. Men jeg begynner å få taket på det nå.»

Er det slik å forstå at hun legger bånd på seg for å gli ubemerket inn blant byens innbyggere?
– Ha-ha, jeg følte det faktisk sånn de første årene her i Oslo. Jeg var vant til en mer umiddelbar, «italiensk» og direkte væremåte, og fikk følelsen av at innestemme og dempet humring var «riktigere» enn den halloien jeg vokste opp med. Det var en annen kultur. Ikke minst gjorde det i starten inntrykk at folk la seg tidlig og tilsynelatende samtidig. Jeg så hvordan alle vinduer ble mørke allerede i 11-tiden, og syntes det var fascinerende. Sånn var det ikke i Svolvær. Men for å svare på spørsmålet ditt har Oslo vist seg rausere enn den så ut for meg da. Folk er folk, så jeg er absolutt ikke hemmet nå. Jeg har vel også oppdaget at den som ikke er seg selv, er ingen. Kari deler sin tid mellom leiligheten på Adamstuen og et hus på Bremnes på nordspissen av Hinnøya, der sommernettene er lyse og vinterdagene bekmørke, men med de mange fargenyansene hun og de fleste andre fra nord setter slik pris på. Det var her farens side av familien hadde sine røtter, og nå har også Lars og Ola egne hus her.

Kari forteller begeistret om lange, lyse sommernetter der de dekker langbord utendørs. Der sitter de angivelig, en masse folk, og spiser, skravler, synger og drikker vin – ren idyll.

I boken «Når du går» forteller hun mer om det lille tettstedet på «den karrigste sida av Kvæfjord», og levendegjør familiens historie. Familie ser i det hele tatt ut til å være svært viktig for henne. Er det slik at hun og brødrene hennes har en felles kraft forankret i historien og kulturen de deler, som trumfer det hver av dem gjør enkeltvis?

– Det kan du nok ha rett i. Vi har den kraften, alle oss fem søsken, og den lever veldig sterkt i oss.

Boken tar utgangspunkt i at dere rydder i et dødsbo, i minnene og oppveksten deres. Kom dere enda nærmere hverandre gjennom oppryddingen og arbeidet med boken, tror du?
– Vi kom i hvert fall ikke lenger unna hverandre. Vi har et veldig robust forhold, og hvis man tåler noe sånt,så tåler man mye, tror jeg. Det er mange ting som kan komme opp. Ingen av oss endret personlighet, og jeg følte at vi var veldig sammen om det. Antagelig fordi vi alle følte oss like mye sett av foreldrene våre, var det ingen som hadde noen sånne fakturaer å sende ut, ikke sant, som skulle tas igjen av å få det og det bildet og sånt. Det er en veldig bra ting.

Som tekstforfatter har Kari hatt stort utbytte av å reise ut i verden, og hun har tatt sine lyttere med til Berlin og Milano og Athen og Paris og Alicante og Nazareth og Tanger og Montreal og mange andre steder, men nå er det Bremnes som gjelder.
– Særlig før var det viktig for meg å reise for å skrive. Det kunne sette i gang noe i meg. Et kinesisk ordtak sier at å reise er å vaske øynene. Det er noe i det, for du kan egentlig bare sette deg på bussen til Kolbotn og oppleve ting på en litt ny måte. Jeg kunne ta en uke i London, eller i Stockholm eller i København, bare for å flytte meg litt. Da flytter du også fokus. Sånn var det tidligere, men nå reiser jeg heller til Bremnes for å skrive.

Det fungerer tydeligvis godt, det også. E Kari nord?

Det kan jeg love deg! Om Oslo er kommunen hun skatter til, så er det Nord-Norge hun er fra. Hun har landsdelen i seg, men gjennom sangene og kunsten gir hun også noe tilbake som er med og former menneskene og kulturen «der oppe». Og best av alt, de seks nye sangene gjør det klinkende klart for alle med to velfungerende ører at hun har mer å bidra med. 67 er ingen pensjonsalder.