TV-AKTUELL: Agnes Kittelsen er tilbake på tv i sesong 2 av suksess-serien «Exit» på NRK. 

© Foto: Thomas Qvale / Hår og makeup: Sissel Fylling/Style management / Styling: Kjersti Andreassen/Style management

Agnes Kittelsen: - Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener

Agnes Kittelsen har ikke noe ønske om å bli likt av alle. Til det har hun blitt for gammel. Hvis Agnes skulle angre på noe, er det at hun skulle stått mer på kravene.

12. mars 2021 av Merete Glorvigen

Det skjer så mye i verden nå! 

Agnes Kittelsen (40) kjenner seg litt hektisk. Vår intervjuavtale starter midt i en pressekonferanse. Det er nesten blitt umulig å unngå. Norge har startet året med en ny nedstengning. 

Importsmitten fyller dagens nyhetssending. 

– Er det noe nytt om grensekontrollene? Hun har egentlig et bein i hvert land, og sto allerede i spagaten mellom Norge og Sverige da grensene stengte. Hun og hennes svenske musikermann, Lars Winnerbäck (45), har pendlet mellom to hjem, et i Stockholm og et i Oslo, siden de møttes i 2013. Nå rammes de av karantener. Hun putter en snus under overleppa, nesten før hun rekker å sette seg ned. Senker skuldrene. 

– Det har vært et tungt år for alle. Det er egentlig vanskelig å snakke om, dette koronaåret. Vi har ikke mistet jobber, vi måtte ikke selge noen leilighet. Jeg får bare ikke reist frem og tilbake fra Stockholm. Vi har det jo egentlig bra. Mindre CO2-avtrykk blir det også. 

Hun klager ikke. 

Agnes Kittelsen

Alder: 40. 

Bor: Oslo, oppvokst i Vågsbygd. 

Sivilstatus: Gift med musiker Lars Winnerbäck, har sønnen Vetle (14) fra et tidligere forhold, en bonussønn og den felles datteren Edith (2). 

Bakgrunn: Utdannet skuespiller fra Teaterhøgskolen, kjent fra filmer som «Sykt lykkelig», «Kon-Tiki» og «Max Manus», der hun vant Amandaprisen for beste kvinnelige hovedrolle for rollen som Tikken Manus. Har også spilt i en rekke tv-serier, som «Dag», «Exit», «Mellom oss» og «Beforeigners». 

Aktuell: Som trofékonen Hermine i sesong 2 av NRK-suksessen Exit. 

Hun har nettopp kommet inn fra vinterkulden, innpakket i en skoggrønn ullgenser med høy hals og svart kåpe. Den spinke skikkelsen fyller likevel det tidligere lagerrommet, nå et fotostudio. En av landets mest ettertraktede skuespillere går sjelden under radaren. Selv ikke i et koronastengt Norge der intervjuer blir lagt til avsides steder, der man kan holde timeteren om man skulle ønske. Her er hun, skuespilleren med de store øynene og den myke stemmen. Blid og imøtekommende. Men bak det avslappede smilet ligger en lett frustrasjon, skal hun snart innrømme: I taxien noen minutter før, knurret hun inni seg «Grr ... hvor er dette studioet! Hvorfor sa jeg ja til intervju?» Agnes Kittelsen er brennaktuell i NRK-suksessen «Exit», sesong to, som alle venter på, nå kommer det som er forventet av henne, som hun vet er en del av jobben, men som fyller henne med så mye ubehag at hun kan bli irritabel: å by på seg selv. 

– Å mingle, gå på fester, eller gjøre intervjuer som nå. Jeg blir så stresset av det, og føler meg så ubekvem, smiler hun oppriktig. 

Denne selvpromoteringen, stikke seg frem, selge seg selv, er den delen av yrket hun liker minst. Hun kunne aldri deltatt på «4-stjerners middag». 

– Altså. Jeg fordømmer ikke de som gjør det. Jeg synes tvert om det er flott at folk byr på seg selv, det skaper dessuten god underholdning. Men selv blir jeg ukomfortabel i slike settinger, og har kommet frem til at jeg ikke lenger trenger å sette meg i situasjoner jeg ikke vil være i. 

Nå er hun likevel i en sånn situasjon. 

Da må jo skuespilleryrket regnes som en risikosport? 

– Å stå på scenen er noe helt annet. Kanskje er det slik at når jeg spiller en rolle, så har jeg ikke noe personlig ansvar? funderer hun. 

– Det er ikke meg jeg viser frem.

BLYG PÅ EGNE VEGNE: Til tross for at Agnes er scenevant, føler hun seg ubekvem i sosiale settinger. For informasjon om antrekket, se nederst i saken. 

© Thomas Qvale

«Det er som det er. Så man må prøve å se de positive tingene»

Det er noe beklemmende med denne oppmerksomheten mot henne selv. 

Som da hun og Lars var gjester hos Skavlan for noen år siden. Det nye skandinaviske superparet. Den populære og prisbelønte norske skuespilleren og den folkekjære artisten fra Sverige, også han utilpass i medienes søkelys. En av mange ting de har til felles. Plassert i god avstand fra hverandre, mens Fredrik Skavlan satt fremoverlent i stolen og boret nyfikent i dette norsk-svenske pendlerforholdet, som var så langt unna A4 for den jevne seer. Fremdeles er det som hun får et forklaringsbehov for deres valg om ikke å flytte sammen i ett hjem, men fortsette sine liv i Oslo og Stockholm, sammen og alene. Annenhver uke, slik løsningen måtte bli når man har barn på hver sin kant. Lars hadde sønnen Ebbe fra et tidligere forhold, Agnes hadde Vetle fra forholdet med skuespillerkollega Endre Hellestveit. 

– Vi møttes da guttene våre var sju og ni. De hadde sine liv og sitt miljø, og de har også andre foreldre. Det opplevdes urettferdig å ta dem ut. Det hadde vi ikke rett til å gjøre, forklarer Agnes. Hun stråler opp idet hun får servert en stor kopp cappuccino. 

– Så vi lever litt annerledes. Det positive er å ha tilgang til to byer. 

Dessuten setter man større pris på den tiden man har sammen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppsummere det, bortsett fra at jeg synes det går bra. Hun smiler bak cappuccinoskummet. 

Hun føler seg privilegert. Fleksible jobber gjør det mulig for dem å ha et «pendlerforhold». 

Så kom Edith. Kjærlighetsbarnet. Også det fikk de til å fungere. I høst begynte hun i barnehage, i Oslo. Snart fyller hun to. 

– Det har jo sin pris. Som at jeg er en del alene. Og at Lars ikke alltid får vært der sammen med oss. Etter at koronaen kom kan de ikke lenger reise frem og tilbake som de pleier. 

– Ja, det er mer tungvint, erkjenner hun. 

– Men det er som det er. Så man må prøve å se de positivene tingene.

ET STYKKE HISTORIE: Agnes Kittelsen som Liv Heyerdahl og Pål Sverre Hagen som Thor Heyerdahl i filmen Kon-Tiki fra 2012.

Det er mye annet hun heller vil snakke om, enn sine egne logistikkutfordringer. Faren hennes mente hun burde bli politiker. Hun kommer fra en arbeiderklassebevisst familie. Moren var familieterapeut. Faren var lærer og lokalpolitiker, og tok ofte med seg datteren på demonstrasjoner eller til byen for å selge Klassekampen i helgene. Rundt bordet hjemme hos farmoren og farfaren var det alltid diskusjon. 

– Jeg skal ikke skryte på meg et sterkt politisk engasjement. Jeg var ikke med i noe ungdomslag. Men dette var sfæren jeg vokste opp i. Selvfølgelig får man en forankring. Jeg har en sterk tro på sosialdemokratiet som modell. 

Hun blir fort rødglødende når hun får snakke om det som opptar henne. Forskjellssamfunnet for eksempel, hun er allerede i gang, temaet er gitt: I andre sesong av sjokkserien «Exit», om fire styrtrike og grenseløse finansmenn som døyver kjedsomheten med dop, horer og vold, får vi historien bak hovedpersonenes suksess. 

Igjen er serien basert på grundig research og intervjuer fra finansmiljøet. Økokrimsaker har blitt finkjemmet. Slik har Agnes fått innblikk i en verden som fyller henne med forakt: en verden der de med penger kan undra seg ansvar. Hadde hun vært journalist hadde hun trolig gravd dypt i innsidehandel og økonomisk kriminalitet i norsk næringsliv.

PÅ EGNE BEN: Den populære tv-serien «Exit» er tilbake på NRK. I sesong 2 står rollefiguren Hermine på egne ben. 

– Det er viktig å sette søkelys på dette. Økokrim sitter med et tonn av saker, hvor de vet at finanstopper driver med innsidehandel eller setter penger i kunst som aldri blir tatt ut. Men dette er informasjon som blir delt mellom finansfolk i private sfærer, som dekker hverandres rygg, og blir derfor ofte vanskelig å bevise. 

I sesong 1 av «Exit» møter vi Agnes som trofékonen Hermine. Som blir bedratt av sin mann Adam. Som fortvilet forsøker å bli gravid, uten at mannen har fortalt henne at han har sterilisert seg. 

– Etter at sesong 1 ble sendt, mottok serieskaper Øystein Karlsen flere henvendelser fra kvinner i samme miljø, som ville fortelle sin historie. Det er mye sinne og fortvilelse som ligger der, forteller Agnes. 

I sesong 2 har Hermine løsrevet seg fra mannen og står på egne ben. 

Så hva gjør hun? Lar seg skremme eller inspirere av eksmannens vei til penger og suksess? 

Det er et godt spørsmål, mener Agnes. Trofékonen har seerne kanskje undervurdert. 

– Nøden lærer naken kvinne å spinne, konkluderer skuespilleren. Hun er redd for å røpe for mye.

PROVOSERT: Gjennom researcharbeidet til sesong 2 av «Exit» har Agnes fått et innblikk i en verden som fyller henne med forakt. Styrtrike finansmenn er ikke noe å se opp til. For informasjon om antrekket, se nederst i saken.

© Thomas Qvale

– Hermine er en fin karakter, som begynte et sted og endte et annet. Mens de fire guttene, som alle er så opptatt av, står på stedet hvil i sitt ulykkelige hamsterhjul. I sesong 1 var det to leire: de som syntes «Gud, for noen forferdelige folk!». Og så var det noen få som tenkte «Så fett!»

 Hun håper de sistnevnte seerne kan lære av sesong 2. At disse styrtrike finansmennene ikke er noe å se opp til. 

– Vi her i Norge har en generell nesegrus beundring for folk som har tjent seg rike. Men hva sier det om personen? Bortsett fra at han er god til å tjene penger? Det provoserer meg hvordan det å ha mye penger, forveksles med å ha mye makt. Hvordan det gir dem en større verdi. 

Hun bytter ut snusen med en ny. I arbeiderklassens navn. 

 – Jeg kjenner jeg brenner litt for dette! Alt dette Norge og et sosialdemokratisk samfunn er bygd opp på, – at man skal yte etter evne, få etter behov. Og så skal de mest privilegerte undra seg enhver plikt til å gi noe tilbake til fellesskapet? 

– Jeg føler meg redd. 

Smilet er lunt, men skarpt i kantene. Bak det finnes en skuespiller som balanserer i grenselandet mellom engasjert og lettantennelig, når hun blir provosert. Som hun ofte blir, særlig når hennes sosialdemokratiske verdier blir utfordret. 

Hva provoserer deg mest? 

– Urettferdighet. Jeg kan nesten ikke si det, fordi det er så klisjéfylt. Men jeg synes det er helt håpløst at vi ikke skal ha like rettigheter. Det er forferdelig å se at barn har så ulike utgangspunkt. 

De store øynene blir plutselig fylt med bekymring. 

Vi er på vei inn i en dystopisk samtale. 

– Jeg leser at mange skriver «Farvel 2020, for et drittår». Men jeg føler meg redd. 

Det er kort tid siden Trump-tilhengere stormet kongressen i USA, og skremte en hel verden. Demokratiet er truet. Hun kjenner uroen fysisk på kroppen. 

– Den polariseringen som skjer i USA er så tydelig. Men det skjer her også. Og den finnes i Sverige i veldig stor grad. 

Hun støtter hodet i hendene. I et lite øyeblikk lar hun bekymringene skylle inn. Hun legger til klimaforandringene, som det er vanskelig å snakke om, siden hun så ofte kjenner på egen flyskam. Men likevel: 

– Vi er på vei til et sted som ikke er bærekraftig. Vi vet jo at måten vi lever livene våre på, ikke er bærekraftig. Alle kan ikke leve slik du og jeg kan, det tåler ikke jordkloden. Så hvem er det som skal få lov til å leve slik? spør hun retorisk. 

– Det er vanskelig nå, synes jeg. 

Debattklimaet i sosiale medier har hun klart å unngå, ved ikke å være der selv. Men hun er ikke redd for å heve stemmen. 

– Med en gang man stikker hodet frem, blir man sablet ned. Men jeg går ikke rundt med et ønske om å bli likt av alle, det er jeg for gammel til.

Les også: - Man kan kle seg i det man føler seg vel i, uavhengig av alder!

Agnes Kittelsen

IKKE REDD FOR Å HEVE STEMMEN: Agnes deltar ikke i debatten i sosiale medier, men er likevel ikke redd for å heve stemmen: – Jeg går ikke rundt med et ønske om å bli likt av alle, det er jeg for gammel til. For informasjon om antrekket, se nederst i saken.

© Thomas Qvale

Så hvorfor ble hun ikke politiker? 

Hun skulle ha brukt engasjementet til noe. Det ligger der som en litt dårlig samvittighet. Agnes har ofte tenkt at hun burde ha stått mer på kravene. 

– Hele mitt voksne liv har dreid seg veldig mye om jobben min. Man kan bli litt navlebeskuende i mitt yrke. Å komme på jobb handler liksom om liv eller død, alt annet må vike. 

På et tidlig tidspunkt hadde hun en idé om at hennes vei til å gjøre en forskjell i samfunnet skulle være igjennom teateret. 

– I alle samfunn og tider har teateret vært en kjempeviktig arena for samfunnskritikk. I Russland kan fortsatt arbeiderne kjøpe seg billetter til de største og flotteste teatrene for en slikk og ingenting, der de skriker, er engasjerte og tør å ta opp saker. Den plassen har ikke teateret i Norge i dag. Men også her kan man kan ta opp viktig tematikk via film og teater. At vi trenger det som en kommentator til det samfunnet vi lever i, er jeg helt sikker på. Men ideen om at dette skulle være veien til å forandre store strukturer i samfunnet, tenker jeg nok litt mer nyansert om nå, enn det jeg gjorde da jeg var 18 og begynte på Teaterhøgskolen. 

«De har ikke vokst fra hverandre, hun og teateret»

PRISVINNENDE ROLLE: Agnes Kittelsen mottok Amandaprisen for beste kvinnelige hoverolle for rollen som Tikken Manus i filmen Max Manus. Her sammen med Max Manus (Aksel Hennie). 

Hun var den litt sjeldne teaterskoleeleven som kom rett inn fra videregående. Hun gikk i barnehagen da hun ble oppslukt av teater. 

På grunnskolen var hun den vitebegjærlige eleven som skrev egne kompendier for å utfylle lærebøkene. 

– Jeg syntes bøkene var for tynne! Jeg var en ganske irriterende type, ler hun. 

Men hun ble godt likt, hadde mange venner og følte hun kunne være den hun var. Og hele tiden visste hun hva hun ville i livet. 16 år gammel flyttet hun hjemmefra for å begynne på dramalinje, og valgte seg til Skien. 

– Der fikk jeg en kalddusj. Jeg klarte ikke å skape meg noe nettverk.

 Hun var den nye eleven på en skole der alle kjente alle, – det var tilsynelatende ingen som trengte henne. 

– Jeg fikk ingen venner. Det var et ensomt år, oppsummerer Agnes. Hun byttet skole og fullførte videregående i Oslo. 

Det ble hennes by. Hele karrieren har vært viet til film og teater. Hun har ofte tenkt om hun kunne ha gjort noe annet. Hun var bokorm og drømte også om Blindern. Ta fag som historie, kunsthistorie eller litteratur. Bare få sitte der i forelesningssalene og lære. 

– Jeg tror ikke nødvendigvis at det er en fordel å begynne på Teaterhøgskolen når du er atten. 

Slik det ikke alltid lønner seg å satse på ungdomskjæresten? 

 – Ja, nesten. 

Men hun har ikke angret. De har ikke vokst fra hverandre, hun og teateret. 

I HVERT SITT LAND: Agnes er gift med den svenske artisten Lars Winnerbäck.

Mannen i hennes liv skulle det ta lenger tid å finne. De traff hverandre via felles kjente i produksjonsteamet til tv-serien «Dag» for åtte år siden. I Sverige var han superstjerne, en av Nordens største artister, men hun visste lite om ham da de ble introdusert første gang. 

Hva falt du for? 

– Hva falt jeg for ... Agnes gjentar spørsmålet. Hun må tenke. 

– Da jeg traff ham, følte jeg bare at jeg traff den mannen som jeg skulle ha. Jeg skjønte det ganske fort. Hun tar nok en tenkepause. For hvordan kan man forklare det som for henne er så åpenbart. 

– Da vi møtte hverandre kunne vi tenkt at nei, dette blir for slitsomt og komplisert. Men jeg klarte ikke tenke slik. Det var aldri noe spørsmål om vi skulle, det var hvordan vi skulle. Jeg synes alt blir bedre med Lars. Det er alltid mye gøyere når han er med.

LYKKELIG MED ET ANNERLEDESLIV: Agnes bor i Oslo, mens ektemannen Lars bor i Stockholm. Sammen har de Edith på 2 år. – Vi er et bra lag, oppsummerer Agnes etter et år med pandemi, reiserestriksjoner og småbarnsliv. For informasjon om antrekket, se nederst i saken.

© Thomas Qvale

I 2019 ble de foreldre. Det var annerledes denne gangen. Da Agnes ble mor første gang, var hun 25 år og på springbrettet til en skuespillerkarriere, og på et tidspunkt i livet hvor hun var mer uredd. Hun kunne ta med Vetle nesten overalt, stolte på at det gikk bra. Nå tar hun seg i å tenke på alt som kan gå galt. Hun har hatt barn nesten hele sitt voksne liv, og føler seg heldig som har fått oppleve kontrastene mellom å bli mamma på to forskjellige stadier i livet. 

– Jeg har elsket å få lov til å oppleve det en gang til, når jeg var på et annet sted. Jeg har en mye større tålegrense og ro nå. Sikkert fordi jeg vet hvor fort det går. Vetle er plutselig 14 år. Du ser bokstavelig talt hvordan et menneske vokser, og forsvinner ut. Denne gangen er det tydeligere for meg hva som er viktig og ikke. Jeg har en ryddigere prioriteringsliste. 

Nå klarer hun ikke la være å smile når hun tenker på småbarnslivet hun har kastet seg ut i på nytt, like før hun fylte 40: 

– Jeg synes det er så innmari koselig! Jeg blir bare så rørt og bløthjertet nå. Det går så altfor fort. 

Det har også vært fint å bli foreldre sammen. De har klart det uten store slitasjer på forholdet. 

– Vi kan heldigvis se situasjonen for hva den er. Vi minner hverandre på at nå er vi småbarnsforeldre, så da er det litt kaotisk. Og vi har jo også, som alle andre det siste året, vært mye hjemme. Og truffet lite folk. Likevel er det han jeg aller helst vil bruke tiden sammen med. Ja, det er sånn ..., konkluderer hun, liksom til seg selv. 

De har lagt seg på en strategi om at sammen er de sterke: 

– Noen ganger er det litt sånn «oss mot barna». Når for eksempel den minste slår seg vrang og det er grøt i taket. Vi ser for oss at dette er gjengen som prøver å knekke oss, men vi overlister dem. Vi er sterkest og vi vinner alltid, ler hun. 

– Når jeg ser på året som har vært, med et lite barn uten barnehageplass, to tenåringsgutter, jobb, hjemmeskole og en pandemi, så synes jeg vi har klart det bra. Vi er et bra lag.

Les også: Vendela Kirsebom: - Alt handler om valgene man tar

Til venstre: 

  • Hvit topp med puffermer - Second Female - 899 kr
  • Armbånd - A&C - 598 kr
  • Skjørt - Vintage H&M 

Midten:

  • Blå bluse - Sandro - 1849 kr
  • Jeans - Sandro - 1999 kr
  • Sko - Rodebjer - 3295 kr

Til høyre

  • Grønn genser - H&M - 249 kr
  • Skjørt - Second Female - 899 kr


Seneste

Kanskje er du også interessert i...