"Jeg føler ekstra ansvar for familien som står frem i min nye serie"

«Barbeint i snøen» er en ny serie som du og et NRK-team står bak. Her er du tett på en familie som opplever sitt livs mareritt, hva var dine første tanker da de tok kontakt med deg?
– Jeg husker det som det var i går, da moren til Lina ringte meg første gang. Jeg sto på kjøkkenet og gledet meg til påskefeiring med Pål og jentene. Stemmen hennes avslørte alvoret med det samme. For denne april-dagen fikk jeg høre en mors verste mareritt. Camilla hadde mistet eldstejenta, brått og dramatisk. Samtalen varte i over en time. Alt vi ble enige om før vi sa «ha det», var at vi skulle snakkes igjen. Der og da var det ingen av oss som ante at Linas historie kunne eller skulle bli en dokumentarserie på NRK. Sånn startet denne historien for meg, og den slapp ikke taket. Fra start har vi skyndet oss langsomt. Nå har det gått tre år, og både familien og redaksjonen mener tiden er inne for å publisere.

Det krever mye å behandle dette varsomt og med respekt. Du har god trening i dette gjennom alle serier du har laget tidligere. Men føler du et ekstra ansvar denne gangen?
– Ja, jeg føler et ekstra ansvar fordi her er det én familie som skal bære en vond, men viktig historie ut i det offentlige rom. I «Helene sjekker inn» var det mange medvirkende i hver episode. Det letter trykket på hver enkelt, selv om jeg vet at det kostet for hver og en. Vi hadde også fagfolk innenfor institusjonens fire vegger å støtte oss på. I nærmere tre år nå har jeg vært tett på spesielt mor i familien. I møte med mennesker i vanskelige livssituasjoner handler alt om å ta seg tid, være lydhør for hva de medvirkende trenger og ikke minst snakke åpent om alle etiske utfordringer. Å bygge tillit tar tid, og i alt jeg sier og gjør må jeg vise meg tilliten verdig. Å løfte en privat og vond historie ut i offentligheten, krever også mange og ærlige samtaler om hvorvidt det faktisk er verdt det. NRK-teamet har lang fartstid med å jobbe med sårbare medvirkende. Det gir trygghet for alle.

– Og det ligger mange etiske vurderinger og diskusjoner bak det dere ser på skjermen. Å fortelle historien til Lina som er død, er etisk utfordrende, fordi hun ikke er her og kan gi oss sitt samtykke til at det er greit. Ville hun sagt ja og hvorfor? Hvem var hun egentlig, og hvilke verdier styrte hun etter? NRK kan fortelle Linas historie fordi hennes nærmeste, foreldre og søsken har samtykket og støttet prosjektet. Serien er laget i tett dialog med dem.

– Å fortelle en rettferdig og verdig historie om Lina har vært avgjørende for familien og for oss. For Lina satte spor hos alle som møtte henne. Venner og familie beskriver henne som rettferdig, snill, modig, raus og morsom. Hun så folk rundt seg og hadde et spesielt hjerte for alle som faller utenfor.

Hva tenker du om dagens TV-tilbud, folks nye seervaner, hvordan tilpasser du/dere serien i forhold til det?
– Tilbudet føles som å komme inn i verdens største godtebutikk med lomma full av penger. Hva skal du velge? Utvalget er enormt. Det er mye bra, men også mye som smaker middels. Realityserier med kjendiser på repeat, begynner vi å bli litt mette? Men altså, jeg elsker «71 grader nord» og «Kompani Lauritzen». True crime er også i vinden, og vår historie starter jo faktisk som en mulig kriminalsak. Vi har gått mange runder og veid på gullvekt hva vi kan dramatisere og rekonstruere fra det siste året hun levde. Dokumentaren er laget i tett dialog med familien.

Hva er drivkraften ved å formidle akkurat denne historien?
– Rettferdighet for mennesker som er på sitt mest sårbare, og å påpeke svakheter i systemet som skal være der når vi trenger det som mest. Jeg håper historien vil sette spor, at systemet lærer og retter feil, og at familien ser på det som en slags rettferdighet for Lina.

Du sa selv da vi møttes at dette var tøffere enn da dere gjorde «Helene sjekker inn». Kan du si litt om det?
– I møte med mennesker får jeg litt av deres liv i hendene. Det er en gave å få tilliten, men jeg er også veldig bevisst på ansvaret som følger. Selv om vi som journalister har et ønske om å gjøre godt, har journalistikken potensialet til å skade. Det er ikke alle som tåler eksponering på TV, uansett hvor sann og god historien er. Selv om jeg har studert journalistikk og kjenner min yrkesetikk, betyr ikke det at valgene jeg tar er kloke og etisk riktige. Det er først når jeg får øye på, blir bevisst og bruker erfaringene mine til å reflektere over hva som er moralsk og etisk mest riktig å gjøre, at jeg blir god til å balansere støtt. Gode kollegaer og mange og jevnlige diskusjoner er viktig for å lande trygt.

–I et prosjekt som «Barbeint i snøen» har det vært gjort vurderinger og avveininger hele veien. Familien har mistet en kjær datter og søster. Det innebærer sorg og fortvilelse. Men familien er samstemt om at Linas historie skal løftes frem. Jeg og teamet har hatt tett kontakt med familien over lang tid. NRK tilbyr også støtte og rådgivning fra vi starter den journalistiske prosessen, underveis og etterpå. Å være åpen om hvilke vurderinger vi har gjort underveis og hvorfor, synes jeg er viktig for at publikum skal ha tillit til at innholdet vi lager er sannferdig, balansert og verdig.

Hva er din formidlerglede?
– Som journalist brenner jeg for de gode menneskemøtene, og for å løfte frem stemmene til dem som vanligvis ikke høres i det offentlige rom. Mitt journalistiske hjerte bor der. Å få muligheten til å bevege andre med viktige historier, er en stor glede og et privilegium som jeg ikke tar for gitt. NRK har gitt meg muligheten. Når tenåringer stopper meg på bussen og forteller at de har sett alt av NRK-serien «Helene sjekker inn», og de håper det kommer mer, blir jeg glad. Å fortelle historier som treffer hjertet, som åpner dører inn til gode samtaler og som gjør en forskjell, det er den store drivkraften.

Du er 57 år nå, har vært i bransjen lenge, hva har det lært deg? Og hva misliker du sterkt?
– Uansett trender og ekstrem konkurranse fra alle verdens strømmetjenester: Gode historier går aldri av moten. Vær tro mot historien og fortell den fra hjertet. Vær deg selv og finn din stil, din stemme og vær raus og snill med dem rundt deg. Si unnskyld hvis du har gjort en feil eller såret noen. Jeg misliker når media undervurderer sitt publikum eller får dem til å føle seg dumme. En klok kollega og formatutvikler sa noe veldig fint da vi utviklet «Helene sjekker inn» – «stol på hverdagslivet», sa hun. Og jeg mener vi tåler å høre flere sterke historier fra vanlige folk. Det blir litt mye de
samme kjendisene over alt nå.

Du er opptatt av ærlighet på skjermen, og heller ikke redd for å vise dine egne sider. Hvordan var det å fortelle historien om din egen fars demens?
– Å by på egen sårbarhet er jeg ikke redd for. Jeg synes det er fint at jeg som offentlig person kan være ærlig om livet på godt og vondt. Når det gjelder pappaen min, følte jeg at jeg skyldte ham å fortelle om avmakten jeg kjente på, og alt som ikke funka da han ble syk. Alle de vanskelige avgjørelsene vi søsknene måtte ta på hans vegne. Det vondeste var avgjørelser som handlet om liv og død. Pappa hadde over 40 år bak seg som journalist i blant annet Aftenposten. Han var opptatt av rettferdighet og menneskeverd. Jeg og søsknene mine opplevde tiden han bodde på sykehjem som trist og tung. Det var mest oppbevaring og for lite innhold og nærvær. Jeg synes alltid det var tøft å gå fra ham. Jeg var redd han var ensom og trist. Livet kan filleriste oss, kaste oss i bakken, stinke, være for jævlig, men jeg synes ikke vi skal skamme oss eller gjemme det bort.

Du har tre døtre, den yngste 17 år, hva har du gitt videre til dem ved å møte livets utfordringer?
– Jeg har lært dem å ikke være redd for å snakke om det som er vanskelig. Vi har snakket mye om å tørre å være seg selv, ikke sammenligne seg med andre. Jeg har lært dem at livet ikke alltid er enkelt, at vi kan gå på noen smeller, men at smerten blir litt mindre av å dele med dem vi er glad i. Viktigheten av å møte andre med åpenhet og nysgjerrighet, ikke være for raske til å dømme, har de også fått med seg. Og så har jeg lært dem at alt er en sak! De fleiper med meg om det. Hvis de forteller meg noe, er jeg ofte kjapp med å si: ja, men, det der er jo en sak. Så ler vi av det.

Hva er det viktigste du har «innprentet» i jentene dine?
– Våg å by på egen sårbarhet og vær den du er. Ikke alltid så lett i tenårene, men det siger inn. Etter hvert har de oppdaget verdien av å være åpne og nysgjerrige. Andre åpner seg, og det blir gode samtaler ut av det. Alle tre er sterke og trygge på hver sin måte. De er sosiale og gode på å møte mennesker. Jeg er veldig stolt av dem. Det er det felles mennes- kelige som forener oss og som gjør at vi forstår hverandre. Eldstejenta Vilma har flere ganger minnet
meg på noe jeg sa til henne for lenge siden: Å ta ansvar for eget liv, være herre i eget hus, betyr frihet.

Hva er det viktigste for deg i samlivet ditt?
– Å tåle hverandre. Jeg har en mann som tåler meg og alle de rare og sære sidene mine. Jeg elsker ham for det, og det får meg til å føle genuin trygghet. Han kjenner mitt kjærlighetsspråk. Jeg trenger ikke diamanter og dyre vesker. Jeg liker kaffe på sengen, at han fyrer i ovnen på morgenen når hytta er kald. Jeg elsker ham litt ekstra når han serverer hverdagsmiddagen på varme tallerkener og danderer maten som på en michelinrestaurant. Han er barsk når han står til rors på seilbåten og når han stuper utfor svartløypa. Jeg er livredd fart. Jeg har en mann som sjelden bruker benklær som rekker over knærne. Det gjelder sommer som vinter. Jeg håper jeg får oppleve å bli gammel med mannen i shorts. Han er klokere enn meg, kan mer enn meg og er jentenes store helt.

Hvordan er din egen hverdag?
– Jeg liker hverdagen. morgningene spesielt. Er A-menneske på min hals. Gift med et B-menneske. Vi legger oss aldri sammen, men trives og har det hyggelig for det. Jeg starter å gjespe til 21-nyhetene, men er klar i huet før klokken vekker meg 05.55. Dagen starter alltid med en kaffe og litt strekk og trening. Å være i bevegelse er meg, jeg finner ikke roen med strikketøy, selv om jeg beundrer alle som kan. Du ser meg sjelden på store fester, men jeg samler gjerne gode venner til lavterskelmiddag. Elsker å være på hytta ved Lillehammer, fyre i peisen og finne ro. Natur og hest er min form for mindfulness.

Du trener mye, men ikke på treningsstudio, gi ossditt beste treningstips.
– Smått er godt. Da jeg sluttet å tenke at jeg måtte ta på meg tightsen og dra på treningssenter for å få trent, datt krona ned for meg. Da var jeg 30. Jeg sluttet rett og slett å stresse rundt trening. Jeg oppdaget gullet som ligger i enhver transportetappe. Til og fra jobb går, småløper eller løper jeg. Og det går an å bli sterkere med manualer og noen vekter hjemme i stuen. Vi er jo forskjellige her. Noen trenger SATS, men jeg trives best alene i skiløypa eller hjemme i stuen.

Har du et eget kvinnefellesskap du henter ekstra inspirasjon fra?
– Jeg er et passivt medlem i et nylig opprettet kvinnefellesskap som Yrja Oftedahl har tatt intitiativ til. Det er så mange modige, dyktige og kloke damer der ute. Det inspirerer.

Hva er ditt neste prosjekt?
– Ja, si det. Jeg føler vel ikke at siste ord er sagt om institusjonslivet. Døden er også et tema jeg lenge har hatt lyst til å utforske fra flere vinkler.