Lilja Ingolfsdottir: – Film er en beinhard bransje
Sjelden har en filmskaper fått så mange priser og godord for sin debutfilm som Lilja Ingolfsdottir. «Elskling» ble både overøst med 6-ere fra anmelderne, og ble en publikumssuksess på norske kinoer. Men veien dit var lang.
Du jobbet med film i mer enn 20 år før du fikk anledning til å debutere med en langfilm. Møtte du mye motgang underveis?
– Jeg møtte definitivt mye motgang på min vei mot spillefilmen. Min første langfilm skrev jeg i 2010. Det var starten på femten år med harde avslag på fire forskjellige spillefilmprosjekter. «Elskling» tok seks år å finansiere, og ble avslått av nesten alle konsulentene på Norsk filminstitutt (NFI). På et tidspunkt ga jeg fullstendig opp prosjektet, men heldigvis var ikke produsenten min, Thomas Robsahm, klar for det. Det er takket være hans iherdige innsats at vi til slutt fikk støtte til prosjektet gjennom NEO – debutantordningen på NFI.
Hva tror du motgangen skyldtes?
– Hva som er årsaken til denne lange reisen, er det kanskje ikke et enkelt svar på. Jeg tenker ofte at det var en beinhard tid for kvinnelige regissører da jeg kom ut i bransjen. Og spesielt for kvinner med prosjekterbasert på eget idégrunnlag. Det har ikke gjort det enklere at jeg har ønsket å utfordre det bestående, bryte ny grunn og lage film som ikke har vært laget før, og som bare jeg kan lage. Jeg har ofte fått negativ tilbakemelding på at den kvinnelige hovedkarakteren er for vanskelig og utfordrende. Det har vært essensielt for meg å skape et kvinneportrett som er et helt og troverdig menneske, fremfor et begjærsobjekt. Jeg har villet gi et alternativ til en kvinne som fremstilles som offer for noe utenforliggende. I ettertid har jeg skjønt at filmen har utfordret et tabuområde når det gjelder fremstillingen av kvinner på film.
KRITIKERROST: Bildet ble tatt under Les Arcs, en filmfestival som hvert år i desember arrangeres i de franske alpene. I fjor fikk Lilja Ingolfsdottir Grand Jury Price, og Helga Guren ble utpekt som beste rolleinnehaver.
Den gode mottagelsen både internasjonalt og på hjemlige kinoer må ha vært en ganske søt karamell?
– Å få oppleve den helt overveldende responsen denne filmen har fått, er både magisk og fantastisk. Jeg har vært oppriktig glad for både priser og nydelige anmeldelser, men det som helt klart har vært det sterkeste, er alle de dype og ektefølte reaksjonene fra publikum. I hele høst har jeg daglig fått tilbakemeldinger fra mennesker som mener jeg har endret livet deres og gjort dem klokere. Når det kommer til all motgang, så er det klart at det er lettelse å se at filmen når ut og at det har lønnet seg å holde fast på mitt indre kompass.
Hvor viktig er det å ha fast jobb ved siden av det å skape egne filmer?
– Det kommer nok helt an på livssituasjonen til filmskaperen, men med en gang du får familie og barn, er det ikke så realistisk å leve av egne filmer. Selv har jeg fire barn og har levd på utviklingsmidler, produksjon av kortfilm og en god del undervisning. De siste årene har jeg hatt en 50 prosent stilling som manuslærer ved Den norske filmskolen. Det har gitt et tryggere og mer forutsigbart rom.
Hvordan står det til med kvinner i kreative yrker i dag? Hvordan oppleves det å satse på kunst som levebrød?
– For meg har det aldri vært noe alternativ å satse på noe annet. Min filosofi er ganske enkelt at det heller er mer risikabelt å satse på noe du egentlig ikke vil jobbe med. Gjør det du elsker, og det økonomiske vil ordne seg. Omkostningene for å ikke få utnyttet sitt potensiale er mye større.
Hva blir konsekvensen av at pengesekken stadig strammes inn gjennom færre stipender og så videre? Blir kunsten mer konform og/eller fraværende?
– På den ene siden tror jeg at vi står i fare for å miste mange viktige kunstnerstemmer. Flere gir kanskje opp, eller gir seg til mer kommersielle aktører. På den annen side kan vi kanskje bli vitne til at det kommer en sterk bølge av toneangivende lavbudsjettsfilmer. Jeg har tro på at den kunstneriske viljen aldri vil temmes av pengesekken.
