"Jeg hadde en tro på at det gikk an å lage en serie om et vanlig liv som også var spennende å følge med på"

I en mursteinsblokk på Hovseter, en drabantby på Oslos vestkant, vokste Henriette Steenstrup opp – og jeg – i en høyblokk rett ovenfor, bare med en liten plen og noen gangveier mellom. Sånn jeg husker det, kunne jeg ha smilt til henne med reguleringsbelagte tenner i kjøkkenvinduet, og Henriette kunne sett det fra sitt soverom, men vi var ikke venner, for Henriette var noen år yngre. Men det jeg husker, er at jeg syntes at både Henriette og storesøsteren hennes var noe helt spesielt.

Det var mest fordi de var med i flere NRK-serier. Henriette var med i vignetten til Trond Viggos kroppen, C-blokkbandet i Halvsju, Jul i Skomakergata og radioteateret Da Henriette Steenstrup mange år senere fikk den store gjennombruddsrollen i filmen «Budbringeren», var jeg stolt! Som om det at jeg var fra en blokk som lå ovenfor hennes blokk, hadde litt med meg å gjøre også. Vi hadde jo gjort noen like ting: Hengt rundt Bogstadvannet og badet i det brungule vannet med blodigler og kastet opp i buskene der da vi drakk vår første Peach Canei. Og fortsatt, nå, er jeg merkelig glad for og imponert av hennes største suksess «Pørni», som hun skrev selv og spilte så kraftfullt, morsomt og hjerteskjærende sårt. Historien om alenemoren og barnevernsarbeideren Pørni har jo vært noe helt spesielt.

Prisdryss og rosende omtale i New York Times er bare litt av det. For hvis du ikke lo og gråt av siste sesong, da har du et hjerte av stein!

Henriette skriver morsomt og fint om det mellommenneskelige, å måtte samarbeide med en fæl eksmann, realistisk bortskjemte, men herlige tenåringer, det å ha mistet en søster og slite med sorgen, en far som godt voksen kommer ut av skapet som homofil og forelskelse på jobben. Samtidig viser Henriette Steenstrup frem barnevernsarbeidet og de mørkeste, vondeste situasjonene barn og familier står i. Det gir oss både perspektiv, mulighet til å le og pusterom ved det å være menneske.

Da jeg ringte Henriette, hadde jeg nettopp klikket litt på en familiefest, og tenkte etterpå: Jeg bør ikke være med mennesker, for jeg kan fader meg ikke oppføre meg! Men alt ble bedre da jeg så siste sesong av «Pørni» – for der klarer heller ikke hun helt å oppføre seg på sommerferie, og blir også selvmedlidende lei seg fordi ingen bryr seg når hun får vepsestikk på tunga. Jeg ringer Henriette Steenstrup og spør:

Hvor kommer egentlig alt dette fine i Pørni fra?
– Pørni er ikke meg, men vepsestikket på tungen har jeg faktisk hentet rett ut fra mitt eget liv. Jeg ble stukket og ingen av mine syntes det var noen fare eller tok det alvorlig, og da syntes jeg veldig synd på meg selv. Så skjedde det som blir poenget i serien: at noen som ikke kjente meg godt eller var i familien min, plutselig så meg tydelig. I serien forsterket jeg det med at det er de litt kjipe ferienaboene som plutselig ser Pørni og skjønner at de må gjøre noe, for dette stikket kan være farlig. I vir keligheten var det noen fremmede som så meg, stilte opp, tok stikket alvorlig og var skikkelig greie, selv om de ikke trengte å være det. Det er sånt man kan bli så utrolig rørt av at man husker det resten av livet.

Uselviske handlinger er noe av det som er rørende med Pørni, selv om det også er jobben hennes som barnevernsarbeider. Hva gjorde at du bestemte deg for å lage Pørni?
– Jeg hadde en tro på at det gikk an å lage en serie om et vanlig liv som også var spennende å følge med på. For min opplevelse er jo at folk har helt syke liv, og det må ikke være biljakt eller etterforskere for at det blir spennende. Livet er så ufattelig dramatisk, hverdagslig og komisk samtidig. Det at det skjer så mye fjollete samtidig som det er trist og tragisk, det hadde jeg lyst til å prøve å fange i en serie. Selvfølgelig er det tilspisset at hun jobber med barn i krisesituasjoner, men det er sikkert mange som kan kjenne seg igjen i at det foregår ting på jobb som man tar med seg hjem, men som man ikke kan ta med seg hjem. Da blir det litt ekstra når du har unger som har det veldig greit og som likevel har masse krav, greier og er misfornøyde, og så treffer du barn på jobb som virkelig har noe helt annet og virkelig store ting å stri med.

Det heftige med livet er at vi hele tiden må balansere mellom krisene og hverdagslivet. Pørni balanserer fryktelig mye?
– Noen har jo innsigelser mot serien: Hvorfor sier ikke Pørni mer fra til barna sine og er strengere, men jeg tenker at de aller fleste foreldre prøver jo å unngå krangler med barna sine. Man prøver å være voksen, rolig og stabil så lenge det er mulig. Så klikker man og blåser ut innimellom selvfølgelig, men stort sett prøver man å unngå for mange konflikter i hverdagen. De fleste av oss, og i hvert fall Pørni, er mer en «peoplepleaser».

Hva er faren med å være en sånn grei type som prøver å få til alt?
– Det er jo lett å bli emosjonelt utbrent av alle omsorgsoppgaver. Det blir på en måte Pørni også, men det er jo sånn hun lever. Men jeg ville lage en serie om en som ikke blir utbrent eller slutter i jobben, men som står i det hun driver med år etter år fordi hun tror på verdien av jobben hun gjør og at det er det hun skal drive med. Så ser man at fordi hun ikke har prioritert seg selv så mye, så føler hun seg også plutselig litt alene i alt, i hvert fall hjemme. Det kan man jo gjøre både som aleneforelder, men også hvis man ikke er alene. (Stemme roper i bakgrunnen: Kan jeg ta på shorts!!?) Ja, det kan du, det er veldig varmt i dag! Det er en sønn som begynner sent på skolen som lurte på om han kunne ha på shorts i dag.

Haha, der viste livet selv seg, Henriette! Du sjonglerer jo helt sinnssykt mye som Pørni, du også. Barn, bonusbarn og tv-serier. Hvordan er du med høyt gir?
– Det er jo ikke hentet helt ut av det blå. Jeg har levd med høyt tempo i mange, mange år på jobbfronten. En av mine ferdigheter er veldig høy arbeidsmoral. Det skal mye til for ikke å levere til en frist eller noe som jeg skal gjøre. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men jeg tror det handler litt om oppdragelse. Jeg kommer fra en familie hvor man ikke skulle stirre så veldig mye veggen på søndager. Da skulle det skulle gjøres ting og turer gås. Men samtidig så tenker jeg at min oppvekst periode var friere enn nå. Det var ikke sånn at du tapte ansikt hvis du hadde en treer i matte. Man kan liksom argumentere for at de som vokser opp nå, har det veldig bra, men samtidig så tror jeg mange av dem kjenner på et press som ikke jeg hadde.

Du søkte teaterhøgskolen seks ganger, det står for meg som en helt spesiell stjernekvalitet du har. Stå i det, gjøre det, stamina. Hvordan fikk du til det?
– Ren galskap sikkert. Jeg hadde jo rukket juridikum egentlig, men det var dette jeg ville da. Jeg takla avslag dårlig, alle mennesker gjør jo det, men jeg tror det har gitt meg en skikkelig robusthet på avslag. Jeg tåler det og forklarer det bort med livsløgn og annen flukt.

Det er utrolig imponerende å skrive noe så stort som «Pørni» som ganske voksen. Hvordan ser du på det selv?
– Nå har jeg innimellom tenkt at hvorfor begynte jeg ikke på det her før? Men samtidig så tenker jeg at det er blitt sånn som det skulle bli. På en måte har jeg skrevet hele veien i alt fra «Torsdag kveld fra Nydalen» med Edel, og jeg hadde jo for eksempel ideen til «En god nummer to», selv om jeg ikke skrev den selv. Jeg har en kreativ produsent som heter Bård Fjulsrud, som er min leser og som tvinger meg til å finne på noe annet hvis det som står der, ikke funker, og som holder meg i hånda hele veien. Det var også Bård i sin tid som sa til meg: Du burde skrive din egen dramaserie. Og jeg sa nei, det kan jeg vel ikke, men dytten fra ham var det som satte meg i gang.

Det er også en sånn handling som man ikke glemmer resten av livet. De som tror mer på deg selv enn du nesten gjør selv. Hvordan kjennes det nå?
Jeg er evig takknemlig, og Bård er jo den jeg stoler mest på både som leser og kreativ produsent og menneske.

Pørni er god på ideen ferie, men ikke så god på ferie. Hvordan er det med deg?
– Episoden om ferien til Pørni er tatt rett ut av eget liv egentlig, der hadde jeg litt dårlig fantasi. For jeg kan glede meg til ferie, og jeg elsker å planlegge hva vi skal, men når ferien kommer er jeg litt sånn at allerede første dagen begynner jeg å grue meg til det skal ta slutt. Jeg har problemer med å gå inn i sånn «dypferie», som søsteren min kaller det, du vet, hvor det er nok å planlegge hva man skal legge på grillen – altså, jeg har ikke mer kapasitet! Det er egentlig litt rart for jeg har jo ofte lengre ferie enn de fleste, men som frilanser har jeg jo allerede prosjekter som begynner å surre. Det jeg er god på, er sånne korte pauser. En helgeferie! Men drømmeferien min er som i episode to i sesong 5 av «Pørni», som er på Hvasser, for det er der jeg har vokst opp. Med familien pleier vi å gjøre en ting som alle synes er gøy hver dag. Vi får hang-ups, og nå er det tennis. Så da spiller vi tennis hver dag. Jeg begynte da jeg var 40 og spiller på meget lavt nivå. Jeg hadde et mål om å vinne senior 80 pluss, langt der fremme. Men nå er jeg jo såpass løpeteknisk svak at det kommer ikke til å skje, så nå spiller jeg for å ha det gøy. Jeg opererte kneet, og nå er jeg ikke en løper lenger.

Pørni løper heller ikke så bra?
– Nei, hun løper jo ikke fort nok til den jobben hun har i akutt-teamet, egentlig.

Jeg våknet selv med en skeiv vond hofte og har bestilt MR i dag ...
– Haha, ja, det er et voldelig forfall etter en viss alder, sånn er det jo for alle. Men jeg tenker nå etter kneoperasjonen at jeg kanskje er litt bedre forberedt på voldelig forfall enn mange andre på min alder som har hatt null stress fysisk. Jeg har hatt muligheten til å tilpasse meg en stund. Jeg tenker at jeg ikke nødvendigvis kommer til å få det sjokket når jeg blir eldre. Det er utrolig hvordan man kan tilpasse seg og hva man kan venne seg til. Selvfølgelig, det er en liten sorg å bikke halvveis. For det er noen ting som utelukkes, det blir ikke maraton i Berlin på meg, for eksempel. Heldigvis er det mange andre ting jeg kan fylle tiden min med.