Line Verndal: - Endelig ble jeg lyttet til!

Det er den aller første opptaksdagen for Line i Netflixserien «Hjem til jul». Ida Elise Broch spiller hovedkarakteren Johanne, en sykepleier som strever med å få seg en kjæreste hun kan vise frem for familien innen julaften. Line er en lesbisk legekollega. Nå skal de spille inn scenen der de er på vei hjem sammen etter et fuktig julebord, og Lines karakter gjør et temmelig ublu fremstøt. 

En trikk er leid inn for å kjøre én sløyfe, alt må filmes fort. Bare et par småting gjenstår å avklare når de møtes kjapt i sminken. «Er det greit med tunge?» spør Line. «Er det ok om jeg tar deg på puppen?» Og selvsagt var det ingen som visste den gangen, der de skranglet av gårde på blåtrikken, mens Line og Ida gjorde ting de aldri hadde gjort før, at de var på vei inn i det som skulle bli norsk films største Netflixsuksess noensinne. 

Sesong 2 er nettopp lansert, og selvsagt kan ikke Line Verndal si et pip om hvem det var som ringte på døren hos Johanne i sluttscenen av forrige sesong. 

«Etter ’Himmelblå’-suksessen ble jeg lyttet til. Det var deilig»

Hun sitter vakker og svartkledd i den formiddagsstille lobbyen på boutiquehotellet Amerikalinjen, men divataktene er på et bunnivå. Hun har spist frokost, trenger ikke noe mer, klarer seg med en enkel kaffe latte, takk. Og mens vi jazzer oss opp over de skyhøye seertallene og lurer på hvordan det er å være den del av en slik suksess, med 30 millioner seere fra hele verden, svarer Line at dét ikke er noe hun tenker så mye over. 

– Det som er viktig for meg, er de dagene jeg har på settet – at jeg får henge med den fine gjengen der. Du har det så gøy at du ikke har lyst til å dra hjem. Smilet er lunt, øynene tindrer. 

– Dét er det dumme med å ha en liten rolle – du kommer sent til bordet og må gå tidlig. En gang var det Line som bar en hel tv-serie på sine skuldre. Hun var 34, hadde akkurat blitt mamma og hadde «gjort en del greier» innen teater, tv og film, men aldri vært helt i første rekke. Så fikk hun rollen som alenemoren Marit, som dro fra krevende byliv i hovedstaden til en naturskjønn øy i nord, men med en rekke utfordringer der også, gitt.

Da første sesong av «Himmelblå» rullet over skjermen på NRK i 2008, satte den seerrekord. Over en million fulgte dramaserien ukentlig. Hun som hadde jobbet i årevis uten å bli lagt spesielt merke til, ble A-kjendis over natten. «Nå skjer det vel ting?» tenkte hun. 

– Men så ble det helt stille. Jeg hadde en del biroller før, som faktisk genererte mer jobb. Når du har beveget deg opp i det sjiktet, blir du ikke vurdert for de små rollene lenger. Du blir veldig assosiert med den ene rollen, det er ikke så lett å komme over den. 

Det ble ingen lifechanger? 

– Jo, litt – for når du er ung og søt pike lytter ikke folk nødvendigvis på deg. Spesielt ikke middelaldrende menn med makt. Etter «Himmelblå»-suksessen ble jeg lyttet til. Det var deilig. 

At Line Verndal skulle bli skuespiller, overrasket alle, inkludert henne selv. Under oppveksten på Bekkelagshøgda i Oslo var hun den rolige og forsiktige jenta. På skolen var hun streit elevrådsleder. 

Så hvorfor ble det likevel slik? 

– Jeg tror de fleste skuespillere bærer på noe greier. Det er en ting, det der, at du har så sterkt behov for å bli sett. Alle har antagelig blitt knocka litt ut av kurs. Hun aner oppfølgingsspørsmålet, og er snar med å få stoppet det. – Men den historien vil jeg ikke dele. 

Er det derfor du ofte er tilbakeholden i intervjuer? 

– Jeg er kanskje litt hemmelig. Som skuespiller bruker jeg grumset mitt, men det er ingen som vet hvorfor jeg så lett får frem sinne eller hvorfor jeg gråter. Men jeg er veldig forsonet med det som skjedde. Det rare er at jeg ser det som en styrke. Du blir et litt mer nyansert menneske. Mer empatisk. Jeg liker folk som sliter. De blir mer elskelige. Du ser hvordan folk prøver å holde masken, skjule angst og prestasjonsangst. 

Hun har selv hatt sin skjerv med prestasjonsangst. Line kom inn på Statens teaterhøgskole da hun var 20 år, fikk jobb ved en rekke ulike teaterscener i tiåret som fulgte, men slet med å få kontakt med følelsene. Da hun var 24, hadde hun den kvinnelige hovedrollen i Dostojevskijs «Idioten» som ble satt opp på Oslo Nye. Det var en fire timer lang forestilling, hun skulle kaste ting rundt, «Idioten» skulle komme, hun skulle se varmt og ømt på ham og knekke sammen i gråt, men var ikke i nærheten på prøvene. Ikke så mye som en enslig tåre klarte hun å presse frem, og da generalprøven kom, var Line Verndal livredd. I pausen kom regissøren bort til henne i kantinen, der hun satt sammen med kollegene. «Hvis du ikke knekker, er hele forestillingen ødelagt», sa han. 

– Jeg begynte å grine der og da, jeg ble så satt ut. Og hadde det selvfølgelig så vondt og vanskelig at jeg gråt på premieren neste kveld og de påfølgende førti forestillingene. 

Hun senker blikket, blir tenksom i noen sekunder, og fortsetter engasjert. 

– Det å være emosjonelt tilgjengelig er jo et krav som skuespiller, det forventes av deg. «Begynner å gråte», står det ofte i manus. Da begynte jeg å jobbe med det. For å rive ned de murene. – De murene – handlet det om det som slo deg ut av kurs? 

Hadde du bygget murer rundt deg for å unngå å føle så mye? 

– Jeg vet ikke. Jeg tror det skjedde helt automatisk. Jeg tenkte ikke over det. 

Hun begynte å se på triste filmer, vanket på kirkegårder, forsket på hva som fikk henne til å begynne å grine. 

– Jeg måtte jobbe hardt for å komme i kontakt med følelsene. Det resulterte i at jeg gråt i halvannet år. Da kom jeg ut, delte masse av meg selv. Og ble oppfattet som ekstremt selvopptatt. Hun ler. 

– Nå kan jeg fjase med deg, og så om fem minutter gjøre en heftig rolle. Ulempen med en slik grundighet er selvsagt at man kan jobbe seg sønder og sammen. 

Da Line ble tretti, vurderte hun å slutte som skuespiller. Hun hadde en krevende rolle i en teateroppsetning av en finsk tragedie. Kveld etter kveld skulle hun bli slått og bryte sammen.

– Er det verdt det, tenkte jeg da. Jeg går så langt inn i rollen. «Du trenger kanskje ikke gå all in?» var det noen som sa. Men da kjente jeg at jo, det må jeg. Ellers kan jeg like gjerne slutte. Jeg kan ikke godta å være middelmådig. Jeg kan ikke la være å prøve å gi alt. 

Med høyrehånden tar hun tak i den grønne lille prydbusken som står på kafébordet, drar potten opp fra krukken den står i og holder den opp foran seg.

– Ta denne planten for eksempel, la oss si at den er en skuespiller. Da er du tvunget til å fikle med denne planten, dra den opp til stadighet for å studere røttene, følelsene dine, handlingsforløp, grunner til at du er som du er, meningen med det hele, det gir planten et litt mer komplisert vekstgrunnlag, om du skjønner? 

Hun setter potten tilbake i krukken. 

– Det er jo ikke sunt. Du går alt etter i sømmene. Og kan bli rimelig lei av deg selv. 

Hvorfor gjør du det da? 

– Jeg må for å prestere. Og så gir det meg en følelse av å leve. At jeg er til stede. Det gir meg noe, et eller annet. Det er veldig deilig å gi alt, kjefte, elske og gråte seg tom og kjenne at ah, nå har jeg tømt alt. Nå har jeg levd et helt liv på scenen, elsket og hatet. 

– Og så kan jeg sitte på en barkrakk etterpå, med håret i en dult, avsminket ansikt, dingle med bena og spise peanøtter. 

Du kan skru av? 

– Ja, nå kan jeg det. Det kunne jeg ikke før. 

«Å gå all in» skulle lønne seg til slutt. Fire år etter å ha vurdert å gi opp hele skuespilleryrket, fikk hun sitt store gjennombrudd med «Himmelblå».

Rett før tredje og siste sesong ble sendt i mars 2010, ble det slutt mellom henne og skuespilleren Torgeir Reiten. Da han flyttet tilbake til hjemstedet på Nordmøre ble hun alenemamma. Datteren Helle var fire år den gangen.

– Det er ikke sånn man ønsker at det skal gå, men jeg fikk det dessverre ikke til, fastslår Line stille.

Hun flyttet inn i sokkelleiligheten i familieboligen på Bekkelaget, hjelpen fra foreldrene ble avgjørende for at hverdagen som alenemor kunne gå opp. «Line fra Himmelblå sier nei til alle frierne» meldte Se og Hør.

– Jeg føler ikke at jeg ofret noe. Jeg hadde heller ikke noe valg. Datteren min kom først. Hun fortsetter med et flammende forsvar for singellivet.

– Da jeg var singel følte jeg at jeg ble puttet i en bås. At jeg umulig kunne være lykkelig alene. Jeg skjønner ikke det. Det finnes mange måter å leve på. Å ha det bra på. Vi har overraskende strenge sosiale regler.

Tre år på rad satt hun i salen under utdelingen av Gullruten, nominert som beste kvinnelige skuespiller for rollen som alenemoren Marit, uten å få en eneste pris. Da hun endelig ble priset, var det med en Amanda for beste kvinnelige skuespiller i 2011, for hovedrollen i filmen «Limbo». Hun tok den smilende imot. I salen etterpå ble hun sittende med en følelse av å endelig komme i mål – og en følelse av tomhet. «Ja, jeg fikk til den greia. Jeg kom meg dit. Det kostet mye, det kostet dritmye – men hva skal jeg gjøre nå da? Mer av det samme?» tenkte hun. 

Hun hadde bikket førti, erfarte at det ble lengre mellom de spennende jobbtilbudene, det var da hun kom på at hun kunne prøve seg som programleder på tv. Året etter at hun vant Amanda, debuterte hun som programleder på «Lines gode hjelpere» på TV3, som pusset opp for folk som trengte et løft i hverdagen.

 Året etter småpludret hun med deltagerne i «Hele Norge baker» på samme kanal. – Jeg liker å snakke med folk og var nysgjerrig på å lære noe nytt, sier Line enkelt. 

«Før hadde jeg det ikke bra om jeg ikke hadde en rolle jeg kunne leve meg inn i. Nå er det ikke så viktig»

At det kan anses som å rutsje ned karrierestigen med blylodd, kunne ikke brydd henne mindre. Kjendisstatusen har aldri interessert henne. Tvert imot. Line Verndal er den typen kjendis som blir flau på rød løper.

– Jeg er så klønete når det kommer til kjole og sminke og posering og de greiene der. Og så blir man fremstilt så forenklet og unyansert. Jeg ble intervjuet rimelig mye en periode, og følte aldri at det egentlig ga noe, men heller at jeg ble frarøvet noe. At mange visste alt for mye om meg, mens jeg ikke visste noe om dem. 

Egentlig skulle Line Verndal aller helst bare ha snakket om jobben hun har gjort som skuespiller. Hun er privat, men svarer vennlig når man drister seg til å spørre om kjærligheten. 

Det var en venninne som skulle røske henne ut av singeltilværelsen. Hun mente bestemt at Line måtte møte en venn av henne, og booket dem inn på en blind date. Line, som hevder hun ikke er i stand til å juge, hadde sørget for å bare ha en time til rådighet, i fall det skulle gå åt skogen. 

– Det var kjemi umiddelbart. Jeg tror jeg prøvde å jage ham vekk de neste par månedene, men han holdt stand. Så gikk det seg til. Hun smiler mykt før hun korrigerer seg selv. 

– Nei, det var uromantisk å si. Jeg føler jeg har hatt superflaks. Vi har det veldig bra sammen. Det er litt sånn «går dette også an?». I to år nå har hun vært kjæreste med Halvard Djupvik, som har bakgrunn som jurist, har vært å se i «Hotel Cæsar», men nå jobber som eiendomsmegler. 

– Jeg synes fortsatt det er superdeilig å ikke bli sett, å ikke ha noens øyne på meg. Det er nydelig å styre alt helt selv. Men nå begynner jeg å komme dit at jeg ikke lenger føler meg observert selv om jeg ikke er alene. 

De siste årene har i det hele tatt vært preget av mye nytt. I tre år har hun kombinert frilanslivet med å undervise i skuespillerteknikk på Westerdals ved Høyskolen Kristiania. 

– Det er skikkelig gøy å være lærer. Nå skal jeg sette opp samtidsdrama med dem. Hun lener seg frem, blir ivrig. 

– Jeg kan ikke kalle dem for barna mine, for det blir for teit, men jeg blir veldig glad i dem. De har den energien der alt er mulig. En energi som ikke skal stoppes. Det du sier kan bety mye, så du må behandle dem på en ordentlig måte. Jeg brukte lang tid på å forstå skuespillerfaget. Om jeg kan forkorte den tiden for dem, blir jeg glad. 

Hun som ikke er så bekvem med å bli intervjet, har selv blitt en som intervjuer. Line Verndal har kastet seg på podkastbølgen og koser seg glugg i hjel med å invitere de hun selv synes er interessante å snakke med – gjerne skuespillerkollegaer hun kan nerde over faget sammen med. Underveis i koronakrisen tok enda en ny plan form. Hun har strikket siden hun var ti år. Nå jobber hun med sin egne strikkekolleksjon, Helenorgestrikker.no.

Hvordan var det å spille andrefiolin i «Hjem til jul» når man er vant med å spille førstefiolin?

Line bruker tid på å formulere seg, det er viktig for henne å få frem at hun unner Ida Elise suksessen.

– Da hun fikk rollen, tenkte jeg «DER fikk hun den»! Jeg vet hun har jobbet hardt og lenge. Men jeg misunner Ida fordi hun har en stor arbeidsmengde, det er så gøy.

Jeg er veldig glad i kollegene mine. Line er kanskje for lojal, har hun tenkt, hun er bevisst på den funksjonen hun har på et sett, at det er forskjell på å ha en liten og en stor rolle. Da hun spurte en mannlig kollega om han også tenkte på den måten, avkreftet han det. «Uansett hvilken rolle jeg har, så skal jeg stjæle bildet», sa han.

Det er jo også en mulighet?

– Nå er jo jeg en skuespiller som ikke tar så mye plass. Jeg har ikke det karrierejaget. Jeg må ikke være skuespiller lenger heller. Før hadde jeg det ikke bra om jeg ikke hadde en rolle jeg kunne leve meg inn i. Nå er det ikke så viktig lenger. Nå føles det bra å ta et skritt til siden. Men når det er sagt: Om noen trenger henne til å bære en ny tv-serie på sine skuldre, er Line Verndal klar som et egg.

– Jeg skulle fryktelig gjerne fått gjøre det en gang til. Det å filme hver dag, jobbe hardt, kjenne rollen din ut og inn, henge med kolleger og alle på sett… være på et sted hvor alle er avhengig av at du leverer hver dag – det er en heftig og deilig følelse.