Lene satt i et viktig møte da legen ringte. Beskjeden hans var tydelig: «Slipp alt du har i hendene»
Danske Lene Gade Hovmøller hadde et høyt tempo i livet. Hun jobbet mer enn full tid som direktør i et selskap og pendlet fire timer om dagen. Men en telefon fra legen endret alt.
Det å bli akutt syk har fullstendig endret Lenes syn på livet. Hun innså at hun ikke levde etter sine egne idealer. Det har hun gjort noe med nå.
Lene satt i et viktig møte som direktør for selskapet Spiras da telefonen hennes ringte.
Det var ikke et nummer hun kjente igjen, men hun kunne se at samtalen kom fra Viborg-området, der hun bor.
Hun tok den ikke, men nummeret fortsatte å ringe. Hun hadde allerede glemt at hun hadde vært hos legen samme morgen.
Først da hun så ektemannens navn dukke opp på skjermen, bestemte hun seg for å forlate møtet for å finne ut hva som foregikk.
«Han sa at jeg ikke måtte få panikk, men at legen hadde ringt til ham, og at jeg måtte ringe tilbake til deres akuttelefon,» forteller Lene. Da kom hun også på legebesøket tidligere på morgenen, hvor hun hadde tatt noen blodprøver, forteller hun til Woman.dk.
Hun ringte, og beskjeden var tydelig: «Slipp alt du har i hendene og kjør til sykehuset i Viborg.»
Kaldsvette i rundkjøringen
Lene gjorde som hun fikk beskjed om. Hun satte seg i bilen for å kjøre fra Kolding i Danmark, der hun var, tilbake til Viborg. Men det gikk ikke lang tid før telefonen ringte igjen.
«Du skal ikke dra til Viborg, men til sykehuset i Kolding. Vi vil ikke at du skal ut på motorveien,» husker Lene at legen sa. Tenk om hun skulle få black out.
Akkurat da hadde hun kjørt inn i rundkjøringen som leder ut på motorveien mot Viborg. Hun kjørte rundt flere ganger mens hun prøvde å samle tankene – og finne en ny utvei.
«Jeg begynte å skjelve og kaldsvette. Jeg tenkte: Hva i all verden er det som er galt? Jeg var redd,» forteller hun.
Beina skalv fortsatt da hun gikk inn på sykehuset 19. juni 2024.
Jeg begynte å skjelve og kaldsvette. Jeg tenkte: Hva i all verden er det som er galt? Jeg var redd
På jobb fra 6-19
Lene er i dag 42 år og bor sammen med mannen sin og deres to barn, Ryan på 16 og Gry 13.
Inntil nylig var hun administrerende direktør i selskapet Spiras, som driver med landbruksrådgivning.
Hun beskriver livet før telefonen fra legen som et liv i høygir: Arbeidsdagen startet med at hun dro hjemmefra klokken seks om morgenen, og hun var ikke hjemme igjen før i 18–19-tiden om kvelden, hvis hun da ikke overnattet i nærheten av jobben, siden det var to timers reise hver vei. Arbeidstiden var mer enn fulltid.
«Det var mange timer i løpet av uka, men også i helgene. Jeg brant for å være leder, for medarbeiderne mine og for landbruket, og jobben i Spiras ga meg alt dette,» forteller hun, og fortsetter:
«Jeg hadde ikke tenkt over at man plutselig kan bli rammet av noe som endrer alt.»
Derfor hadde hun heller ikke reflektert så mye over at hun i det siste ofte våknet om natten med så kraftig hjertebank at hun ikke fikk sove – det var sikkert bare litt stress.
Derfor hadde hun gang på gang utsatt de rutinemessige kontrollene av astmaen, helt til hun fikk beskjed om at nå måtte hun komme.
«Likevel var det som om noe i underbevisstheten min visste at alt ikke var helt som det skulle. For det var faktisk jeg selv som ba om å få målt blodtrykket den dagen hos legen,» sier hun.
Målingen viste at blodtrykket var litt forhøyet, og legen satte i gang med blodprøver.
Her er Lene og datteren hennes i sykehussengen under fotball-EM sommeren 2024.
Hver gang det ble vanskelig, stengte jeg av tankene og åpnet heller jobb-PC-en.
Jobbet under innleggelsen
På sykehuset i Kolding fikk hun forklart at hun hadde en syk biskjoldbruskkjertel, som sendte ut altfor mye kalsium i blodet. Det kan føre til hjerteforstyrrelser.
«Det var det som holdt meg våken om natten. Legene mente jeg hadde hatt det i flere år, så hjertet mitt kunne være sterkt påvirket av det.»
Lenes hjerte ble overvåket hele tiden, og den første natten under innleggelsen var det et opphold i hjerterytmen hennes på seks sekunder. Det kalles på fagspråket AV-blokk grad 3, og blir ofte behandlet med pacemaker. Det slapp Lene heldigvis.
«Det var altså veldig alvorlig, potensielt livstruende,» sier Lene og forteller at hjertet hennes slo mellom 27 og 40 slag i minuttet. Normalt har en frisk kvinne rundt 70 slag i minuttet.
Men selv om Lene i dag forteller om innleggelsen med stor klarhet, var det slett ikke sånn da hun lå på sykehuset.
«Hver gang det ble vanskelig, stengte jeg av tankene og åpnet heller jobb-PC-en.»
Slik gikk de første tre dagene.
Vendepunktet kom da hun bestemte seg for å lese i sin egen journal, og så at flere sykepleiere hadde skrevet i notatene sine at «pasienten sitter med PC-en og jobber».
«Først da tenkte jeg: ‘Hmm, dette kan vel ikke være den riktige måten å håndtere dette på?’»
Hun spurte seg selv om det var slik hun ville at medarbeiderne hennes skulle gjøre, hvis de var i samme situasjon. Svaret var et klart nei.
Så lukket hun PC-en. Og da kom følelsene.
Ropte til datteren gjennom heisdøren
Lene havnet i det hun selv kaller «livshelikopteret».
Det startet en spesiell kveld, da datteren hennes hadde vært på besøk og gitt henne en bamse.
«Da slo den ubærlige tanken meg: Hvis jeg ikke kom hjem igjen, ville det bety at barna mine måtte vokse opp uten en mor.»
Familien kom på besøk hver dag, men når de skulle gå, kunne ikke Lene følge dem ned i heisen. I stedet sto hun og datteren og ropte til hverandre gjennom heisdørene mens de lukket seg og heisen begynte å kjøre ned.
«Jeg holdt masken mens vi sto der og ropte farvel til hverandre. Så gikk jeg stille og rolig inn på rommet mitt og gråt. Jeg kunne se utryggheten i datterens øyne hver dag.»
«Jeg kjente at det jeg ønsket, var å bruke mer tid med kjernen min – familien,» sier hun.
Ingen annen utvei enn oppsigelse
Etter mange runder med overveielser i løpet av tre–fire uker endte Lene med å gi beskjed til Spiras om at hun ikke ville komme tilbake til stillingen som direktør.
«Det var vanskelig, for jeg brant virkelig for jobben min. Men da jeg endelig tillot meg selv å være i livshelikopteret, var jeg ikke i tvil. Jeg ville være frisk og et helt menneske – også på lang sikt. Og hvis jeg skulle klare det, fantes det ingen annen utvei enn å si opp.»
Beslutningen hang også sammen med at hun innså at hun ikke ville leve opp til sine egne forventninger om å være en god leder:
«Jeg har alltid sagt til medarbeiderne mine at jobben kommer i andre rekke, og at det er viktig å ta vare på seg selv. Det ville jeg ikke etterleve selv hvis jeg bare fortsatte. Når man er leder, er man også rollemodell og har et stort ansvar for andre. Og hvis jeg ikke selv følger livets veier og egne verdier, er jeg da egentlig en god leder?»
Søndersø ved Viborg har Lene gått rundt utallige ganger. Men på denne turen var det første gang hun faktisk stoppet opp, tok av seg skoene og satte føttene i vannet.
Turer med nye innsikter
Da Woman.dk intervjuet Lene, var det litt under to måneder siden hun fikk telefonen fra legen som snudde opp ned på livet hennes. Det ble starten på 16 dager på sykehus og en operasjon.
Nå er Lene hjemme og i bedring, men hun er likevel forandret.
Forleden gikk hun for eksempel en seks kilometer lang tur rundt Søndersø i Viborg, en runde hun har gått mange, mange ganger før.
Men denne gangen gjorde hun noe nytt:
«Jeg tok meg god tid. Jeg hadde verken musikk eller lydbok på øret, og jeg hadde heller ingen forventning til meg selv om å skulle rekke noe. Jeg stoppet tre steder, tok av meg skoene og satte føttene i vannet, og lot tankene vandre – både små og store tanker. Det var fantastisk å bare være meg selv, bare være til stede og ta meg tid til å følge slike innskytelser.»
Familien har også begynt å spille flere kortspill, spise mer is og gjøre andre analoge aktiviteter som fremmer nærvær. Datteren hennes har kjøpt noen samtalekort som kan åpne for nye samtaler i familien.
Og Lene har så smått begynt å glede seg til å jobbe igjen – en gang i fremtiden. Hun vet at det skal være med bærekraftig ledelse, men ellers vet hun ikke så mye – og heller ikke når. Det har hun fullstendig ro med. For nå kommer jobben i andre rekke.
Gå nå bare til legen
Den andre viktige lærdommen har vært hvor viktig det er å lytte til signalene kroppen sender.
Lene mistet selv faren sin brått da han var 58 år – og hun selv var 19 – på grunn av en blodpropp i hjertet.
«Det viste seg at han hadde hatt åtte blodpropper i beinet. Den siste løsnet og gikk til hjertet,» forteller hun.
Han hadde hatt et hovent bein lenge, men gikk aldri til legen.
«Han var mitt store forbilde på alle andre områder enn akkurat det med legebesøk. Jeg kunne virkelig hatt bruk for faren min i mange år til,» sier hun.
Det har vært både tøft og viktig å innse at hun holdt på å gjøre det samme selv.
«Kroppen min prøvde jo lenge å sende meg signaler. Men jeg lyttet ikke.»
Derfor er det et klart mål for henne å gå oftere til legen i fremtiden. For som hun sier:
«Jeg elsker å leve. Livet skal ikke leves som en sprint, men som et herlig langt maraton.»
