"Jeg ville også vise at det er mulig å ta fatt på noe helt nytt når man er 40 pluss, og vel så det"

Bortsett fra at hun flørtet litt med tanken på å bli jordmor da hun hadde født sin eldste datter i 1983, så ikke Kirsti for seg at hun noen gang skulle føye til sykepleier på en allerede innholdsrik CV.

Med fullførte studier både fra lærerhøgskole og Norsk journalisthøgskole ble hun ansatt i NRK. Der var hun blant annet med på å lage populære programmer som «Midt i smørøyet», «Newton» og «Jul i Blåfjell».

Som 51 år gammel sykepleiestudent på Oslo Met ble Kirsti intervjuet i et av de første numrene av Tara. Der forklarte hun at hun med sin bakgrunn kunne ha søkt seg ut som informasjonsarbeider, men ønsket å hjelpe der hun kom tettest på menneskene, nemlig som helsearbeider.

Tanken på å slå inn på en helt ny bane fikk hun i Senegal. Dit kom hun på senhøsten i 2002 for å arbeide med den store artistgallaen for Plan International som ble sendt på TV 2 5. desember. Kirsti jobbet fortsatt i NRK, men var utlånt som prosjektleder til konkurrenten. Hun forteller:

– Jeg ble svært fascinert av folket i dette landet som er en del av et stort kontinent, og kjente stor lyst til å lære mer om den verdenen som ligger langt fra Norge og er helt annerledes. Jeg innrømmer også at jeg er drevet av både reiselyst og eventyrlyst. Å reise ut i felt ville tilfredsstille begge behov, pluss at jeg kunne gjøre nytte for meg blant mennesker som trengte hjelp.

Hun var bare så vidt kommet hjem før hun bestemte seg for å søke sykepleierstudiet. Der begynte hun høsten 2003. Hun trivdes godt som student, men målet var hele tiden å komme seg ut i feltarbeid. For ytterligere å kvalifisere seg, tok hun fatt på spesialisering som operasjonssykepleier etter å ha jobbet på mottak både på Ullevål og Lovisenberg sykehus. De tre barna var nå voksne og flyttet hjemmefra, og det var nå hun hadde mulighet til å reise ut.

Ektemannen støttet henne fullt ut.

– Men alt gikk ikke helt etter planen? Hun rister litt oppgitt på hodet: – Da jeg nærmet meg slutten av utdanningen som operasjonssykepleier på Ullevål, fikk jeg vite at regelen i Røde Kors var at ingen over 50 år kunne sendes ut på førstegangstjeneste. Siden jeg er et menneske som ikke gir opp ved første hindring, ba jeg om en samtale med Trygve Nordby som på den tiden var generalsekretær i Røde Kors. Og det fikk jeg. Han var helt enig i at dette var en bestemmelse som førte til store begrensninger, og som måtte være noe som hang igjen fra tidligere tider.

To uker senere var den opphevet.

Det tok heller ikke lang tid før Kirsti ble spurt om å ta sitt første oppdrag. Haiti var rammet av et alvorlig jordskjelv. Kunne hun tenke seg å reise?

Tenke seg det, kunne hun, men dette var i januar, og hun ble ikke ferdig med spesialiseringen før til våren. Etter å ha avlagt eksamen i mai reiste hun av gårde.

Selv om den akutte fasen i redningsarbeidet var over, var det nok å gjøre.

– Det var overveldende å komme dit og oppleve hvor rasert landet fortsatt var flere måneder etter skjelvet. De fleste veiene var ennå ikke i drift, og de var ikke kommet langt på vei med reparasjon av noe som helst. Da jeg ett år senere reiste til Filippinene etter tyfonen Haiyan, var det interessant å se hvor ulike kulturer kan være. Da vi ankom tre dager etter stormen, var folk i full gang med å rydde og bygge opp igjen husene. På Haiti er det fortsatt mye kaos.

– Hvordan var det å debutere som feltarbeider?
– Det var i hvert fall en bratt læringskurve. Jobben var veldig interessant, og jeg fikk virkelig brynet meg. Jeg jobbet ikke som operasjonssykepleier, men i et mottak hvor det bare var en filippinsk lege og meg. En dag det kom inn en ung mann som var kvestet i hele ansiktet, måtte jeg lære meg å sy. Men jeg innrømmer at det første oppholdet kjentes langt mot slutten. Den siste tiden lengtet jeg hjem, og telte hvor mange malariatabletter jeg hadde igjen på brettet. Når du delvis har levd i telt og bodd litt på hurten og sturten i tre måneder, er det godt å komme hjem – uansett hvor interessant og lærerikt oppholdet har vært.

– Du var mer rutinert da du kom til Nepal etter jordskjelvet i 2016?
– Man lærer å ta ting på sparket og tilpasse seg vir keligheten, uansett hvor praktisk utfordrende den er. Da vi kom til Nepal etter jordskjelvet, fikk vi tildelt en fotballbane hvor vi kunne reise sykehuset. Til sammen hadde vi med oss fire tonn utstyr. Fotballbanen manglet vann. De som bodde i nabolaget, hadde vann, men vi kunne ikke belaste dem med vårt vannbehov. Da må man ut å lete, eventuelt bore etter vann. I starten benyttet vi en medbrakt vannblære som tok 10 000 liter vann. Den ble fylt fra en tankbil med vann som Leger Uten Grenser disponerte, inntil våre egne ingeniører fikk koblet oss til vann. I begynnelsen bodde vi i enmannstelt. Med en stor koffert som i tillegg til klær inneholdt sovepose, lakenpose, håndklær og bestikk, var det nesten umulig å få snudd seg inne i teltet. Et større hvitt telt var delt i to med et forheng – kvinner på den ene siden og menn på den andre. Der kunne vi dusje med en bøtte med kaldt vann. Doen var en bøtte i et enmannstelt. Slik begynte det. Da jeg dro derfra var det kommet opp dusjkabinetter og en do som ikke var vannklosett, men hakket over en bøtte. Tilværelsen bedrer seg etter hvert som man blir kjent, får tillatelser og så videre.

– Også siste gangen du reiste ut kom dere til utfordrende boforhold?
– Da over 700 000 flyktninger i løpet av kort krysset grensen mellom Myanmar og Bangladesh, kom vi til Cox’s Basar. Området hvor vi skulle slå oss til, var sumpete og det regnet fryktelig. Vi begynte å sette opp telt, men måtte ta dem ned igjen. Tonnevis av småstein som vi kunne ha som underlag, ble tilkjørt fra India. Oppå steinen satte vi opp et fullt sykehus, med radiografi, operasjonsrom, ulike avdelinger for menn, kvinner og barn. Vi hadde også et kjempetelt med alt medisinsk utstyr som vi trengte under oppholdet. Det er en formidabel logistikk og krever innsats fra ingeniører og alle typer håndverkere. Når man er ute i felt på den måten, kommer man ofte til ingenting. Alt må bygges fra bunnen av, og de ulike nasjonene har ansvar for ulike områder for at fellesskapet skal fungere. På Haiti for eksempel hadde Italia og Danmark ansvar for catering. Valgets kval ble om vi skulle spise hos danskene eller italienerne.

– Du er tydeligvis svært fornøyd med at du foretok denne helomvendingen i livet?
– Det har vært fantastiske år. Vi er ristet sammen om en spesiell oppgave, nemlig å få sykehus til å fungere og behandle pasienter. Hjelpearbeidere kommer fra hele verden. Mange av dem traff jeg igjen på senere oppdrag, og mange har jeg fortsatt kontakt med. Det er også ganske deilig å kunne konsentrere seg om jobben, og bare det. Man trenger ikke tenke husarbeid, at man må kjøpe mat, rekke bussen og andre småbekymringer i hverdagen, som preger oss alle. Når du ikke jobber, sover du eller slapper av med en bok. Felles måltider er også en viktig del av hverdagen. Inntil kjøkkenfasilitetene er oppe og står, sitter vi der med hver vår pose med medbrakt turmat som vi løser opp i varmt vann og spiser med en skje som vi også har med hjemmefra. Men etter hvert blir det orden på det meste.