«En drømmejobb å være der hvor de store begivenhetene skjer»

Sidsel, hvordan er det å jobbe som korrespondent?

– Jeg har vært korrespondent i nesten 10 år. Det er en drømmejobb å være ute i felt hele tiden, rapportere hjem, og være der hvor de store begivenhetene skjer. Man lærer så mye om regionene og landene man rapporterer fra, og møter forskjellige mennesker hele tiden. Det er
fantastisk spennende. Men det er også hardt arbeid og heller ingen dans på roser.

Hvilke land har du dekket?

– Jeg var stasjonert 4 år i Jerusalem, og hadde et ekstra år som frilanser der. Siste utenlandsopphold var på 5,5 år, da med Istanbul som base. Jeg har dekket hele den arabiske verden, altså mesteparten av Midtøsten, inkludert Tyrkia, Iran og også Pakistan. Og så har jeg vært et par uker i Ukraina for å dekke krigen der.

Israel er det landet jeg har kjent best utenom Norge. Jeg flyttet dit som 19 åring og bodde i kibbutz i et par år. Israel ble som mitt andre hjemland i flere år. Senere, da jeg kom tilbake som korrespondent, dro jeg ofte til Gaza. Det var et sted jeg ble veldig glad i. Etter å ha bodd i Tyrkia i over fem år, kjenner jeg også det landet godt. Iran har det også vært spennende å jobbe i.

Hva jobber du med i disse tider?

– Jeg er reporter i NRK i utenriksredaksjon på Marienlyst, og gjør det samme som når jeg ikke har vært ute, det vil si at jeg jobber med utenrikssaker. Korrespondentjobbene er noe man søker på. Man er ute i 3–4 år, og så må man hjem. Det skjer bytte slik utenriksdepartementet bytter
ambassadører.

Med Hamas-angrepet mot Israel og Gaza-krigen har det vært veldig travelt. Jeg jobbet med dette i 2 uker hjemme, deretter 2 uker i Israel og på den okkuperte Vestbredden. Jeg er mye i studio for å analysere og forklare hva som skjer, etter beste evne, i flere programmer i NRK.

Hva er en «vanlig» hverdag for deg ute i felten?

– Noen dager jobber jeg bare med å få avtaler for intervjuer og for å lage reportasjer. Andre dager er jeg ute, med fotograf og en «fikser» som fungerer som døråpner og tolk. I Israel kan jeg jobbe uten fikser, mens i Tyrkia, Irak, Syria og Iran, for eksempel, bør man ha det. Det er ikke alltid lett å komme seg rundt i deler av Midtøsten som vestlig person, man trenger en lokal fikser. Jobben min går ut på å snakke med folk, bruke god tid, høre historiene deres, skape god atmosfære, drikke te og kaffe med dem og lære av det de har å si.

Hvordan er det å være kvinne i denne jobben?

– Det har ofte vært en diskusjon om kvinner og menn dekker krigsområder forskjellig. Jeg er usikker, men som kvinne har jeg lettere tilgang til andre kvinner i Midtøsten. Uansett er det avgjørende å kunne kultur, kleskoder og sette seg inn i religiøs skikk og bruk for å kunne jobbe godt.

Er det å være kvinne farligere?

– Nei, det vil jeg ikke si. Når man kler seg riktig, kan de kulturelle kodene – for det må man lære seg – går det fint. Jeg har også gode folk rundt meg og unngår områder hvor det ikke er lurt å gå. I Syria var det kidnappingsfare, men vi hadde med oss gode fiksere og folk vi stoler på.
Da er kjønn uviktig. Det er mindre sjanse for å bli kidnappet som kvinne, tror jeg.

Betyr det noe å være norsk?

– Ja, det er bedre å være norsk enn amerikansk i Midtøsten, for eksempel. Vi nordmenn kommer fra et bitte lite land som ikke har hatt kolonier eller invadert noen på tusen år. Folk fra Storbritannia og USA er mer utsatt. En amerikansk eller britisk statsborger som jobber i Iran, har det ikke bare lett, om de kan jobbe der nå.

Er det noen spesielle situasjoner som har berørt deg ekstra?

– Det er veldig sterkt å møte barn som lider under krigssituasjoner, som barna i Gaza nå. 18–19-åringene i Gaza har opplevd 5–6 kriger, og har ingen fremtidsutsikter å snakke om. I Norge oppdrar vi våre barn til at de kan bli hva de vil. I Gaza er det helt motsatt, de lever under blokade og okkupasjon, og har ingen vei ut. Og med denne krigen blir alt bare så mye, mye verre.

Kan du bidra med å snakke med dem?

– Jeg vet ikke om det hjelper dem. Konflikter løses ikke ved at journalister snakker med de lokale, dette handler om storpolitikk, press og maktbruk.

Hvordan forbereder du deg til hver sending?

– Jeg leser meg grundig opp, med både bakgrunnsstoff og fra nyhetsbyråer, og dessuten sosiale medier, WhatsApp-grupper og folk jeg snakker med.

Hvor henter du styrke fra?

– Det er ikke meg eller andre journalister det er synd på. Det er de sivile som rammes. Men jeg får energi og styrke av å møte mennesker. Jeg liker mennesker, er glad i mennesker, og det er fascinerende å høre deres historier. Det gir en dypere forståelse av hvordan verden er skrudd sammen.

Hvordan klarer du å stå i så mye konflikter og lidelser over tid?

– Dette er en helt frivillig jobb, ingen tvinger journalistene til å oppsøke konflikt og lidelse. Men det er forskjell på jobber. Da jeg dekket jordskjelvet i Tyrkia i vinter, var det ikke menneskeskapt. Det utgjør en stor forskjell å dekke naturkatastrofer eller kriger som er menneskeskapte. Den krigen som er i Gaza nå, er ufattelig opprørende, med enorme sivile lidelser. Slikt er verre og mer deprimerende å jobbe med. Man blir trist og lei seg. Det gjelder å lene seg tilbake og tenke
at dette ikke er min konflikt. Det er imidlertid ikke lett det heller, fordi jeg kjenner mange i både i Israel og i Gaza. Dem i Gaza er jeg svært bekymret for. Jeg håper de overlever dette. Og så sitter jeg igjen med spørsmål som hvor menneskeheten er på vei.

Hvordan kombinerer du et slikt yrke med familie?

– Du må ta et valg når du søker å jobbe utenlands i mange år. Hele familien må være med på avgjørelsen.

Hvordan er det å komme tilbake til Norge?

– Jeg syntes det var fint å komme hjem fra Istanbul etter 5,5 år. Min siste korrespondentjobb var uten familien. Jeg var mye alene i perioder under korona. Det var positivt å komme tilbake til Marienlyst og møte kollegaer, det ga masse energi og glede.

Hva er det mest givende og mest utfordrende med korrespondent-yrket?

– Mest givende er å kunne formidle historier og analyser, og forhåpentlig gjøre folk i Norge klokere på hva som skjer i verden. Israel- og Palestina-konflikten er vanskelig, og folk har så sterke meninger. Når jeg er på direkten, må jeg passe på at jeg ikke formulerer meg feil. Et uheldig ord i farten kan utløse et skred av sinte mailer eller heftig debatt i sosiale medier. Av og til går det fort i svingene, spesielt når jeg har vært i mange sendinger, på 16–18-timers arbeidsdager.

Er det noen råd å hente fra religion til å løse Midtøsten-krisen?

– Nei, dessverre, det er min erfaring om man snakker om Israel-Palestina-konflikten. I denne konflikten finnes ingen fornuft, ingen logikk, bare traumer og offerroller. Land utenfor, som Norge og nord-europeiske land, mener politikere på begge sider må tenke fornuftig. Men her er det så sterke religiøse krefter og i tillegg to traumatiserte folk. De er i blodtåka nå, og har i tillegg korrupte politikere som kjemper egne maktkamper.

Har du tro på løsning?

– Ikke nå. Det eneste som hjelper, er sterkt internasjonalt press, men da må begge partene være åpne for det. Nå er det ikke klima for noen dialog mellom palestinere eller israelere. Men av og til skjer uventede ting, som Oslo-avtalen for 30 år siden.

Har du en mening med ditt arbeid?

– Jeg vil gjerne formidle virkeligheten til alle hjemme, helst fortelle storpolitikken gjennom vanlige folks skjebner. Det er også viktig å la nordmenn hjemme bli kjent med livet i land som Iran, Tyrkia, Pakistan og andre steder. Det skaper mer forståelse, det er håpet i alle fall. Israel har vært en okkupasjonsmakt siden 1967, og pressens dekning av forholdene på bakken har ikke endret noe som helst. Så der har jeg følt at jobben har vært helt meningsløs til tider. Det er en utmattende konflikt. Da er andre konflikter lettere å jobbe med.