Randi Saure: – Jeg har et sterkt samfunnsengasjement, jeg brenner for å hjelpe barn

Randi Saure, hva er ditt spesialfelt?

– Beskyttelse av barn i krig og humanitære kriser er det fagområdet jeg jobber med. Jeg har en såkalt «roving»-stilling for Redd Barna, som betyr at jeg har oppdrag på 3–6 måneder i katastrofeområder, og de siste årene har jeg vært mye i konflikt- og krigsområder.

Hvilke land har du jobbet i?

– Jeg har vært i 15 land, som Darfur i Sudan, i Syria samt i Afghanistan på et lengre oppdrag (1,5 år). Nå er jeg i Ukraina, har akkurat deltatt på en workshop i Mykolaiv, sør i Ukraina, med det lokale teamet om å styrke arbeidet vårt med beskyttelse av barn. Jeg kom med nattog tilbake til Kyiv i dag.

Hvordan ble du engasjert i å ta vare på barn?

– Jeg tok utdannelse som barnevernspedagog i voksen alder (slutten av 30-årene), fordi jeg hadde lyst til å jobbe humanitært i krise- og konfliktområder, det var et spennende fagområde. Interessen startet tidlig. Min bestemor abonnerte på et misjonsblad, og jeg syntes det var veldig spennende å lese om misjonærene, sette meg inn i deres dramatiske historier om nød, og hvordan misjonærene kom og frelste folk. Vi bodde i en trang fjordarm på Vestlandet, og min tidlige fascinasjon med misjonsarbeid ga nye og store perspektiver. Jeg har selv ikke et misjonslivssyn, og som voksen ser jeg helt annerledes på det, det var nok mye rart som foregikk tidligere. Vi fikk presentert et spesielt verdensbilde, men det åpnet min interesse for verden.

Hva er din drivkraft?

– Jeg har vært samfunnsengasjert hele livet. Det å få en sjanse til å jobbe humanitært, har betydd mye for meg. Det er aldri barna som starter en krig, de er aldri involvert i konflikten, men de betaler alltid den høyeste prisen. Den skaden som krig gjør på barn, er omfattende. Det viktigste er at jeg jobber med noe som er meningsfylt. Paraply-definisjonen på mitt felt er både forebygging og respons på vold, misbruk og utnytting.

Når var ditt første store utenlandsopphold?

– Jeg var i Fredskorpset i Tanzania i 3 år på 1990-tallet med små barn og min mann som jobbet der, arbeidet var lærerikt og ga mersmak. Jeg lærte meg også swahili. Da ungene vokste opp, tok jeg en bachelor som barnevernspedagog i Volda, og spesialutdannelse i trau-matisk stress hos Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress og Universitetet i Oslo, hvor jeg lærte om psykososialt arbeid med vold og traume, et bredt felt, men veldig aktuelt.

Er du en ekstra tøff person?

– Vel, jeg blir ikke så lett satt ut. Jeg er god når det skjer noe alvorlig og jeg står midt oppe i en krise. Jeg blir rasjonell og kan håndtere krisesituasjoner.

Hva var ditt første oppdrag for Redd Barna?

– Jeg jobbet i barnevernet i Volda, og ble så sendt ut for Redd Barna i 2011, da det var sultkatastrofe på Afrikas Horn. Jeg var i Etiopia, et ekstra tøft område som førsteoppdrag. Jeg bodde i ørkenen hvor det strømmet på flyktninger fra Somalia, mange var barn uten foreldre. Utgangspunktet var tørke og væpnet konflikt og de flyktet fra krig og sult. Oppgaven min var å bygge opp et apparat for å ta vare på barn som kom alene, støtte dem psykososialt, oppspore familiene og gjenforene dem. Parallelt jobbet vi med et beskyttelsessystem i form av fosterhjem, i samarbeid med klanledere. Jeg skulle være der i 3 måneder men ble i 6 måneder, jeg lærte utrolig mye.

Hvordan opplevde du den oppgaven?

– Det var veldig meningsfylt, men også en stor sult- og krigskatastrofe med mange underernærte barn. Vi jobbet tett med andre organisasjoner som hadde helseprogram med underernærte babyer. Mye av min oppgave er å drive opplæring, hjelpe til med å sette sammen team av lokale og støtte faglig. Det er alltid det lokale teamet som kjenner forholdene, jobber i førstelinje og gjør en fantastisk jobb. De er heltene.

Er det noen enkeltskjebner du kan fortelle om?

– Jeg husker spesielt en 12 år gammel jente som hadde ansvar for tre småsøsken. Hun hadde kommet seg på en lastebil, og fulgte strømmen inn i Etiopia. Denne jenta måtte flykte umiddelbart, uten sko, og hadde gått barføtt i en uke. Hun fant ikke foreldrene sine, men vi fikk kontakt med en slektning som tok henne og småsøsknene inn som fosterbarn. Hun fikk omsorg og vi fulgte henne opp. Det er slik vi jobber.

Hvem hjelper deg underveis?

– Vi rekrutterer unge, entusiastiske, lokale folk som både frontarbeidere og i andre nøkkelroller. På sikt tar de over og blir ledere for programmene. Det er umulig å utrette noe som helst uten lokale medarbeidere i førersetet. Vi danner lokale team som blir lært opp i psykososialt arbeid, det vil si hvordan barn rammes i sin psykiske helse og hva de trenger av støtte rundt seg for å håndtere den vanskelige situasjonen, og hvordan vi kan arrangere familiegjenforening. Klanledere og religiøse ledere, og andre sterke personer i lokal samfunnet, slik som tradisjonelle jordmødre, er viktige i vårt nettverk. De må kunne ta seg av de mest sårbare barna. Vi slipper ikke barna før vi vet at de er trygge.

Hva er ditt oppdrag nå?

– Jeg er i Ukraina. En veldig forskjellig kontekst fra grensen til Somalia i ørkenen, men med litt av de samme oppgavene. Ukraina har en stat og et slags sosialt system men når krisen rammer blir det eksisterende apparatet redusert, og vår rolle blir å kompensere og samarbeide med det
eksisterende Redd Barna og de organisasjonene vi går i partnerskap med, vet hvordan krig rammer barn, hva det betyr å oppleve vold og overgrep, og å få tryggheten tilbake. Vi følger også opp familier med spesielle behov. Der det er tegn på sterke psykiske traumer, henviser vi til spesialister. Har noen gått på en mine, hjelper vi til for rett medisinsk hjelp. Trengs hjelpeutstyr, kan vi støtte med rehabiliteringstiltak. Mange familier er internt fordrevne, mens de fattigste og mest marginaliserte blir igjen i krigssonene i sine hjem. Andre grupper med lite ressurser flykter gjerne til andre områder i Ukraina som er tryggere.

Mange av dem bor i kollektivsentra, som er kritisk for barn i en stor familie, med kun et rom og en seng, deres psykiske behov er sterke. De får ikke gått på skole og har ikke råd til hjemmeundervisning. Vi støtter med nettbrett til hjemmeundervisning og finner trygge møteplasser, som kjellere, som vi bygger om til barnevennlige områder der barn kan leke og lære og få hjelp til å bearbeide vonde opplevelser. Jeg var nylig i Mariupol, som ligger ved fronten, og holdt en 2 dagers workshop om hvordan jobbe med barn som er sterkest rammet. Vårt team utfører hjemmebesøk til sårbare barn med fare for eget liv og sikkerhet, i en aktiv konflikt, med missiler. En del av min oppgave er å drive med opplæring og støtte til feltarbeiderne som har en tøff jobb. Jeg er den eneste fra Norge, og vi er en del av Redd Barna internasjonalt, med mange nasjonaliteter og fagområder. Jeg er spesialisten på beskyttelse for barn.

Er jobben fortsatt meningsfull?

– Ja, jeg ser at barn får det bedre fordi vi er her, og vi beskytter dem i samarbeid med foreldene og lager beskyttende miljø rundt de mest sårbare.

Hvor henter du styrke fra?

– Man må være sta, og jeg henter styrke når vi ser suksesshistorier. Som med fem søsken i Al Hol-leiren, hvor foreldrene var drept, og vi greide å finne frem til en bestemor i Russland. Vi fikk da sendt disse barna trygt hjem til sin bestemor. Jeg får også styrke og gleden av å jobbe med den lokale staben, se hvordan de utvikler seg og hvor dedikerte og bra folk de. Det skrives mye trist fra konflikt-områder om menneskehandel og vold, men det finnes også mange flotte folk som gjør frivillig innsats for sitteget folk. Det er mange fine stunder med dem.

Må man ha et kall for å takle krevende situasjoner?

– Nei, men jeg har et sterkt samfunnsengasjement, jeg brenner for å hjelpe barn. Det driver meg. Samt urettferdighet, da blir jeg provosert og engasjert.

Hva er det mest givende?

– Fæle ting foregår, men det dukker opp gode mennesker som vil bidra etter beste evne. I Sør-Sudan var det fullt kaos og panikk, landsbyer ble angrepet, barn la på sprang. Da skjer det ofte at noen finner disse barna og sørger for dem, og gjør sitt for å hjelpe til.

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Det kommer an på hvor jeg er. Noen ganger bor jeg i hardship-områder, som telt i Sør-Sudan, hvor jeg sto opp og la meg med solen, mens jeg nå er i en storby som Kyiv. Dagen starter med å åpne e-post og håndtere det som haster mest. Jeg velger alltid å sitte minst på kontoret og heller være mer i felt, det er der ting skjer. Jeg møter det lokale teamet, kurser dem, og jobber mot donorer med å skrive søknader for å få inn penger og sikre programmene på lengre sikt. Jeg har alltid lange dager, aldri mindre enn 10 timers arbeidsdag. I helgene må jeg ta igjen det jeg ikke fikk gjort i løpet av uken. Det er mye reising, lang tid til å være i felt og lange etapper til og fra. Man må alltid være åpen for å lære og forstå mer. I Ukraina er det flyforbud, så jeg drar med tog. Mange dager og netter går med til transport, så det er ingen typisk arbeidsdag. Da jeg var på workshopen nå sist, hadde vi planlagt et heldagsmøte, men så gikk flyalarmen og vi måtte i bomberom. Møtet ble utsatt, og vi fikk bare tid fra klokken 11 til 13.30. Slike situasjoner må vi håndtere. Jeg kan legge en god plan, men må så improvisere og være fleksibel.

Og det mest krevende?

– I Ukraina finnes bra med ressurser, men slik er det ikke alle steder. Når man møter barn som overlever vold og overgrep i de landene hvor det er utilstrekkelig med ressurser, og du vet hvor mye og omfattende hjelp de trenger, er det vondt. Som eksempel fantes det kun to psykologer i hele Sudan, og det var helt urealistisk å regne med hjelp fra dem. Et annet utfordrende sted var Al Hol-leiren i Syria, som er farlig for barn å leve i. Minnene har brent seg fast. Barn levde under forferdelige forhold og kunne bli knivdrept fordi de ikke var lojale. Det var mangel på mat, medisiner, utdanning og alt annet barn trenger for å vokse, være trygge og utvikle seg. De norske barna levde under det FN har omtalt som torturlignende forhold, likevel tok det flere år før barna og mødrene deres fikk komme hjem til Norge, kun på grunn av manglende politisk vilje.

Hva gjør du med alle inntrykkene?

– Det kan være tøft, som i Syria, da utenlandske barn og kvinner ba om hjelp. Mange unge kvinner fra Europa hadde rotet seg ned til Syria, og det var veldig trist å oppleve spesielt deres barn, som ofte var helt passive og i sjokktilstand. Det var ekstra fælt om vinteren. Afghanistan var også tøft, der er det så kaldt om vinteren. Jeg var der før Taliban tok over. Jeg så en jente på 10-12 år, som gikk med to små søsken, i sludd og snø. Hun gikk barbent, og de to andre hadde en sandal hver. Slike bilder sitter. Der og da kunne vi ikke stoppe bilen, det var et farlig område. Samme sterke inntrykk fikk jeg da jeg så mødre med barn i en trafikkert gate i Kabul som tigget. Det er vondt å vite at man ikke kan hjelpe alle.

Hvordan kombinerer man en slik jobb med familie?

– Jeg har mann, barn og barnebarn, og planlegger å trappe ned med kortere oppdrag for å se dem mer. Jeg har vært mye borte i mange år. Noen ganger har jeg gått glipp av bursdager og familiebegivenheter, men jeg har en flott og støttende mann, og tilgivende barn. Vi er veldig nære, og holder kontakten på Skype.

Hvordan er det å komme tilbake til Norge etter oppdragene?

– I begynnelsen var det tøffere å omstille seg. Å komme fra de fattigste områdene, og så høre på norsk sutring og misnøye, ble jeg oppgitt og provosert av. Nå er jeg flinkere til å svitsje, med fullt fokus på familien fra jeg lander på Gardermoen. Det er nok den evnen som gjør at jeg har kunnet holde på med denne type jobb over år.

Tror du på fred på jord?

– Jeg tror på menneskeheten, og jeg tror at det bor noe godt i alle. Det er utrolig mye styrke – og ønske om å hjelpe – når mennesker kommer i vanskelige situasjoner. Utfordringen nå er klimaendringene, og at de samlede ressursene minsker og skal deles på. Dette virker konfliktfremmende, og er hva mange kriger dreier seg om: tilgang på ressurser. Det så jeg spesielt i Darfur, at det ikke handlet om ondskap i mennesker men kamp om makt og ressurser. Fred på jord? Da må vi bekjempe fattigdom først. Med en flatere fordeling, så mennesker får dekket grunnleggende behov. Når det gjelder storpolitikk og maktmennesker, er jeg redd for narsissistiske ledere. De vet hva de skal spille på.

Hva tenker du når du ser deg tilbake etter årene ute i felt?

– Jeg føler meg privilegert. Alt hva jeg har fått se, oppleve og lære. Jeg har møtt så mange ulike folk, over hele verden.