"Fødselsomsorgen i SAR var katastrofalt fraværende før Leger Uten Grenser"

Elin er født og oppvokst i en søskenflokk på fem på Ilseng utenfor Hamar. Hun tok legestudiet i Oslo, og møtte en mann.

– Det ble det helt vanlige familielivet med tre barn som kom tett på og full jobb som anestesilege, forklarer Elin.

Hun hadde alltid et ønske om å reise ut i verden for å bidra, og anledningen kom med Leger Uten Grenser.

Hva var ditt første oppdrag?

– Jeg reiste ut som feltarbeider for Leger Uten Grenser fra høsten 2022 til januar 2023. Jeg var anestesilege ved en fødeklinikk og sykehus drevet av Leger Uten Grenser i hovedstaden Bangui i et land midt i Afrika som heter Den sentralafrikanske republikk (SAR).

Hvordan opplevde du det landet?

– SAR er en tidligere fransk republikk som etter frigjøringen i 1960 er preget av et ustabilt styresett, gjentatte statskupp og en dårlig fungerende infrastruktur og svært mangelfull tilgang på elementær helsehjelp. En borgerkrig i fra 2014 drev nesten en million mennesker på flukt i eget land, og over halvparten av landets fem millioner mennesker var i akutt krise. Under mitt opphold, var det en skjør tilstand av fred, mens det ulmet under overflaten. Jeg landet «midt i jungelen» på en smal flystripe med en Air France-jumbojet, for deretter å tusle inn i et telt for visa og bagasjesjekk. Fra høstkalde Norge til en vegg av varme! Alt var analogt, med lapper, beskjeder, skjemaer og stempler. Det ble snakket fransk og sango, det lokale kreolspråket.

Jeg ble hentet av en lokalt ansatt fra Leger Uten Grenser som kjørte meg gjennom hovedstaden Bangui med omtrent en halv millioner mennesker i varierende boliger fra enke murhus til telt. Langs veiene og i alle kryss var det kjøp og salg av diverse varer og tjenester. Det var mørkt, varmt, fransk og sango i en salig blanding. Med musikk og mennesker, lukter og lyder. Staselig postkolonistisk arkitektur i flotte farger, som grønt, rosa og gult, men dårlig vedlikeholdt, blandet med enkle leirhus hvor noen hadde tak over hodet, andre ikke. Det løp unger overalt, med spenst i steget.

Mødre hadde en unge på hver arm og en på ryggen. Dagen etter ankomsten kom et spektakulært regnvær med massive lynnedslag og en vegg av varme. Det tok dager før jeg klarte varmen. Jeg skjønte oppriktig talt ikke hvordan mennesker kunne bo og arbeide der! Klærne satt klistret til kroppen. Etter en uke avtok svettingen og kroppen tilpasset seg.

Hva særpreger kulturen?

– Folk lever sosiale liv, de er alltid sammen med noen, i flokk eller familie, med mye glede og latter. Man ser unger overalt og ungdommer på alle hjørner. Så raskt fredagen kom og mørket senket seg, ble det satt ut enkle stoler og bord, man spilte musikk, grillet fisk som ble servert med grønnsaker, frukt og ris, og det ble drukket et lokalt brygg. Markedet bugnet av frukt og grønnsaker, SAR er et frodig land langs en frodig flod, Ubangielven, som sørger for fisk, vann til jordbruk og transport av varer til og fra nabolandet Kongo. Tradisjonelle båter, kalt pita, frakter mennesker, dyr og varer. Trafikken er et kapittel for seg. Med mengder av motorsykler med minimum to til fem personer per sykkel, gjerne med en geit, en gris eller noen høner på tvers bakerst. Husdyr ruslet i flokker fritt i gatene, beitet og drakk fra elva. Jeg tenkte at de hadde det bra, disse dyra. De levde et liv som dyr skal. Og rødt støv overalt! Likevel var menneskene alltid rene og pene i tøyet, med hvite skjorter over saronger og sandaler. De gikk rakt, med hodet høyt hevet.

Hva gikk oppdraget ditt ut på?

– Jeg jobbet som anestesilege, skulder ved skulder med flinke lokalt ansatte som sykepleiere, leger og jordmødre, i en Leger Uten Grenser-etablert og -drevet kvinneklinikk midt i denne millionbyen. Fødselsomsorgen i SAR var katastrofalt fraværende før Leger Uten Grenser. Kvinner i SAR blir tidlig gravide, gjerne i midten og i slutten av tenårene, og føder mange barn. 1 av 100 gravide kvinner dør enten i fødsel eller barsel. Ett av fem barn som fødes, blir aldri voksne. Unge kvinner har umodent bekken, og et stort antall fødsler ender i akutte keisersnitt. De føder helt uten smertelindring. Dette er tall og tilstander som er helt umulige for oss trygge nordmenn å forstå. Det er en brutal virkelighet.

Det vi MÅ prøve å forstå, er at ethvert tap, ethvert dødsfall, enhver ung kvinne som dør i fødsel eller barsel, er en like stor sorg og katastrofe for mennesker i SAR som det ville vært i Norge, om ikke større. En flerbarnsmor som dør i fødsel, er en katastrofe for familien og søskenflokken. Det finnes ingen økonomisk hjelp, ingen NAV, ingen støtteordninger. Familien er ryggraden, det sosiale limet og den sosiale rustningen.

Leger Uten Grensers kvinneklinikk sørget for gratis behandling, trygg naturlig fødsel, trygge aborter, prevensjon og trygge og livreddende keisersnitt døgnet rundt. Vi stanset og opererte blødninger etter fødsel og sørget for en blodbank med trygg overføring av blod. Vi hadde også
en intensivavdeling der nyfødte barn som var små og premature, fikk intensiv behandling, dvs. barn med fødselsvekt over en kilo. Barn under denne vekten har ingen sjanse. Vi hadde også en egen kenguru-avdeling, hvor premature barn ble båret av moren hele tiden.

Hvorfor ga alt dette mersmak, tror du?

– Jeg har jobbet i det norske helsevesenet siden studiedagene fra tidlig 1990-tallet, som sykehuslege og etterhvert spesialist i anestesi fra 2005. Norsk helsevesen er på sitt aller beste et fantastisk offentlig gratis tilbud hvor enhver pasient, uavhengig av økonomi, får god og kunnskapsbasert behandling. På sitt verste er det et helsevesen som blir stadig mer topptungt og styrt etter et umettelig og økende krav om at alt skal utredes, behandles og opereres. Å arbeide i SAR var faget i sin reneste form. Altså hver dag med livreddende arbeid for unge kvinner og mødre helt i starten av voksenlivet. Det ga stor mening å faktisk gjøre en innsats som betydde forskjell på liv og død.

Hvordan var en vanlig arbeidsdag for deg ute i felt?

– I SAR bodde jeg trygt og godt i hus med andre ansatte i Leger Uten Grenser. Vi hadde egne soverom, felles kjøkken og bad, og eget vakthold på grunn av sikkerhetssituasjonen i landet. Det var fine og sosiale dager med kolleger fra hele verden, men flest utdannede helsepersonell fra Leger Uten Grenser fra andre afrikanske land. Som anestesilege hadde jeg vakt døgnet rundt og ble ringt inn på sykehuset på kveld og natt ved behov. Da var det utrykning i ambulanser med lokale sjåfører og trafikale forhold som var litt i overkant spennende! På dagtid ble jeg kjørt til sykehuset og jobbet på operasjonsstuene fra 07.30-16. De lokale legene, jordmoren og jeg startet dagen med en visittrunde på fødeavdelingen, hvor kvinner i fødsel ble fulgt opp. Her kunne det ligge alt fra tre til 20 kvinner samtidig i fødsel på enkle, men rene senger, på samme rom. De hadde ingen tilgang til smertelindring. Fødesalen lå rett ved operasjonsavdelingen, hvor to operasjonsstuer sto klare til å utføre akutte keisersnitt og stanse dødelige blødninger. Hele dagen gikk det fra keisersnitt til keisersnitt, innimellom avløst av en revnet livmor, en utblødd kvinne, en kvinne i svangerskapskramper eller et dårlig barn som ble gjenopplivet ved fødsel. Sykdommer og dødelige tilstander vi svært sjelden ser i Norge, var daglige hendelser i SAR.

Hva er det mest givende med denne type «jobb»?

– At kvinner og barn overlevde! Det er veldig lærerikt å se hva folk faktisk er i stand til å tåle! Hva slags ressurser som bor i disse kvinnene! Og hva vi fikk til med begrensede ressurser. Jeg hadde flere unge pasienter hvor jeg tenkte at dette går ikke, dette er ikke mulig å overleve, jeg hadde ingen intensivavdeling eller avansert overvåkningsutstyr, men så kviknet de til og gikk ut av sykehuset etter en uke med en unge på ryggen. Det er kun de mest robuste som klarer seg, det var mye stolthet og styrke blant disse unge kvinnene. Og ethvert nyfødt barn var en stor glede. Bestemødre ventet spent med tepper og klær til de nyfødte.

Og det mest krevende?

– Å miste unge mennesker, som 16 år gamle jenter som dør under fødsler. Barn som mister en mor. Mor som mister et barn. En far som mister en datter. Jeg har selv mistet en sønn, han ble 20, sorgen er tung og gjenkjennelig.

Hvordan finner du frem til håp og lyspunkter?

– Jeg har et kort dikt av Helge Torvund tatovert på underarmen: «Lyset du treng, finst», og leser det hver dag. Det er kraft i mennesker. Og det er lys. Etter snart 20 år i faget liker jeg hver pasient, anestesi og operasjon like godt. Anestesi er et fantastisk fag. Vi trengs, og kan brukes overalt! Vi jobber i team og møter pasienter i alle faser av livet. Så lenge jeg slipper å sitte i møter med ledelse og administrasjon, er jeg veldig fornøyd!

Hvordan forbereder du deg til hver dag?

– Det er helt enkelt. Stå opp, møte folk og pasienter der de er.

Hva gjør du med alle inntrykkene?

– De lagres i databasen. Så klapper jeg en katt, snakker med familien og gode kolleger.

Betyr det noe å være norsk ute i felt?

– Nordmenn tror vi er veldig sentrale i verden, men vi er få og små. For folk i SAR, som aldri har vært utenfor sitt eget land, er vi en eksotisk anekdote. Jeg tror det er viktigere hva du gjør som fagmenneske og medmenneske i møte med andre, enn hvor du kommer fra. Det betyr lite. Men våre verdier som likeverd, demokrati og frihet ligger i ryggmargen i alt jeg gjør.

Hvordan kombinerer du slike oppdrag med familie?

– Ved å ha valgt riktig partner i utgangspunktet, som er flink til å lage mat og er god til å samle ungene rundt middagsbordet!

Hvordan er det å komme tilbake til Norge etter et utenlandsoppdrag?

– Kaldt, tankevekkende, og litt «banalt». Det er riktignok godt å gå ut døra og vandre fritt og trygt, etter måneder med strengt vakthold og økt sikkerhet.

Er det noe annet du har på hjertet?

– Den jevne nordmann har det veldig godt med et velfungerende helsevesen og trygdesystem i ryggen. Likevel bekymrer vi oss i hjel. I SAR var ikke folk bekymret, selv om de lever i stor usikkerhet og eksistensiell trussel. De var utrolig nok i stand til å se andre, hjelpe til, og familien fungerte som et lim. Vi har havnet i feil grøft i Norge, hvor vi sitter alene på hver vår tue og forventer at enhver, eventuelt staten, er ansvarlig for egen lykke. Slik tenker man ikke i SAR. Flokken holder sammen. Flokken løfter sammen. Familien er alltid der. Og de lever mer i nuet. Med en brutal borgerkrig i ryggen og usikre valg i front, har de ingen andre valg en å være her og nå. Eller som de sier «Ca marche!» (betyr «Det går bra!» på fransk). Det var rart å reise fra dette landet. Et utrolig vakkert land, frodige, flotte mennesker. Det er vanskelig å forstå at de ikke skal leve godt, trygt og ha det bra. Jeg vil til slutt si at hjelpen kommer frem, og alle kan bidra!