Grete fra Leger Uten Grenser: – Det føles bra å hjelpe de som trenger det mest

Leger Uten Grenser behandler de som trenger det mest, uansett hvem, hvor eller hvorfor. Vi behandler ut fra behov, og hjelpen er gratis, forteller Grete Iversen, som beundrer og verdsetter arbeidet denne organisasjonen utfører.

Grete, når ble du interessert i humanitært arbeid?

– Helt siden jeg var medisinstudent har jeg hatt lyst til å jobbe for Leger Uten Grenser. Jeg har tre barn, og det passet ikke å reise ut før min yngste var 12 år og min familie kunne klare seg uten meg i en begrenset periode. Min mann er også lege, og hele familien var på Zanzibar på et utvekslingsprosjekt tidligere, hvor barna gikk på internasjonal skole. De lærte seg om behovet for hjelp i andre land, og har større forståelse for hvorfor jeg reiser ut.

Hvordan samarbeider du med Leger Uten Grenser?

– Etter mange år på Kvinneklinikken på Haukeland Sykehus, begynte jeg i ny jobb på Betanien i Bergen i mai i fjor (2023) med fast avtale om to måneders ulønnet permisjon for å jobbe med Leger Uten Grenser i oktober og november hvert år. Det oppdraget er så viktig for meg, og jeg er takknemlig for at den nye arbeidsgiveren la til rette for det. På Betanien er de stolte av meg for denne jobben, og ser det bare som positivt. De er ekte interessert i mitt virke som feltarbeider, og backer meg opp. Min familie vet nå at jeg er borte fast i to måneder hver høst, og jeg kan avtale direkte med Leger Uten Grenser om neste prosjekt. Jeg vet ikke hvor jeg skal til høsten, men jeg er åpen for alt mulig og vil reise til der de trenger meg.

Når var ditt første oppdrag?

– Høsten 2020 fikk jeg noen måneders permisjon, noe som alle overleger får for å utvikle seg som lege. Jeg ville gjøre internasjonalt arbeid, og startet i forkant rekrutteringsprosessen med Leger Uten Grenser. Det var viktigst for meg å jobbe med en god organisasjon, mer enn hvilket land jeg skulle til. Jeg gikk inn på deres nettsider, la inn all informasjon og lagde meg en profil. Jeg ble så stolt da jeg ble godkjent som feltarbeider. Jeg fikk innvilget 3 måneders permisjon og dro til Afghanistan som fødselslege.

Hvordan opplevde du oppgaven?

– Det var en intens og krevende jobb, men også veldig givende. Jeg fikk lyst til å reise ut igjen, for jeg fikk sett med egne øyne at Leger Uten Grenser er en god nødhjelpsorganisasjon. Dette ville jeg drive med videre.

Jeg var stasjonert i Lashkar Gah før Taliban tok over. Det var stor variasjon i hvor mange kvinner som fødte hvert døgn. Det er jo vanlig, men her var det en annen setting, variasjonen gikk ut på om det var trygt med transport til sykehuset. De lokale jeg jobbet med, visste hvor det var krigshandlinger, hvilke veier som var stengte og hvilke sikkerhetsmessige tiltak vi måtte forholde oss til. På en måte var det vanskeligst de dagene vi hadde lite å gjøre, for da var kvinnene hjemme for å føde, og de hadde trengt vår hjelp. Noe som kunne gi fatale utfall. Mange fødsler starter på natten, men da kommer de aldri fordi det er utrygt å kjøre. Det er trist og dramatisk at sikkerhet avgjør om du kan føde på et sykehus eller hjemme uten medisinsk hjelp.

Hver uke kom kvinner med sprukket livmor, en veldig dramatisk hendelse. Det skyldes sterke rier, men at barnet ikke blir født. Barnet dør etter noen minutter, og mor kan dø av indre blødninger hvis hun ikke får operasjon snarlig. Disse operasjonene er ofte svært krevende. Noen ganger kunne vi lappe sammen livmoren, men ofte måtte vi fjerne den. Dette fikk store implikasjoner for kvinnenes liv, hennes verdi ligger i stor grad i livmoren.

Ukentlig fikk vi inn gravide med kramper av svangerskapsforgiftning, som er livstruende. Da gikk vi i gang med intensiv behandling for å redde mors liv. Leger Uten Grenser har bra protokoll for hva vi skal gjøre. På sykehuset der jeg var, døde kun en dame av denne tilstanden, og alle de andre overlevde på grunn av enkle medisiner. Vi reddet mange kvinneliv.

Hvorfor ga dette feltarbeidet mersmak, tror du?

– Det føles bra å hjelpe de som trenger det mest. Det er et stort behov for helsehjelp i Afghanistan, og vi ga dem hjelp på en god måte, som del av et godt system.

Hva ble ditt neste oppdrag?

– Høsten 2022 dro jeg til Malawi på et helt annerledes prosjekt med livmorhalskreft. Det er det eneste kreftprosjektet i Leger Uten Grenser. Livmorhalskreft skyldes virus, kalt HPV, som 70–80 prosent vil bli smittet av en eller flere ganger i livet. Nå gis det vaksine mot dette i Norge, og oppfølging med screening. Verdens Helseorganisasjon har som mål å utrydde livmorhalskreft innen 2030. De som hadde livmorhalskreft i Malawi, var ofte HIV-positive og med dårlig immunforsvar. Vi hadde et helhetlig prosjekt som hjalp til med å fasilitere HPV-vaksiner for jenter på 9 år. Vi hadde også screeningklinikker. En omreisende buss var innredet som et kontor og omreisende klinikk, hvor jeg var med en dag. Vi dro rundt til avtalte steder. Kvinner i riktig alder fikk informasjon om livmorhalskreft, og de som ville, kunne bli testet der. De som man trodde hadde kreft, ble henvist til sykehus til meg, hvor det ble tatt vevsprøver for å planlegge behandling med cellegift og operasjoner. De fleste hadde kommet til et altfor sent stadium til å motta kurativ hjelp. Sykdommen sprer seg til urinlederne, og man får nyresvikt. Da gjenstår kun palliative, det vil si lindrende behandlinger, med samtaler og smertestillende medisiner. Det gis ikke strålebehandling i Malawi slik som i Norge.

Det palliative teamet kunne også dra hjem til pasientene. De fleste hadde for stor kreftsvulst til at operasjon var mulig, mens andre var heldige og kunne opereres med en gang. Det var to faste gynekologiske kirurger fra Malawi som utførte disse omfattende operasjonene. På Vestlandet finnes 4–5 kirurger som kan denne operasjonen, og jeg er en av dem. De lokale legene i Malawi hadde større volum av pasienter, og det var fascinerende å se hvor flinke de var til den operasjonen.

Nesten alle kvinnene i Malawi som hadde livmorhalskreft, var skilt. Jeg møtte kun én gift kvinne som kom med mannen sin. Denne type sykdom er stigmatisert og har sammenheng med vond lukt, så mennene gikk fra kvinnene når de ble syke. Det å også bli forlatt og være alene med barna, setter kvinnene i en vanskelig sosial situasjon. Malawi har ikke velfungerende NAV-system som i Norge, så vi hjalp dem økonomisk med reiseutgifter.

Hva var ditt siste oppdrag?

– Høsten 2023 var jeg to måneder i Afghanistan igjen, i Khot, som fødselslege. Pasientgrunnlaget lignet på det første oppdraget, men nå med nytt politisk regime. Taliban hadde tatt over, og mange av dem jeg ble kjent med av lokale jordmødre og kvinnelige leger, hadde jobber de var så fornøyd med. Jeg har ikke møtt noen med en slik arbeidsglede og stolthet. De kvinnelige helsearbeiderne jeg møtte sist, fortalte at deres døtre ikke lenger har mulighet til å ta utdannelse, slik som regimet er nå. De har ikke mulighet for skolegang og til å komme i samme situasjon som sine mødre, det er den største forskjellen. Det var utfordrende for disse velutdannede kvinnene som vet at utdannelse er så viktig, og er klar over hvilken god jobb de utfører. En av tolkene mine var en flott ung jente. Hun hadde et år igjen på juss-studiet, men måtte jobbe som tolk. Hun gjorde det bra, men det var jo jurist hun ville bli. Det var imidlertid tryggere å oppholde seg i Afghanistan i høst, for det var ikke krig. Jeg dro ned på samme tid som da Gaza-krigen brøt ut, og fikk oppdateringer om at fire av mine lokale kollegaer var drept. Det var veldig trist å høre samtidig som jeg hadde det trygt i min boble i Afghanistan.

Hvordan er samholdet lokale og feltarbeidere imellom?

– Vi har et tett samhold på avdelingen, og er vant til at det kommer nye folk hele tiden. Vi ser hverandres liv, og vet hvordan alle har det, det er veldig interessant. Det er også godt samhold mellom oss utlendinger, vi bor internert og kan ikke bevege oss andre steder. Vi blir fraktet i biler til sykehuset, med ulike ruter hver dag av sikkerhetsgrunner. På mitt siste opphold i Afghanistan bodde jeg på sykehuset, som hadde en mur rundt bygningen, og med en egen mur til vår internasjonale avdeling. Vi var da to utenlandske gynekologer, begge norske, hvor en av oss alltid må ha døgnvakt. Siden vi bodde på sykehuset, kunne vi tilkalles døgnet rundt, hjelpe til med kompliserte operasjoner og lignende.

På mitt første oppdrag i Afghanistan bodde vi ikke på sykehuset. Da kunne jeg ikke reise til sykehuset om natten av sikkerhetsmessige grunner, men måtte konsulteres per telefon. I Malawi var det imidlertid få restriksjoner.

Føler du deg trygg ute i felten?

– Ja. Jeg kan min jobb og mitt fagfelt, mens andre kan mer om sikkerhetsperspektivene i det landet jeg er, og jeg stoler på deres vurderinger, også om den politiske situasjonen.

Er du en sterk personlighet?

– Nei, det er kollegaene lokalt i Afghanistan og Malawi som er de ekstra sterke personene og som står i utfordringer hver eneste dag. Jeg er privilegert med god jobb i Norge, og kan ta fri fra livet her og hjelpe noen måneder hvert år.

Hvordan finner du frem til håp og lyspunkter?

– Jeg ser hvor flinke de lokalt ansatte er, deres jobb gjør at du får håp. Lokale leger og jordmødre elsker jobben sin, de er lyspunktene. Med få midler kan man gjøre en stor forskjell for andre.

Hva er det mest givende med denne type «jobb»?

– Gleden av å se at innsatsen vi legger ned, redder liv. Gleden av å lære bort operasjonsteknikker og annet slik at de lokalt ansatte kollegene mine kan gjøre en enda bedre jobb.

Og det mest krevende?

– Vi får mye informasjon om kulturen i ulike land, men likevel er det utfordrende å forstå konteksten. Det å ikke kunne kommunisere direkte med folk, alltid via tolk, er også en utfordring.

Hva gjør du med alle inntrykkene?

– Vi erfarer mange sterke inntrykk, og oppfordres til å fortelle om hva vi opplever ute i felt. Færre dør når flere vet. Derfor vil jeg formidle hva vi ser og opplever. Leger Uten Grenser har en flink psykolog på Oslo-kontoret, som vi har obligatoriske samtaler med før og etter et oppdrag. Vi kan ringe og maile henne når vi er utenlands hvis vi opplever noe traumatisk. Hvis det dukker opp noe senere, er det bare å ringe igjen. Organisasjonen har et godt system for å ta vare på oss feltarbeidere, og psykologen er rett og slett kjempeflink.

Hvordan er det å komme tilbake til Norge etter et oppdrag?

– Det er vanskeligere å komme hjem enn å dra ut, for det oppleves krevende å høre at folk i Norge klager på det som er bagateller i et godt fungerende helsevesen. For dem som klager, er det jo reelt, men det er noe med perspektivet.