«Det er noe universelt menneskelig med å ville hjelpe andre som trenger det»

Kaja Blattmann har studert arabisk i Syria, Marokko og Norge, persisk på Universitetet i Oslo og i Teheran, og har mastergrad i Midtøsten-studier fra Universitetet i Oslo. Nysgjerrigheten har fått leve med et yrkesliv med bistand, som gir stadige uante muligheter til å lære om nye fagfelt.

Kaja, hva jobber du med nå?

– Jeg jobber som migrantkoordinator i Libanon for NORCAP. NORCAP er en del av Flyktninghjelpen, som jobber innenfor nødhjelp, utviklingsarbeid og fredsbygging. Vi samarbeider med FN og andre internasjonale organisasjoner, nasjonale myndigheter og lokalsamfunn. NORCAP jobber for å sikre at mennesker som er rammet av kriser og klimaendringer, får den beskyttelsen og de mulighetene de trenger. NORCAP arbeider på to måter – ved å sende ut eksperter etter behov fra partnerorganisasjoner, og ved å utvikle nye løsninger som bidrar til å gjøre bistandsarbeidet bedre. I mitt tilfelle er jeg nå utsendt til FNs Internasjonale Organisasjon for Migrasjon med å fremme samarbeid på tvers av organisasjoner opp mot migranter som har blitt rammet av krisen i Libanon.

Hvordan ble du engasjert i å ta vare på mennesker i konflikt- og krigsområder?

– Jeg kommer fra en engasjert familie hvor solidaritet, rettighetskamp og likestilling er viktig, gjennom fagforeningsengasjement, frivillig engasjement eller politikk. Jeg har alltid vært litt reiselysten av meg, og endte opp med å studere språk og områdekunnskap relatert til Midtøsten. Og med litt hell og tilfeldigheter, endte jeg opp med å arbeide med mange av de samme fanesakene innenfor det humanitære feltet.

Når var ditt første oppdrag?

– Med NORCAP til FNs regionalkontor i Beirut. Der arbeidet jeg med syriske eksperter fra ulike deler av landet, motstridende politiske leire, og ulike fagfelt for å forsøke å enes om en felles visjon for fremtidens Syria.

Hvordan opplevde du den oppgaven?

– Det ble en altoppslukende jobb på mange måter, og ikke minst en jobb hvor jeg lærte utrolig mye. Jeg hadde vært student i Syria før krigen, og hadde blitt veldig glad i landet. Det var en viss trøst i å arbeide med Syria for å på en eller annen måte føle meg nyttig, mens landet gikk stadig mer i stykker. Det var også en bratt læringskurve, både som fersking i FN-systemet og som eneste utlending i et hovedsakelig syrisk team. Jo lengre jeg jobbet med de syriske ekspertene, ble det stadig mer klart hvor mye jeg fortsatt hadde å lære om Syria. Heller enn å forsøke å vite alt, var min jobb å spille de syriske kollegaene gode og fremme deres arbeid. Det er noe jeg har tatt med videre i andre stillinger.

Hvorfor ga oppdraget mersmak?

– Jobben føltes meningsfull og nyttig, hvor jeg var en del av et større team som virkelig trodde på det vi gjorde, og ga jernet for å gjøre en forskjell. Det var en jobb jeg lærte utrolig mye av, både rent faglig men også hvordan å fremme dialog mellom svært steile fronter. Generelt så liker jeg best de litt altoppslukende oppdragene.

I hvor mange land og prosjekter har du virket?

– Jeg har jobbet i Libanon, Bangladesh, Afghanistan og nå er jeg tilbake i Libanon igjen.

Hva går ditt oppdrag ut på nå?

– Jeg er sendt av NORCAP til den Internasjonale Organisasjonen for Migrasjon (IOM)/FN for å koordinere humanitær bistand til migranter og arbeidsinnvandrere i Libanon. Libanon har mer enn 160 000 migranter fra primært asiatiske og afrikanske land, som jobber som hushjelper, med omsorg, innen hospitality, industri og salg, for å nevne noe. Med krisen i Libanon (COVID-19, den nylige økonomiske kollapsen og det politiske vakuumet, havneeksplosjonen i Beirut), ble migranter spesielt hardt rammet. Også før disse siste krisene var migranters rettigheter og beskyttelse i henhold til loven minimal, og utnyttelse og menneskehandel har lenge vært økende. Derfor jobber jeg med FN-organisasjoner og NGO-er, samt migrantene selv, inkludert flere kvinnegrupper ledet av og for migranter fra ulike land, for å sikre at migranter har tilgang til hjelpen de trenger, og informasjonen til å hjelpe seg selv og hverandre.

Må man ha et kall for å takle slike situasjoner?

– Det tror jeg ikke. Det er noe universelt menneskelig med å ville hjelpe andre som trenger det. Bistandsfeltet er også veldig i utvikling, med stadig mer fokus på å utarbeide løsninger med dem som har blitt rammet av kriser. De vet best hva de trenger, hva som funker og feiler. Så kanskje mer enn å ha et kall, eller tro at man kan komme utenfra med en løsning, så tror jeg det handler om å stille seg selv, sin ekspertise og erfaring til rådighet for å utarbeide løsninger lokalt med mennesker som står i det.

Hvordan finner du frem til håp og lyspunkter?

– Det er kanskje en klisje, men man møter mange såkalte løvetannbarn og løvetannvoksne. Med det mener jeg mennesker som har kanskje de verste utgangspunktene for å klare seg, men som gir jernet, står på for seg og sine, og står opp for andre i samme båt.

Er det noen spesielle historier du kan dele?

– I min nåværende stilling jobber jeg tett på migranter som jobber frivillig for å hjelpe andre i samme situasjon. Jeg har blitt godt kjent med en filippinsk organisasjon etablert av tidligere hushjelper som på under ett år har åpent kontor og verksted hvor de lærer hverandre å sy, lager såper, støper lys og konserverer mat. De har nå sin egen butikk, driver morsmålsundervisning for filippinsk-libanesiske barn, og er et møtepunkt for mange hundre som er i samme båt. Jeg ser også veldig opp til en etiopisk organisasjon som på få år har etablert distribusjon av mat og pengestøtte til etiopiske tidligere hushjelper, juridisk hjelp og juridisk opplæring, rettighetsarbeid, forskning med et av Libanons fremste universiteter og senest åpnet en skole i Etiopia for å kurse etiopiske migranter som har reist hjem igjen for å skape nye levebrød og gründervirksomhet der. De veileder også andre migrantsamfunn i Libanon som ønsker å gjøre det samme. Disse organisasjonene har på mange måter blitt sikkerhetsnettet for alle som mangler dette. I et land der migrantene møter mye rasisme og fordommer, har disse organisasjonene og foreningene vært uunnværlige i å skape samhold, fremme solidaritet og stolthet. Kort sagt, man møter mange utrolig engasjerte mennesker, og det er umulig å ikke la seg smitte av deres engasjement.

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Kontor, e-post, møter og dialog med humanitære og frivillige organisasjoner, forskere, ambassader og andre som jobber med og for migranter for å bedre samarbeid, forståelse og assistanse. Gjennom kontakten med de migrantledete organisasjonene har jeg også blitt invitert til mange av deres eventer og feiringer. Senest sist uke var jeg invitert som dommer i en filippinsk folkedanskonkurranse i anledning Den internasjonale migrantdagen.

Hva er det mest givende med denne type «jobb»?

– Det er en jobb hvor man møter veldig mange forskjellige folk med stort engasjement. Det er også en jobb hvor man har nesten uante muligheter til å lære nye ting og kunne sette seg inn i nye fagfelt. Og som utsendt med NORCAP har man en helt unik mulighet til å utforske bistandsfeltet. De stiller virkelig opp for oss som er utsendte, og gjør det veldig lett og trygt å kaste seg ut i ganske krevende jobber, med vissheten om at man har solid støtte og oppfølging om man skulle trenge det.

Og det mest krevende?

– For meg er det møtene med mennesker som går gjennom livskriser eller har vært utsatt for overgrep, traumatiske hendelser eller bunnløs urettferdighet. Når man kan gjøre en forskjell gir det veldig mye, men det er ikke alltid det er opp til verken dem eller meg.

Hvordan er det å komme tilbake til Norge på ferie og til fritid?

– Det er veldig fint. Det er få steder jeg kan slappe så godt av som hjemme