Forskjellsbehandling 

Elisabeth Andreassen startet sin karriere som musiker – med en kontrabass. 

Det var også som 21-åring på scenen at hun for første gang lærte at kvinnelige og mannlige musikere kunne bli behandlet svært forskjellig av sitt publikum.

– Jeg hadde startet mitt første band og vi spilte på litt sånn smålugubre steder i Stockholm og Gøteborg. 

Selvbiografi

Nå er hun snart klar med sin selvbiografi på Kagge forlag. Også der får Bettans menn en sentral rolle, for hun mener hun har vært veldig heldig med sine menn – både profesjonelt og privat her i livet. 

Med unntak av noen «idioter» som kom opp til henne på scenen og en og annen plateprodusent, vel å merke.

– Stikk av!

– Allerede den gangen, som 21-åring, lærte jeg hvor viktig det var å si ifra til sånne idioter med en gang. «Stikk av, din drittsekk!»

Jeg var ung og blond og vakker på den tiden, men det var ingen kvinner eller menn som kom opp på scenen til mine mannlige kolleger på den måten. Men med meg skjedde det flere ganger i uken. Da skjønte jeg at jeg måtte si ifra med en gang. 

Lærer døtrene å si ifra

– Det hadde jeg lært av min mor og min far hjemmefra: Si ifra, stå opp for deg selv, ikke finn deg i dårlig behandling.

Dette har jeg også vært bevisst på overfor mine egne barn. Det å tørre å ha egne meninger og si ifra når magen snakker.

Den pendelen jeg har inne i hjertet mitt mellom rødt og grønt, den har vært der hele livet. Jeg lar meg ikke tråkke på, sier hun bestemt.

Ørefik

Den pendelen ga seg utslag i en saftig ørefik da hennes første møte med en viktig platedirektør resulterte i at han klapset henne på rumpa.

– Det var første gang jeg kom inn på møte med min platedirektør i 1980. Da klasket han meg på rumpa og jeg bare klappet til ham på refleks.

Det var to andre mannlige artister i samme rom, og de holdt på å le seg i hjel. Endelig noen som sier ifra, mente de. Bettan flirer.

Ba om unnskyldning

– Men jeg og platedirektøren ble faktisk bestevenner etter det. Jeg gjorde det klart at jeg bestemte hvem som tok meg på rumpa, og han ba om unnskyldning. Da var det greit. Og siden har vi hatt et fantastisk forhold. Han er en veldig fin type, sier Bettan om platedirektøren i dag.

Men den gangen var han litt bardus og kanskje blitt vant til at han fikk lov til å gjøre sånne ting fordi folk ikke sa ifra. 

Ikke likestilte

Bettan syns det er rart å tenke på at det bare er førti år siden vi fikk likestillingsloven i Norge.

– Det er virkelig ikke lang tid, og vi er absolutt ikke likestilt ennå. Derfor er det så bra at #metoo kom og at vi nå står opp med rak rygg og sier «faen ta deg, din kuk».

Flørt eller trakassering?

Hun er ikke det minste redd for at vanlige menn skal bli skremt fra å flørte som en følge av #metoo.

– Det kjennes jo i magen med en gang om man flørter eller trakasserer. De aller fleste menn forstår forskjellen. Det har med oppdragelse og respekt å gjøre, så jeg er ikke så bekymret for at det skal bli slutt på flørting. 

Sin egen sjef

– Det er grusomt at man skal være avhengig av sånne #metoo-menn som overordnede eller sjefer. Så jeg er utrolig takknemlig som har fått være min egen sjef hele veien. Jeg er overbevist om at jeg har sluppet unna mye drit på grunn av det, mener hun. 

Denne teksten er et utdrag fra en større sak. Les resten av intervjuet med Elisabeth Andreassen i Tara nr. 6, som er i butikkhyllene fra fredag 20. april!