Det er så stille i salen på Oseberg Kulturhus at du kan høre en knappenål falle. Så braker applausen løs. Publikum klapper, hoier, reiser seg, tramper i gulvet. Det er 30. juni, premiere på sommershow og salen er fylt til trengsel. Elisabeth Andreassen har nettopp sunget «Jeg vil danse mot vår».
– Det er en sterk låt, jeg hadde en følelse av at folk lurte på om jeg ville komme gjennom uten å gråte.
Det er to uker siden Tor Andreassen, Elisabeth store kjærlighet og livspartner gjennom 24 år, døde, og Elisabeths første opptreden. For «the show must go on». Og sangen er Elisabeths styrke og identitet. Det er der hun henter kraft.
– Å gå på scenen var det beste jeg kunne gjøre, jeg slapp ut litt der, og jeg får sinnssykt mye tilbake. Det er som om vi utveksler energi, publikum og jeg. Jeg var ikke i tvil om at det var riktig. Og jeg vet at Tor hadde ønsket det. Jeg fikk enorm støtte og omsorg fra publikum. De to ukene i Tønsberg føltes som minutter. Premieren var sterkest. Begge døtrene mine var der. Og å stå der, mens publikum klapper og klapper… Det er som om vi står i et hav av kjærlighet som alle gir meg. Det var nesten så jeg måpte, og jeg bærer det med meg fortsatt. Spesielt fordi jentene mine også fikk oppleve denne bølgen av kjærlighet.
Ser mot lyset
Tor og Bettan møttes gjennom familie og venner i 1992. Lykke gjennom 24 år. Det fikk de. To vakre, selvstendige døtre. Det fikk de. En vakker morgen i midten av juni i år tok det slutt. Tor fikk et massivt hjerteinfarkt. Livet sto ikke til å redde.
Tor og Elisabeth sammen med døtrene Anna og Nora.
© PrivatElisabeth poster bilder med korte tekster på Facebook. Hun orker ikke å skrive for mye eller svare på alt. Man hun håper at folk forstår.
– Når du ser et bilde og ordet «savn», da forstår du jo.
Tors snekke ligger på land. Etter at Tor døde, har den nektet å starte.
– Kanskje den også savner Tor, sier Elisabeth lakonisk.
«Se mot sola, se mot lyset» har alltid vært Elisabeths drivkraft.
– Den kraften trenger jeg virkelig nå. Jeg gråter mye, jeg gråter overalt, men jeg ser mot lyset. Nå trenger jeg virkelig den styrken jeg har. Jeg har mistet andre, men dette har gått veldig inn på oss. Jeg tenker på Tor hver dag, dette er en personlig sorg. Men jeg klarer å være mor og en leder i familien, det er jeg stolt av og glad for. Dette klarer jeg på grunn av Tors kjærlighet.
Vi har vært så mye sammen, vi har prioritert hverandre. Vi har vært et tett og nært sammensveiset firkløver. Vi har fylt på med kjærlighet. Den kontoen er helt full, og vi henter styrke fra den. I tillegg kommer omsorgen og støtten jeg får fra publikum og venner. Jeg er veldig heldig. Alle kjenner meg på en måte. Jeg føler at folk vil meg vel.
Hele intervjuet med Bettan kan du lese i Tara nr. 16.
Tara nr. 16 er i salg nå.
