KAroline Kruger
© Trude Westby

Karoline Krüger: – diagnosen fikk meg til å våkne

Karoline Krüger feirer 50 med å spille hovedrollen i «Chess». Hun har lært noen livslekser gjennom egen kreftsykdom og ektemannens bilulykke, men hadde hun fått møte seg selv som 15-åring er det bare en ting hun ville sagt: Det går over.

31. januar 2020 av Lene Wikander

Året er 1988. Karoline Krüger har akkurat sett den første oppsetningen av «Chess» i London og er fullstendig bergtatt. Gorbatsjov innfører Glasnost i Russland med trykkefrihet og frie valg. En bombe får et PanAm-fly til å eksplodere over Lockerbie i Skottland og dreper alle de 259 om bord og 11 i landsbyen på bakken. Vi går mann av huse for å se filmene «En fisk ved navn Wanda» og «Die Hard». 

Det første dataviruset infiserer computere koblet til internett, Prozac blir lansert og tar over markedet som mestselgende antidepressiva. Einar Førde blir ny kringkastingssjef og Margit Sandemo publiserer de første bøkene i «Sagaen om Isfolket» som selger i tusentall. 

Les også: Kulturelle hendelser denne vinteren

Karoline Krüger på melodi grand prix 1988
© Scanpix

UNG VINNER: Karoline Krüger entret rampelyset da hun som 18-åring vant den norske Melodi Grand Prix i 1988 med låten «For vår jord», skrevet av Anita Skorgan.

Karoline Krüger fyller 18 i februar og i mars vinner hun den norske finalen i Melodi Grand Prix med «For vår jord» som gir henne en femteplass i den internasjonale finalen i Dublin et par måneder senere.

Hun kunne egentlig ikke vært mer fornøyd med livet. I hvert fall er hun veldig tilfreds med at ungdomslivet er over og at voksenlivet endelig er i gang. 

– Jeg opplevde det som en lettelse å slippe fri fra ungdomsskolen og komme over på gymnaset. Jeg syntes ungdomsskolen var et mareritt, sier Karoline og slenger seg ned i en stol i den ærverdige foajeen til Folketeateret i Oslo. Her skal hun stå på scenen på selveste 50-årsdagen sin når musikalen «Chess» har premiere 13. februar. Karoline Krüger har selvsagt hovedrollen. 

En drøm og et punkt på bucketlisten hun ikke visste at hun hadde. Selv om hun har elsket musikken til «Chess» hele livet, kan alle sanger og roller på rams, var det aldri i hennes villeste drømmer at hun en dag selv skulle få hovedrollen. 

Men så sier hun også at hun aldri har vært noe særlig til drømmer. Karoline Krüger er en som både drømmer og planlegger på kort sikt. Hun har med seg en bunke bilder fra ungdommen, peker på brune cordfløyelsbukser og hjemmeklippet pannelugg og unnskylder at det knapt finnes bilder av henne fra før hun fylte 17.

– Når jeg ser bilder av meg selv fra før jeg fylte 17 år, så er det nesten så det er litt smertefullt. Jeg kan se det glasslaget av frykt som ligger over dem. Og det er jo fordi at du i den alderen er så fremmed fugl i verden og jobber så intenst med å finne din plass med verktøy du ikke har erobret ennå. Sånn var det i hvert fall for meg. 

Jeg hadde både et stort ønske om å ta plass og en veldig redsel for å gjøre nettopp det. Så jeg skydde kameraer som pesten inntil 17-årsalderen.

Det å begynne på gymnaset og få lov til å kjenne på at kunnskap kan være morsomt og at humor ikke nødvendigvis trenger å handle om de som står et par hakk under deg på rangstigen, var utrolig deilig. Den er forferdelig, den nådeløse ungdomskulturen hvor alt er så hierarkisk. 

Den dag i dag kan jeg kjenne meg direkte fysisk uvel hvis jeg er i sosiale sammenhenger der det er sterke, hierarkiske strømninger. Det er jeg ferdig med.

Karoline Krüger
© Privat

LIVET: –Det tar så himla lang tid før man skjønner at alt er faser som man må gjennomleve på godt og vondt, sier Karoline.  

Som barn var Karoline alltid skoleflink uten å måtte jobbe så mye for det. Hun er et vaskekte barn av 70-tallet og mener at familielivet i barndommen lett kunne blitt til en sketsj i Harald Eia og Bård Tufte Johansens «Åpen Post» eller «70-tallskameratene», sånn satt litt på spissen.

– Jeg kommer fra en krysning av en litt sånn italiensk Bergens-familie der ingen holder kjeft. Det er min mors side av familien, en utrolig sjenerøs og utålmodig familie. Også har jeg en blid akademiker-far som tenker lenge før han snakker, og når han så sier noe, er det som regel ganske gjennomtenkt og klart. 

Så den miksen kommer jeg fra og har vel havnet et sted midt i mellom selv, ler hun og gestikulerer med armer og bein. Karoline er en sånn som snakker minst like mye med armene og resten av kroppen som med munnen.

– Jeg er jo barn av 70-tallet og alt det som seilte inn i det tiåret fra 68-erne med verdiene de hadde. Vi hadde ikke bil eller tv. I stedet hadde vi hjemmekonserter der folk kom og sang. På et tidspunkt hadde vi ikke gardiner heller, husker jeg. Det skulle være åpent, ha-ha.

Karoline ler med hele seg.  

– Folk trodde jo vi var læstadianere, ha-ha. Vi hadde ikke tusj, vi hadde fargeblyanter. Tusj var ikke kreativt nok. Så langt opp i voksen alder tenkte jeg at tusj, det var virkelig ille, det. Men hvis Beelsebul plutselig en gang kommer, så er det vel neppe bevæpnet med tusj!

Hun ler og bruker kroppen til å illustrere på en måte som gjør at man formelig ser for seg styggen sjøl ridende inn i verden bevæpnet med intet annet enn en fargerik tusj i hver hånd.

– Til gjengjeld var det veldig mye latter hjemme hos oss og veldig mye besøk av folk. Jeg og broren min ble behandlet helt likt, så det var aktiv likestilling, kan man si. Jeg måtte lære å skifte dekk og han å lage mat.

I dag har jeg veldig respekt for den generasjonens prosjekt om å aktivt velge en del handlinger for å motvirke negative og ufrie elementer i kulturen. Men da jeg selv fikk barn, var jeg nok litt i opposisjon: La nå jentene få velge rosa og guttene blått hvis de vil det, liksom

Karoline Krüger med familie
© Privat

FORELDRE: Karoline og ektemannen Sigvart med døtrene Emma og Sophie. I dag er jentene 17 og 21 år. – Nå som barna er blitt så store, er vi plutselig et sted hvor det er oss igjen, sier hun om foreldrerollen

– Men hadde jeg fått barn i dag, ville jeg nok tenkt annerledes og gjort mer som mine foreldre. Da hadde jeg tenkt at det er så mye rosa på jenter der ute i verden, så du skal faktisk ha grønt eller blått eller noe helt annet. Jeg hadde vært mer proaktiv. Ting skjer ikke av seg selv. Hvis man ikke gjør noe aktivt så forblir man passiv og overlater påvirkningen til strømningene i kulturen. Hvis Karoline 50 hadde møtt Karoline 15 i dag, er det en hel del ting hun ville ha fortalt henne.

– Det er veldig mye Karoline på 15 ikke visste som hun kunne hatt godt av å vite, smiler hun med et litt trist lys i de gnistrende, blå øynene.

– Men egentlig kan jeg oppsummere alt jeg ville sagt i tre, små ord: Det går over. For det er jo det man ikke vet når man er ung og som er så smertefullt. At hver gang du går på en smell eller opplever en eksistensiell krise, så tror du at nå har du endelig blitt voksen! Nå har du våknet og ser hvilket smertefullt, men samtidig vakkert sted verden egentlig er. 

Det tar så himla lang tid før man skjønner at alt er faser som man må gjennomleve på godt og vondt. Og at det som er vidunderlig her i livet, det går over det også. Alt går over. Både det vidunderlige og det vonde. Det hadde jeg hatt godt av å vite da jeg var 15.

Les også: Kari Bremnes - det jeg gjør må ha en sannhet i seg

Karoline Krüger
© Trude Westby

HOLDER IKKE KJEFT: – Jeg kommer fra en krysning av en litt sånn italiensk Bergens-familie der ingen holder kjeft, forteller Karoline Krüger. 

At kriser går over har Karoline lært på hardest tenkelig måte i voksen alder. Først ved at hun selv fikk tarmkreft og så ved at ektemannen Sigvart Dagsland ble alvorlig skadet i en bilulykke. Om sin egen kreft­diagnose har hun sagt at hun aldri ville vært den for­uten. Det er hun klar over kan misforstås.

– Det er jo en klisjé det der med at man ikke ville vært alvorlig sykdom foruten. Men jeg fikk tarmkreft på et tidspunkt i livet som var ekstremt vanskelig. Jeg var på et mørkt sted og så fikk jeg dette kjipe kreft-slaget i trynet i tillegg. Men for meg ble kreften noe som brøt opp en slags isboks jeg hadde frosset fast i.

Diagnosen gjorde at en del ting i livet falt på plass. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg anbefaler folk å få kreft fordi det gjør livet bedre. Men akkurat i mitt tilfelle ser jeg at det er et før og etter. Diagnosen fikk meg til å våkne som menneske, rett og slett.

Og så hører det jo med til historien at jeg fortsatt sitter her i levende live i dag, ni år senere, og er middagsgjesten fra helvete, ha-ha. Jeg skal ikke ha gluten eller sesamfrø og må alltid vite hvor toalettet er og sånn.

Karoline ler og føyser med hendene i luften som for å vifte bort trivialiteter med hendene. Hun syntes det var mye vanskeligere å være pårørende til ektemannen da han var skadet etter en alvorlig bilulykke enn hun synes det var å takle sin egen kreftsykdom.

På vei hjem fra en konsert på Rena 16. januar 2018 frontkolliderte Karolines ektemann, artist Sigvart Dagsland, og bandkollegaene med en annen bil på riksvei 3 i Stange. I månedene etterpå måtte de tre som satt i bilen gjennom omfattende operasjoner.

– Da jeg fikk den telefonen fra Sigvart i det bilvraket, gikk jeg rett i overlevelsesmodus. Heldigvis våknet det en gammel og handlekraftig vestlandskone i meg. Jeg ble veldig praktisk orientert. Å gå gjennom dette med ham, var en genuint annerledes livskrise enn da jeg selv fikk kreft. Jeg syntes det var ekstremt mye enklere å selv ha kreft enn å stå ved siden av en jeg elsket i en så alvorlig situasjon.

Karoline Küger, Chess, Folketeateret i Oslo
© Trude Westby

TEATERKOLLEGER: Karoline Krüger sammen med resten av ensemblet til «Chess», som nylig hadde premiere på Folketeateret i Oslo. F.v. Espen Grjotheim, Marion Ravn, Elisabeth Andreassen, André Søfteland og Øystein Røger. 

– En ting var jo på slutten av fasen da vi visste at han ville komme seg på beina igjen, men det var langt dit og den perioden syntes jeg var veldig krevende. Det er vanskelig å være pårørende, mener Karoline.

– Du står på en måte i konstant sidevind der du viser alt og alle videre til den syke, og sånn må det vel egentlig være. Det er først etterpå at du kjenner hvor utrolig krevende det har vært.

Men Karoline er takknemlig for at hun og ektemannen fungerer så godt sammen.

– Jeg er utrolig takknemlig for at han kom min vei og at vi har fått lov til å forandre oss sammen. Det livet vi lever nå er så annerledes i forhold til det livet vi levde for 20 år siden. I femten år mens barna var små, var vi bare organisasjon Krüger-Dagsland, liksom. «Hva skal du i dag? Ok, da henter jeg ungene der og du bringer dem dit før jeg skriver en nådeløs huskeliste til kjøleskapsdøren, ha-ha.»

Karoline blir til en liten minitornado av hår til alle kanter, fektende armer, sprellende bein og på et tidspunkt er hun også oppe og illustrerer med en slags Jan Teigensk mil-etter-mil-skritt bortover foajeen til Folketeateret, før hun igjen lander på stolen og fortsetter:

– Men nå som barna er blitt så store, er vi plutselig et sted hvor det er oss igjen. Vi har nok samme idé om at vi må få lov til å forandre oss, og det er veldig fint å ha noen å gå denne veien sammen med. 

Lene Wikander intervjuer Karoline Krüger i Tara magasin
© Trude Westbye

Tidlig i karrieren var det nok mange som så på Karoline Krüger som en kristen artist, men i dag kaller hun seg agnostiker.

– Jeg tenker som så at hvor stor er sannsynligheten for at jeg skal sitte oppe i Fantoft-åsen og være brennsikker på hvordan dette skal gå? Jeg vil si at desto eldre jeg blir, jo mindre opptatt blir jeg av hvilke ord jeg skal sette på ting. Det jeg er mest opptatt av, er at det er en spirituell dimensjon ved livet. 

Jeg synes livet blir et mer og mer fascinerende sted å være. Det eneste som betyr noe er at vi er anstendige mennesker. At vi finner vår måte å være anstendige og vennlige på. Og på et eller annet nivå tror jeg det er sånn at det vi sender ut, kommer tilbake. Jeg er for eksempel en ivrig Finn-shopper, flirer hun og forteller at de fleste antrekkene hun har med seg til Taras fotoshoot, er kjøpt på Finn.no.

– Så hvis noen snyter meg på Finn, kan jeg tenke ja ja, det der kommer tilbake og biter deg i rompen en gang, sier hun på en pen bergensk dialekt som aldri ville finne på å bruke a-endelse på rumper.

– Hvis vi ser frykt og sinne overalt og blir irritert til enhver tid, så blir det stadig mer å være irritert over, mener hun.

– Så jeg er veldig glad i tanken om at det er noen valg jeg kan ta om hvordan jeg vil møte verden. Hva som kommer meg i møte har jeg ikke kontroll på, men det gir meg en veldig glede å vite at jeg kan velge hvordan jeg møter det.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...