Ann-Peggy mistet sønnen Aleksander: - Jeg vil skape endringer

Mellom hav og mektige fjell, en halvtimes kjøring fra Tromsø, bor Ann-Peggy med ektemann, yngstedatteren på 15 år og familiens hunder Sumba og Tiko. Hun har et ungdommelig utseende, snakker med stort engasjement og liker å holde fokus på det positive. Derfor kler hun seg i glade farger. Men livet hennes har ikke bestandig vært like lett. 

– Jeg ser det som lærdom og utvikling, alt som skjer oss, sier AnnPeggy, som mistet eldstesønnen Aleksander i 2015. Han ble knapt 22 år. 

Ann-Peggy har fått fem barn og har greid å skape et godt liv, til tross for alle kriser og utfordringer. Gjennom boken og en ny helsenett-plattform vil hun dele erfaringene med flest mulig for å bidra til positive endringer. Hun oppdaget tidlig i livet hvem som ikke hadde det godt, og ville gjøre noe med det. Men det kan være slitsomt å være en hjelper. 

– Jeg er et høysensitivt menneske, en empatisk personlighetstype som helt siden barndommen har vært svært opptatt av å hjelpe andre, sier hun. 

Ann-Peggy synes det er trist og svært alvorlig at så mange norske ungdommer sliter med psykiske lidelser. 

– De blir stadig flere, derfor er det behov for å gjøre kraftige samfunnsendringer snarest samt finne nye måter å møte dagens virkelighet på, sier hun. 

«Helsebibelen», som utkommer på eget forlag, er hennes første bok, og inneholder fire bøker i en. Den er ute på ePub (som e-bok) og Lilly Bendriss har skrevet forordet. Boken kommer i første omgang på norsk, engelsk og spansk, og til høsten oversettes den til dansk, svensk og mandarin.

– Det er ikke bare i Norge at så mange sliter psykisk, sier Ann-Peggy.

Hun setter fokus på systemene og hvorfor hun mener at de ikke fungerer.

– Jeg har erfart mye som sosionom og gestaltterapeut i helse-Norge, og som mor og menneske. Statistikkene viser at et økende antall unge mennesker har psykisk sykdom, og stadig flere dropper ut av skolen. Jeg kaller det omgivelsessykdommer når ungdom blir syke av samfunnet. Det er altfor mange som går rundt og kjenner at de ikke mestrer å leve, sier hun.

Ann-Peggy har erfart at de ikke egentlig ønsker å dø, livet blir bare for krevende. Det er selvsagt også andre ting som spiller inn.

Jeg har hjulpet flere unge mennesker og fått dem til å velge livet, sier hun.

I «Helsebibelen» deles erfaringer som mor, menneske og som profesjonell yrkesutøver. 

Å være åpen og snakke om følelser har alltid vært viktig for Ann-Peggy. Dette ble spesielt viktig etter at sønnen tok sitt liv i 2015. 

– I boken har jeg også tatt med hvordan jeg opplevde tragedien med å miste ham, jeg følte at verden raste sammen, sier hun. 

– Jeg hadde mer enn nok med å komme meg igjennom dagene det første året. Jeg lot sorgprosessen gå igjennom meg, gråt mye og jeg fikk til og med feber. 

Etter at Aleksander gikk over, som hun kaller det, har de likevel kontakt. 

– Jeg tar ham veldig inn, første gangen bare halvannet døgn etter han tok sitt liv, forteller hun. 

Da sa hun til ham at hun nektet å godta det som hadde skjedd, fordi det var så smertefullt. Samtalen har hun med i et av kaptilene i boken. 

Aleksander hadde levd med mye smerte og sykdom. 

– Det var som om hjertet mitt ble revet i tusen biter når jeg gjennomgikk tapet av han. Jeg greide ikke å være en god mamma for de andre barna det første året etter Aleksanders selvmord. De første månedene gikk jeg inn i det jeg er god på, å være terapeut for andre. 

Men så greide hun ikke mer. Ann-Peggy lå mye i sengen og ville bare være alene. 

– Ja, jeg gjorde mange av de tingene som man ikke skal gjøre, greide ikke spise, besvimte, og det føltes som jeg selv ikke ville leve mer, sier hun.

Hun mener det var de fysiske og psykiske smertene samt kjærlighetssorg som førte til at Aleksander til slutt ikke holdt ut.

Da han kom til verden var Ann-Peggy bare 19 år gammel. To år senere fødte hun en sønn til.

– Da Aleksander var tre år, fikk han leverkreft og familien gikk igjennom flere kriser. Vi var unge og slett ikke forberedt, sier hun.

De holdt på å miste Aleksander flere ganger da han var liten. Forholdet til barnas far tok slutt. Ann-Peggy møtte så en ungdomsvenn, de er i dag gift og har tre barn sammen.

Ann-Peggy får ting til å skje og har aldri vært redd for å ta i et tak der det trengs. Men å være et ja-menneske kan være svært krevende, og i 2013 greide ikke hjertet hennes mer. Det ble bråstopp. 

– Belastningene på hjertet holdt nesten på å koste meg livet, sier hun. – Legen sa også ifra, med store bokstaver. I to måneder hadde jeg gått med et dirrende, hoppende stresshjerte på jobben, forteller hun. 

Legene sa at dersom hun ikke umiddelbart begynte å leve på en annen måte, kom hun til å dø. 

– Jeg våget ikke å si det til mine nærmeste, men selv forberedte jeg meg på døden, sier hun. 

Siden den gang har hun gått til «avlæring». Samfunnets «sannheter», måtte vike for det ekte og ærlige. Og Ann-Peggy har måttet hvile mye, ja roe fullstendig ned. 

I ettertid ser hun at det var ikke forsvarlig i det hele tatt, slik hun sto på før. 

– Når mennesker ikke er tro mot den de er, blir de syke, sier hun. 

Allerede som femåring hadde hun måttet lukke hjertet sitt for å tilpasse seg samfunnet. 

– Etter dette var jeg mye syk, og tidlig i tenårene var smertekroppen så vond at jeg følte at jeg ikke ville leve lenger, sier hun. 

Hun følte at alt var falskt, og opplevd fordømmelse og frykt og følte seg annerledes. 

– Jeg fortalte ikke til noen den gangen om smertene inni meg, men utviklet en spiseforstyrrelse som varte i 10 år, forteller hun. 

I boken deler hun også sine erfaringer om spiseforstyrrelsen. Avhengigheten til mat var hennes flukt fra et smertefullt og fordomsfullt samfunn. 

Barneskoleårene var også vanskelige for Ann-Peggy. Hun havnet i en klasse med store utfordringer, som hadde 30–40 forskjellige lærere. 

 – Jeg greide ikke å lære noe, og vi elevene har snakket om det i ettertid, nesten alle følte seg mobbet, sier hun. 

Selv om hun var redd i disse årene, følte hun seg ikke mobbet, men det var mange andre som ble det. 

– Da vi begynte i sjuende klasse fikk vi en lærer som greide å transformere en klasse ingen andre lærere ville ha, sier hun. 

Ann-Peggy synes det er et enestående eksempel på at ett menneske kan gjøre en enorm forskjell i en skoleklasse. 

– Det jeg lærte på skolen, var stort sett fra denne ene læreren. 

«Jeg tar ikke negativ kritikk til meg på samme måte som før»

Ann-Peggy velger å leve livet sitt ærlig og uten maske, og ønsker at andre gjør det samme. Hun vet det vil komme reaksjoner på boken, og er ikke ukjent med å oppleve kritiske røster til valg hun har tatt. Men hun frykter ikke reaksjonene. 

– Jeg tar ikke negativ kritikk til meg på samme måte som før, jeg kjenner min egenverdi, og nå lever jeg ut min sjels oppgave, sier hun og medgir at det har vært ganske smertefullt å skrive boken. 

I boken skriver hun også om skammen og fordømmelsen hun har følt, og om hvorfor hun som femåring måtte lukket hjertet sitt. 

Hun synes det er trist at de fleste gjemmer seg bak profesjoner, masker og roller. 

– Alle skal ha en tittel, statussymbol og hierarkisk høy plassering i samfunnet, slik har vi bygget opp våre systemer. Vi er programmert fra vi er barn til å tenke på spesielle måter for å passe inn i samfunnet, sier Ann-Peggy. 

Hun er utdannet sosionom, gestaltterapeut, veileder, mentor, regresjonsterapeut og EFT-terapeut, og hun har lang og solid erfaring i å arbeide tett på mennesker med alvorlige rusproblemer, traumer, overgrep og psykiske lidelser. 

Nå holder vi på å drukne i kunnskap, men dessverre er det mye feilkunnskap som deles, og det er ikke bra, mener Ann-Peggy.

Det er som mamma og medmenneske at hun føler at hun har lært absolutt mest. 

«Helsebibelen» handler om helse i et større perspektiv, og hun legger ikke skjul på at boken også er veldig systemkritisk. 

For Ann-Peggy har erfart at psykisk og fysisk helse har en altfor snever forståelse. 

– Jeg har vært del av mange systemer og både sett dokumentforfalskninger, kynisme og krenking av mennesker, flere ganger har jeg tenkt «dette kan ikke være mulig, vi bor jo i Norge», sier hun. 

– Den emosjonelle helsen er superviktig, understreker Ann-Peggy. Det er også den bevisste og spirituelle helsen. Hun er opptatt av sammenheng og harmoni mellom sinn og sjel (hjertet) og skiller mellom egobevissthet og sjelebevissthet. 

– Jeg synes helseperspektivet blir veldig mangelfullt når vi ikke inkluderer hele mennesket. Sjelen, vårt sanne jeg, er så viktig, dette har ikke noe med religion å gjøre, understreker hun. 

Hennes oppfatning er at vestlig medisintradisjon er kanonbra på akutte skader og livstruende ulykker. Det er systemer for mental og kronisk helse hun ikke synes fungerer. 

– Vi må bli bevisstgjort at mentale lidelser og kroniske sykdommer forebygges best i tidlige barndomsår, gjennom mors graviditet og småbarnsforeldrenes tilstedeværelse, sier hun.

Systemendringene trengs i både grunnskolesystemene, i helsefagutdanningene og i psykiatrien.

Les også: 5 steg til bedre selvtillit