17 år etter drapet på Carinas datter står Englas rom fortsatt urørt: "Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med Englas ting."
Carina Höglund, hvis ti år gamle datter Engla ble drept i 2008, bor fortsatt i det samme huset. De mørke dagene kommer, men likevel har hun funnet mening i en ny tilværelse.
Den første datteren fikk navnet Sol, den andre Engla (som betyr «engel» på norsk). «Jeg ville ha navn som jeg syntes var vakre og som betydde noe,» sier Carina Höglund.
«Engla-drapet» vakte stor oppmerksomhet i hele Skandinavia allerede da den ti år gamle Engla Höglund forsvant. Hundrevis av frivillige deltok i letearbeidet.
Rundt 17 år etter drapet på svenske Engla er mye forandret.
Landsbyskolen med sine aldersblandede klasser er lagt ned. En ny generasjon har tatt over kiosken, og veien gjennom bygda er blitt lagt om for å øke sikkerheten.
Alt annet er som før.
Barnesykkelen står fortsatt i skuret, og Englas soverom står urørt – selv om det nå også fungerer som et oppbevaringsrom.
«Jeg går inn der et par ganger i året. For det meste føles det greit,» sier Carina Höglund.
Hver jul setter hun en ny adventskrans i vinduet.
«Det har blitt en tradisjon. Jeg vil at det også skal lyse i det rommet.»
Noen år etter drapet åpnet Carina en skuff som viste seg å være full av godteri.
«Det kastet jeg.»
Det meste av Englas klær er gitt bort til veldedighet.
«Da vi dro til Hellas i 2015, pakket vi en koffert som vi ga til flyktninger. Det var en fin ting for meg og Englas søster, Sol, å gjøre sammen.»
Alt annet står igjen – også pappesken Carina fikk av politiet, som blant annet inneholder forkullede rester av et barneur.
«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med tingene hennes. Jeg klarer ikke å kaste dem. Jeg klarer ikke å gi dem bort. Skal jeg pakke dem ned? Det er vanskelig. Det er derfor rommet står urørt, selv om jeg egentlig trenger et gjesterom.»
En privatperson som testet det nye kameraet sitt, tok ved en tilfeldighet et bilde av Engla på sykkelturen kort før hun forsvant.
Før vi møtes, er Carina tydelig:
«Det må ikke bli en tåre-reportasje.»
Håp for framtiden
«Jeg er som oftest glad. Jeg er lykkelig. Jeg har håp for framtiden. Alt det der. Men jeg vet jo ikke hvordan jeg ville vært hvis ikke dette fryktelige hadde skjedd. Før i tiden syntes jeg at jeg var på ferie her på jorden.»
Denne sommeren har Carina bare hatt tre fridager. I tillegg til å drive byens bistro, jobber hun deltid mens hun utdanner seg til storkjøkkenkokk på en folkehøgskole.
Fritiden bruker hun på sosialt samvær.
«Jeg har datteren min, jeg har mannen min. Jeg har foreldrene mine, broren min og familien hans, tre bonusbarn, seks bonusbarnebarn og massevis av venner.»
«Det er alltid noe som mangler for meg. Selv om jeg lever et helt normalt og til og med rikt liv,» sier Carina Höglund.
Jeg har mye fandenivoldskhet. Jeg vil få til ting.— Carina Höglund
Sorgen kan være tung og altoppslukende, men den kan også bestå av lettere øyeblikk. Likevel er det alltid noe som gnager.
«Det er noe som hele tiden gjør litt vondt. Jeg er litt tyngre til sinns. Samtidig er jeg den samme personen nå som den gangen. Jeg har mye fandenivoldskhet. Jeg vil få til ting.»
Carina lever med PTSD og er fortsatt avhengig av sovemedisinen hun fikk utskrevet etter drapet.
«For andre har det snart gått 18 år. Vi som sto henne nærmest, lever med det hver eneste dag. I begynnelsen tenkte jeg at det kom til å bli bedre med tiden. Da jeg innså at det alltid kommer til å føles vondt, tror jeg faktisk det ble litt lettere.»
Minnes hver eneste dag
Grusen knaser under skoene idet Carina går mot graven med nyinnkjøpte høstblomster. Hun setter seg ned på bakken, tar fram spaden og begynner å grave.
«Jeg kommer hit mest fordi jeg vil at det skal se pent ut på Englas grav. For jeg minnes henne jo uansett – hver eneste dag. Jeg trenger ikke gå til graven for å huske Engla.»
Under begravelsen talte presten Niklas Lång om å skape mening i det meningsløse. For Carina har det handlet om å engasjere seg for å forbedre situasjonen for kriminalitetsofre i Sverige. Men mer om det senere.
Carina Höglund engasjerte seg en periode som politiker for Centerpartiet.
«Jeg kom faktisk ganske langt, men jeg fikk ikke gjennomført så mye,» sier hun.
Byen Stjärnsund i Dalarna har rundt 200 faste innbyggere. Her finnes en kirke, en bistro, et bryggeri og et museum.
I landhandelen, Stjärnsundskiosken, kan både fastboende, hytteeiere og turister kjøpe melk, egg, pasta, toalettpapir, frosne kjøttboller og andre nødvendigheter.
«Om sommeren er det kø helt rundt hjørnet for å komme inn. Fra nå og fram til mai går vi med underskudd, men vi tjener såpass mye om sommeren at vi likevel går i null,» sier butikksjef Jan-Olov Pettersson.
Hele bygda deltok i letingen
I 2008 var det faren hans som drev butikken – stedet der Engla kjøpte en is og fant tannbøylen hun hadde mistet, før hun spurte moren om hun fikk sykle hjem alene.
Den gangen var Jan-Olov 22 år og deltok i leteaksjonen.
«Barn kan jo løpe av gårde og glemme tiden, men jeg husker at jeg tenkte at kanskje noen hadde kidnappet Engla og holdt henne fanget i et sommerhus.»
Med tiden har den traumatiske hendelsen fått mindre plass i folks bevissthet.
«Det ligger jo i bakhodet at det kan skje. Men man kan jo ikke låse barna inne. Mange har gått tilbake til hvordan det var før. Det er færre og færre som tar det opp nå.»
MiaMarie Bolling er en av mange innbyggere som deltok i letingen.
«Bor man et sted som dette, kan man være forberedt på at et barn blir utsatt for en trafikkulykke eller rammes av en alvorlig sykdom. Men at noen blir bortført og drept – det eksisterer liksom ikke,» sier hun.
MiaMaries sønn gikk i samme klasse som Engla.
«Vi snakker noen ganger om hva Engla ville ha gjort i dag. Kanskje noe innen musikk, tror vi.»
Etter forsvinningen begynte MiaMarie en periode å låse døren når hun dro på jobb.
Hun beskriver det som en midlertidig, akutt fase. Når hun unntaksvis gjør det nå, er grunnen en annen:
«Fordi jeg er kasserer i idrettsforeningen, har jeg noen ganger mye penger liggende hjemme.»
Hun ville nok ha blitt musiker. Det fantes ingen andre alternativer for henne.— Carina Höglund
MiaMarie husker Engla som en glad, åpen og utadvendt jente med sterk vilje.
Da drapet skjedde, hadde familien Höglund nettopp flyttet inn i huset sitt, som de hadde brukt et helt år på å renovere. Englas rom var tapetsert i blått. Favorittmaten var morens gulrotboller.
«Hun elsket musikk og dans, og hun ville nok ha blitt musiker. Det fantes ingen andre alternativer for henne. Allerede da hun var veldig liten, danset hun som om hun hadde gått på danseskole,» forteller moren Carina.
Små kryp syntes hun var ekle, men ellers var Engla Höglund ikke redd.
«Hun var modig og kunne si ifra.»
Tilbake til den femte april 2008. Carina Höglunds minner er fortsatt krystallklare.
«Jeg ser for meg hvordan Torbjörn og jeg sitter ved kjøkkenbordet da Engla kommer ned og spør om hun får leke med barna på fotballbanen.»
Mor og datter diskuterer om det gir mening å ta på et par nye sko. Carina konkluderer med at de uansett kommer til å bli skitne, men Engla velger likevel et annet par. Hun er glad og har på seg klokken med den rosa reimen, den de kjøpte hos gullsmeden helgen før.
«Jeg kjører henne ned til fotballbanen, og vi klemmer hverandre.»
Dagen før hadde Carina uten hell forsøkt å fylle opp datterens forhåndsbetalte telefonkort.
«Hun kan ikke ringe til meg, men jeg kan ringe til henne.»
Engla hadde nettopp kjøpt en is i butikken da hun svarte og sa at hun ville sykle hjem. Carina var litt bekymret, siden hjelmen fortsatt lå hjemme, og datteren aldri hadde syklet så langt alene. Hun sa nei i første omgang – men ga etter.
Finner Englas sykkel i skogen
De blir enige om at Carina skal ringe hvert tiende minutt.
«I den siste samtalen sier hun at det har gått bra, og at hun snart er hjemme.»
De legger på, og et øyeblikk senere begynner hundene å bjeffe.
«Jeg tenker at nå er Engla på vei, og jeg ser ut gjennom vinduet.»
Neste gang Carina ringer, er det ingen som svarer. Hun setter seg i bilen for å lete.
Den første tanken er at hun nok bare har tatt feil av tiden. Men uroen kommer snikende – tenk om Engla har falt?
«Eller kanskje hun dagdrømte og styrtet. Eller kom på at hun hadde glemt noe og snudde for å hente det. Men det ble jo mer og mer merkelig.»
Til slutt, ved et veikryss et par hundre meter fra huset, oppdager Carina at sykkelen er kastet fem–ti meter inn i skogen. På veien, som nylig var blitt asfaltert, ser hun dekksport fra en bil som har akselerert hardt.
«Da forsto jeg at noe hadde skjedd.»
Fra et av de første politiavhørene:
Carina Höglund forteller at Engla Höglund var en sta, men forsiktig jente. Hun ville aldri ha fulgt med en fremmed. De hadde snakket om faren ved å bli med ukjente og om «stygge menn».
«Jeg tenkte aldri det verste. Ikke før etter en stund. All fokus var på å finne Engla.»
Tips strømmet inn, og politiet gjennomførte en rekke avhør. En innbygger hadde sett Engla sykle i retning mot hjemmet mens hun hang opp klesvask. Hun kjente igjen jenta og fortalte at Engla og søsteren alltid pleide å synge når de syklet sammen.
Carina Höglund sov nesten ikke. All tid gikk med til letingen. Hun og samboeren Torbjörn lette langs stier i skogen, ropte etter Engla og kastet seg i bilen hver gang et nytt spor dukket opp.
Det ble sendt ut en landsomfattende etterlysning, og hundrevis av frivillige deltok i leteaksjonen.
Carina gjorde i stand rom til journalister på kursstedet der hun jobbet den gangen.
«Jeg befant meg midt i et mareritt, men samtidig tenkte jeg strategisk. Jeg forsto at jeg kunne dra nytte av journalistene – de kunne hjelpe meg med å holde saken levende, slik at politiet ikke sluttet å lete.»
Dagene gikk, og til slutt kom telefonen:
«Bli der dere er, vi må snakke med dere.»
Fem–ti minutter senere banket politiet på døren.
«Vi må si dette med en gang, for snart kommer det ut i mediene. Engla er funnet – og hun er død.»
Begravelsen ble sendt direkte på TV, noe Carina selv hadde kjempet for.
«For meg var det viktig å vise konsekvensene av alt det forferdelige som mediene hadde skrevet om.»
Behov for de pårørendes perspektiv
Carina er kjent for å ikke holde igjen når det gjelder sin kritikk av mediene.
«Men det er todelt, for samtidig vil jeg ikke at Engla skal bli glemt. Og jeg vil jo gjerne vite hva som skjer. Men kanskje ikke til morgenkaffen, når jeg er på vei til jobb og er stresset.»
True crime kan være bra, mener Carina. Men noen ganger opplever hun at podkaster og TV-programmer gjør «teater» ut av tragedien hennes.
«For meg er det ikke greit hvis eneste formål er spenning eller underholdning. Jeg trenger at det finnes en seriøs hensikt bak. For eksempel at man forteller om lovverket – og om ofrene for kriminalitet og de pårørende.»
Hun har selv lyst til å lage en TV-serie om svenske drapssaker – der utgangspunktet er de pårørendes perspektiv.
«Det måtte gjøres på en omsorgsfull måte.»
Carina har forståelse for at det som virker galt fra hennes ståsted, kan være riktig sett fra en annens perspektiv. At ikke alt er svart-hvitt. Som når drapsmenn får taletid.
«Jeg liker ikke at medier har svingdører inn til grove forbrytere i fengslene.»
Likevel mener hun – fra et rettssikkerhetsmessig perspektiv – at det er viktig.
«Folk kan jo bli uskyldig dømt.»
Av den grunn er hun også mot dødsstraff, som hun dessuten mener er en enkel utvei.
Har møtt Englas drapsmann
Før rettssaken kastet Carina opp i en papirkurv. Likevel var hun fast bestemt på å konfrontere Anders Eklund når hun fikk muligheten. De to gangene han har søkt om å få livstidsdommen omgjort til tidsbestemt straff, har hun møtt opp i Örebro tingrett.
«Jeg har villet være der for Englas skyld.»
Men jeg mener ikke at alle fortjener en ny sjanse.— Carina Höglund
Engla Höglund ble overfalt i veikrysset bare et par hundre meter fra hjemmet sitt. I ettertid har Carina kommet fram til at hundene bjeffet fordi de hørte overfallet. «Det stemmer med tidspunktet.»
I dag bruker Carina Höglund mye tid på å sette søkelys på kriminalitetsofre og deres pårørende, med mål om å bedre situasjonen deres.
Engasjementet springer ut av erfaringene hennes med manglende støtte fra samfunnet, forteller hun.
«Jeg må selv ta kontakt med kriminalomsorgen og prøveløslatelsesmyndighetene for å be om opplysninger, slik at jeg kan holde meg oppdatert.»
En livstidsdom burde bety livstid, mener hun.
«Jeg tror jo ikke at han (Englas drapsmann, red.anm.) kommer til å bli løslatt, men jeg kan jo ikke vite det sikkert. Statens intensjon er at alle fanger på et tidspunkt skal løslates. Men jeg mener ikke at alle fortjener en ny sjanse. Hvis en morder går fri, blir verden i stedet et fengsel for ofrene.»
I et avhør fortalte Anders Eklund at han hadde kastet Englas telefon da den ringte, og det sto «Mamma» på displayet. Da telefonen ble funnet, falt en brikke på plass for Carina Höglund. «Det gikk opp for meg at akkurat der snakket morderen sant.»
Årene har gått. De som var med den gangen, husker fortsatt.
Samtidig har en ny generasjon vokst opp. Da Carina nylig fortalte en yngre person at hun er Englas mor, ble hun møtt med et spørrende blikk.
«Den forferdelige hendelsen snakker vi svært sjelden om i familien. Det er for tungt, og man vil ikke belaste andre. Men jeg har fortsatt et behov for å snakke om det. Derfor kan jeg skravle i vei til journalister i stedet.»
Ved minnestedet, der sykkelen ble funnet, lyser en engelstatue hvitt foran grantrærne.
«Når jeg er ekstra sliten, kan det virkelig kjennes som harde støt. Jeg kjenner frustrasjon, sorg, hat – alt på én gang. Men det er ikke hele tiden jeg har det slik. Jeg kjører forbi stedet flere ganger om dagen, og noen ganger tenker jeg ikke engang på det.»
En liten pyramide, som de kjøpte i Egypt, er flyttet fra barnerommet og bort til engelen.
Hjemme i huset oppbevarer Carina Höglund mobiltelefonen som noen veiarbeidere fant ti år etter drapet – en Sony Ericsson med et anheng: to hjerter og teksten «mum».
Dette er en redigert og oversatt versjon av en reportasje fra Expressen, skrevet av journalist Lena Lindehag (lena.lindehag@expressen.se) og fotograf Anna-Karin Nilsson (anna-karin.nilsson@expressen.se).
