Gittemaj brøt med moren og faren sin: "Vi skylder ikke foreldrene våre å være der for enhver pris"

Hvis hun skulle få hodet over vannet, måtte hun frigjøre seg fra menneskene som trakk henne ned. Og det kunne bety mye at hun hadde samme nese og etternavn som disse menneskene.

Det tok flere tiår, og det var med mye smerte at Gittemaj Kreutzmann til slutt bestemte seg for å kutte kontakten med foreldrene sine.

Hun gjorde det for å overleve, sier hun. Etter å ha blitt psykisk nedbrutt i rundt 40 år av sine egne foreldre, orket hun ikke mer.

"Nettopp fordi det er foreldrene dine, gjør det mer vondt å bli behandlet dårlig enn i andre relasjoner. Det er tross alt dem du stoler mest på. De som skal gi omsorg", sier Gittemaj Kreutzmann.

Når voksne barn tar avstand fra foreldrene sine, er det som regel fordi det er siste utvei, sier Gittemaj Kreutzmann. Og det er ikke et uttrykk for narsissisme, slik overskriften hun kom over i den danske avisen Berlingske.dk i forrige måned antydet.

Kronikkforfatteren skrev blant annet at det å kutte kontakten med foreldrene sine er hjerteløst og sosialt sett det samme som å begrave dem levende.

For Gittemaj Kreutzmann var avskjeden med foreldrene den første gangen hun følte at hun kunne puste ordentlig og kjenne sitt eget hjerte.

I dag er hun 59 år gammel og ser tilbake på et liv i skyggen av foreldrenes smerte. De var begge alkoholikere og ble senere pilleavhengige.

Men slik var det ikke fra begynnelsen av, sier hun.

Og det er også en av grunnene til at hun tror hun har klart seg så bra i livet som hun har. Hun husker de formende årene, de første sju årene av livet, som trygge og gode.

"Men da broren min og jeg begynte å leve våre egne liv, taklet de ikke at vi ikke fokuserte på dem. Jeg tror de hadde en idé om at vi var til for dem", sier Gittemaj Kreutzmann.

Begge foreldrene kom fra tøffe kår, og de fant hverandre i smerten de begge bar på.

"De kunne sitte og bekrefte for hverandre hvor fæle alle var mot dem. Og at vi, barna deres, også var helt forferdelige", sier Gittemaj Kreutzmann.

Den dagen hun tok avgjørelsen

Det hun hadde hørt på i flere tiår, kunne fylt en hel roman... Til slutt var hun mett.

"Jeg hadde forsøkt å gjøre dem oppmerksomme på at oppførselen deres var problematisk. Og at de kanskje kikket litt for dypt ned i flasken. Jeg prøvde virkelig. Og jeg prøvde lenge - men det var ingen respons", sier hun.

Hun husker dagen da hun tok avgjørelsen. Det er 13 år siden. Hun var 46 år gammel. Det var ikke fordi det skjedde noe uventet eller unormalt. Og det var nettopp det som var problemet. At det var vanlig.

"Det var enda en voldsom reaksjon på telefonen fra faren min, der han kalte meg skjellsord, og jeg tenkte at nå er det nok. Jeg innså at det ikke er greit at voksne - foreldrene dine - behandler deg på den måten. Jeg burde ikke være redd for at telefonen ringer", sier hun og fortsetter:

Den voldsomme reaksjonen fra faren på telefonen den dagen ble den siste. Gittemaj Kreutzmann bestemte seg for å slutte å ta telefonen.

Hver uke, hver måned, dukket foreldrenes navn opp på telefonskjermen, og hun lot det ringe ut. Helt til faren en dag sendte et brev:

"Han skrev mange ting, men det verste han skrev var at jeg var datteren han ønsket at han aldri hadde fått", sier Gittemaj Kreutzmann.

Det gikk mer og mer opp for henne hvor grenseoverskridende det som hadde foregått i mange år faktisk hadde vært, forteller hun:

"Men jeg levde med det - fordi jeg var blitt medavhengig. Man lever med denne merkelige oppførselen, og etterpå tenker man: Hvordan kunne jeg leve med det i så mange år?"

I mange år ba hun om unnskyldning for dem. Både overfor seg selv og andre. Hun ville ha dem i livet sitt mer enn noe annet, sier hun.

"Vi lever i en fortelling om at vi må ha disse fantastiske familierelasjonene. Og så er det noen som ender opp med å dekke over søppel og dritt som andre finner på. Og det var det jeg gjorde", sier hun og fortsetter:

"Båndet mellom foreldre og barn er et sterkt bånd. Og det er også derfor du som forelder får så mye lojalitet fra barna dine. Og dessverre er det noen foreldre som utnytter det."

Det finnes alltid en grunn

Gittemaj Kreutzmann forteller at da moren valgte å forlate faren, og faren kort tid etter tok sitt eget liv, satte det ting i gang inni henne.

Hun prøvde å gi moren en ny sjanse, men innså at det ble for vanskelig med løgner, manipulasjon og fortsatt et alkoholmisbruk.

Den kjærligheten hun hadde lett etter hos foreldrene gjennom hele livet, begynte hun å lete etter hos seg selv.

"Jeg tok beslutningen om å forlate arbeidsmarkedet. Og så har jeg faktisk brukt de siste fire årene på å jobbe og skrive en podkastserie som heter ‘stay strong in life’, som er for mennesker som trenger å finne sin indre styrke og holde fast ved den", sier hun og fortsetter:

"Det er mange som meg som ikke står i sitt eget lys, men som står i skyggen av mennesker som tar livsgnisten fra dem."

Foreldrene hennes satte ikke henne og broren til verden med den hensikt å ta livsgnisten fra dem. Det vet hun.

"De hadde veldig dårlig selvtillit og hadde aldri blitt sett av sine egne foreldrene. Det er alltid en grunn."

Årsaken til at foreldrene oppførte seg som de gjorde, er noe hun først har innsett med alderen og i takt med sin egen selvutvikling, forteller hun.

Og hun er sikker på at hun aldri ville ha gått gjennom den utviklingen hvis hun ikke hadde kuttet kontakten:

"Det er det man må huske på. Selv om man i blant må ta triste og tøffe avgjørelser, ligger det også en gave i det. Det kan ta litt tid før man innser det, for man lever også i en stor, stor sorg."

Jeg har for lengst tilgitt dem

Kan du forstå dem som synes det er hjerteløst å kutte kontakten med foreldrene sine?

"Jeg vil si at de som gjør det bare fordi foreldrene er i veien - det er en helt annen greie. For meg var handlet det om å overleve, og det var definitivt ikke lett."

Endret det noe for deg da du innså hvor foreldrene dine kom fra?

"Da jeg gikk inn i min egen utvikling, begynte jeg å forstå mange ting. Og jeg har for lengst tilgitt dem. Det er noe av det viktigste for å komme videre. Ellers lever man fortsatt i skyggen av dem."

Hvorfor er det viktig for deg å fortelle historien din?

"Jeg vil fortelle folk at man ikke skal finne seg i hva som helst for enhver pris. Selv om det er vanskelig å ta avstand fra foreldrene sine, er det ikke tull. For det gir deg faktisk rom til å finne deg selv. Men det er veldig, veldig, veldig, veldig, veldig vanskelig. Og jeg ønsker det ikke for noen."

Det er forferdelig at vi føler at vi skylder foreldrene våre å være der når de blir gamle. Uansett hva, sier hun:

"Men det gjør vi ikke. Det er noe man må gjøre seg fortjent til. Jeg håper at barna mine synes jeg er like interessant som en gammel dame. At de har lyst til å se meg og hjelpe meg. Det er noe jeg gjør meg fortjent til."