"All barnetro forsvant med Leos død"

Sommerformiddagen er varm i hovedstaden. Vi sitter i skyggen på en utekafé med hver vår kaffekopp. Inger-Lise er nettopp kommet tilbake fra Vinterbro rett utenfor Oslo, der sønnen valgte bort livet i 2021. De neste dagene skal hun tilbringe hos datteren Jenie og barnebarnet, fire år gamle Élia, på Lambertseter i Oslo. Ved gapahuken hvor han elsket å være, har noen kamerater hengt opp skiltet «Leos gapahuk». Like ved ble han funnet død en mørk januarkveld.

Det var Inger-Lise selv som tok kontakt med Tara for å formidle historien om at selvmord kan finne sted uten forvarsel og merkbar depresjon. Hun var en av de første Tara-modellene, og har hele tiden holdt tett kontakt med redaksjonen.

Leo var utadvendt og sosial. Han hadde mange venner, var treningsnarkoman og hadde en fin kjæreste. Alle ble like overrasket da det gikk opp for oss at han ikke orket mer. Det var mye vi måtte finne ut av for å skjønne hva som førte ham mot avgrunnen.

Inger-Lise holder rolig rundt kaffekoppen mens hun forteller Leos – og sin egen – historie. Det brune blikket er fast og viker ikke. En liten hestesko av gull blinker i halsgropen. Smykket er laget av den danske designeren Maria Black. Når hun vender tankene tilbake, innser hun at Leos mørke – og usikkerhet – nok startet tidlig i barndommen. Den lille gutten fikk navnet Leo fordi han ble født en julidag i løvens tegn.

«Leo var utadvendt og sosial. Han hadde mange venner, var treningsnarkoman og hadde fin kjæreste»

Allerede da Leo var spedbarn, begynte farens rusproblemer å kaste tunge skygger over familielivet. Foreldrene hadde truffet hverandre på en feriereise på Tenerife. Snart flyttet Inger-Lise med ham til Ytre Enebakk, hvor han kom fra. Etter 16 måneder som kjærester og samboere, giftet de seg i 1990. I 1991 kom datteren Jenie. Sønnen Leo ble født fem år senere.

Da startet også rusmisbruket til faren. Han røykte hasj da jeg traff ham, men det var mest til festbruk. Nå gikk han over til amfetamin. Med det ble han også voldelig. Dette misbruket eskalerte frem til han tok livet sitt i 2000. Bak seg hadde han en bråkete barndom og ganske tung bagasje å bære på. Sannsynligvis var det grunnen til at han flyktet inn i rusen.

At Inger-Lise har evnet å stå med rett rygg gjennom alle vanskeligheter som livet har budt på, tror hun skyldes at hun vokste opp i en trygg familie på et småbruk i Gratangen i tidligere Troms fylke. De var fire søsken. Moren jobbet på sykehjem og faren i NVE. Han ukependlet til jobben, og kone og barn tok seg av gårdsdriften.

16 år gammel flyttet Inger-Lise hjemmefra og bodde i Trondheim frem til hun møtte ham hun kom til å gifte seg med. Familien bodde i Oslo frem til huset i Ytre Enebakk sto ferdig. To år etter at at mannen døde, tok Inger-Lise utdanning innen IT, og jobbet som sikkerhetskonsulent i ti år. Da streiket skuldrene, og hun omskolerte seg innen helse- og sosialfag på Diakonhjemmet høgskole i Oslo. Etter tre års utdanning var hun familieterapeut.

De første fire årene i Leos liv var preget av utrygghet, minnes Inger-Lise med sårhet i stemmen.

– Vi utgjorde definitivt en dysfunksjonell familie.

Inger-Lise og barna ble boende i huset i Ytre Enebakk etter at pappa og eksmann var død. Med foreldre og det meste av slekten i Nord-Norge var hun mye alene. Heldigvis var også en åtte år eldre søster bosatt i Oslo. Hun jobbet som politi og hadde en datter på samme alder som Jenie.

Ett år senere traff Inger-Lise ham som ble barnas stefar. Han var snill og omtenksom, og hadde en datter som var et år eldre enn Leo. De to barna hang mye sammen, og hadde god kontakt. Først etter fire år som kjærester flyttet de sammen. Inger-Lise følte at barna fortjente all hennes tid. Den skulle brukes til å bearbeide og hele sorgen. Da kjæresten flyttet inn hadde de bygget ut huset, slik at hele den nye familien kunne bo sammen.

Han var en stabil og ordentlig mann, sier Inger-Lise – uten å utbrodere forholdet videre.

– Min datter Jenie har fortsatt god kontakt med ham.

«Jeg skulle så gjerne gått sammen med ham i mørket og gitt ham støtte»

Det nye samboerskapet tok slutt i 2015, og Jenie og Leo hadde flyttet hjemmefra. I 2016 besluttet Inger-Lise å vende hjem til Gratangen. Hun hadde truffet en gammel barndomsvenn. De hadde vært kompiser i alle år, nå ble de kjærester og samboere.

– Ronny er klippen i livet mitt. Jeg har aldri vært så forelsket som da vi to ble sammen. Han er min store kjærlighet, og vi kan prate sammen om alt. Bortsett fra at et meget vesentlig menneske mangler i livet mitt, er rammen rundt det bra. Selv om sorgen er dempet, savner jeg Leo hver eneste dag. Jeg undrer hele tiden på hvorfor en så utadvendt gutt kunne bære så mye smerte inni seg.

«Han er jo så utadvendt» var også svaret hun fikk da han var begynt på barneskolen, og hun tok ham med til BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) i hjemkommunen. Med hans vinnende vesen mente de at han ikke trengte hjelp. Inger-Lise hadde likevel en gnagende følelse av at noe var galt. Leo var bare fire år da faren døde. Han var altfor liten til å fatte og bære på tragedien. Storesøster Jenie var ni år. Til henne kunne moren på en skånsom måte forklare hva som var skjedd, at pappaen hennes slet med så store rusproblemer at han til slutt ikke orket mer. Til fireåringen kunne hun bare si at pappa ikke var frisk. Det hindret ikke Leo i å savne ham.

– Han vokste opp med en farslengsel helt til han var så stor at vi kunne fortelle ham sannheten, fortsetter Inger-Lise.

– Jeg begynte å forklare ham alt da han var 16–17 år gammel. Han ba ofte om å få se bilder av faren sin.

Selv om Leo hele livet hadde et uforløst forhold til faren, ser Inger-Lise i ettertid at det var problemer på jobben som fikk den skjøre livlinen til å briste. Selv om han trivdes og var meget godt likt både av kolleger og brukere der han arbeidet, kom han på kant med ledelsen. Han hadde varslet om misforhold og brudd på arbeidsmiljøloven, og ble regelrett mobbet. Da Leos fastlege la inn varsel på jobben etter hans død, ble lederen avskjediget.

Den siste kvelden var han hos kjæresten. Hun visste at han hadde det trøblete på jobben. De skulle hygge seg med smågodt og dataspill. Meningen var at han skulle overnatte, men en ubetydelig krangel fikk ham til å hente bagen sin og gå hjem. Inger-Lises stemme dirrer når hun forteller videre:

– Helt uventet fikk jeg en telefon fra Leo. Han spurte hva jeg drev med, og hvem jeg var sammen med. Det var ikke vanskelig verken å svare – eller huske. Datoen var 21. januar 2021. Vi satt og fulgte innsettelsen av Joe Biden som president på tv. Jeg hørte med en gang at noe var galt, og fikk det bekreftet da han hvisket: «Jeg tror ikke at jeg orker mer». «Hvis det er snakk om pengeproblemer kan jeg hjelpe deg», lovte jeg, før jeg fortsatte: «Hvis du tar livet ditt, orker heller ikke jeg å leve videre. Men la være å åpne en øl. Det har dårlig virkning når man er deppa. Det er bedre å gå seg en tur. Vær snill å ringe meg tilbake om en stund». Den telefonen kom ikke. Jeg ble urolig og pumperingte uten å få svar.

Følelsen ble mer og mer uggen. Etter utallige ubesvarte anrop, ringte Inger-Lise til kjæresten hans, Jenny. Hun var også bekymret.

- Hun tar vakter på en hjelpetelefon for selvmordskandidater, og skjønte alvoret. Det gjorde heldigvis også politiet. De rykket ut med en gang, og dro hjem til ham. Der var han ikke. Da de gikk opp mot gapahuken var det spor i snøen. De fant ham rett ved. Selv om han ble funnet etter kort tid, sto ikke livet til å redde. Jeg brøt selvsagt sammen i krampegråt da jeg fikk meldingen. Senere fikk jeg vite at han også hadde ringt til bestekompisen etter at han hadde snakket med meg. Da hadde han takket for alt, og sa at han kom til å reise bort. Han sa ingen ting om at det var den siste reisen. Dette skjedde en torsdag kveld. I Nord-Norge var stormen så heftig at alle flyavganger var innstilt. Jeg kom meg ikke til Oslo før mandag.

I møtet med den overveldende sorgen kan ikke Inger-Lise få fullrost Pia i begravelsesbyrået Den siste reise nok. Hun var en solid støtte i sorgen. De ble enige om først og fremst å lage en minnestund for vennene til Leo. Bare hans musikk ble spilt, og det ble vist videoer fra oppveksten hans. Det var utrolig vakkert og fine taler.

- All barnetro forsvant med Leos død, medgir Inger-Lise.

Storesøster Jenie har lenge vært ateist. Noe av det siste Leo sa til moren, var at hun måtte ta seg av søsteren og hennes datter. Inger-Lise finner stor glede i sine jevnlige Oslo-besøk. Hun innrømmer at hun innimellom sliter med søvnproblemer. Da kan hun ligge i timevis og bare glo i taket.

- Jeg skulle så gjerne ha gått sammen med ham i mørket og gitt ham støtte dersom jeg hadde ant hvordan han hadde det. Nå må jeg bare respektere hans valg og ta vare på de mange lysglimtene som livet også gir.

Gjennom de siste årene har Shah skrevet en rekke kronikker og ytringer hvor han belyser selvmord fra et eksistensielt og filosofisk perspektiv. Blant annet retter han kritikk mot den biomedisinske forklaringsmodellen, hvor suicidalitet blir tett knyttet opp mot psykisk lidelse og særlig depresjon. Farhan Shah har lest Inger-Lise Sands historie, og har følgende kommentarer:

– Den smertefulle historien om selvdøden til Inger-Lises sønn, Leo, kaster lys over viktigheten av å unngå å gi forenklede perspektiver på noe så ubegripelig komplekst som suicidalitet. Slik jeg tolker Leos konfrontasjon med egen suicidalitet, handler det mer om at det var livssmerter enn underliggende sykdom som så å si tvang ham til å ta sitt eget liv. Med livssmerte mener jeg kamper og byrder som bunner i livets ufravikelige grunnvilkår, som blant annet frihet, ensomhet, sårbarhet, relasjoners skjørhet, livets uforutsigbarhet og meningsløshet. Dette er altså fellesmenneskelige vilkår, som har med livet i seg selv å gjøre. Etter å ha lest om Leos valg, tenker jeg umiddelbart på den svenske dramatikeren Lars Noréns ord om selvdød: «En del människors särskilda död för egen hand är bara ett stillsamt sätt att få fortsätta leva uten lidande».

En årsak til at selvmord kan komme som «lyn fra klar himmel» på noen pårørende, har å gjøre med at suicidalitet og psykisk sykdom, som depressiv lidelse, kollapser i hverandre. Altså at dødsønsker og dødslengsler blir ensbetydende med såkalt psykisk sykdom i klinisk forstand. Dette er et perspektiv som kan stikke kjepper i hjulene for å utvikle en særlig sensitivitet overfor mennesker i selvmordsrisiko og selvmordsfare. På dette punkt, i det forebyggende arbeidet for å redusere mulighetene for at viljen til selvdød overskygger viljen til å velge livet, ligger det et uforløst potensial: vi må simpelthen vekk fra myten om psykisk sykdom, tvilsomme psykiatriske diagnoser og et skjemavelde. Etter mitt syn bør fokuset ligge på det å forsøke å forstå, snarere enn å forklare suicidalitet. Det medisinske kunnskapssynet forklarer suicidalitet basert på et biologiskkjemisk perspektiv, hjerner med dysfunksjonelle serotoninnivåer etc. Forståelse innebærer å inndra humanistiske og eksistensielle kategorier i møte med mennesker som befinner seg i intense livskriser. Altså hva slags mening/betydning tillegger mennesker sine dødsønsker?

Vi trenger å slå et slag for et tydeligere fokus på blant annet sosiodiagnostikk. Det å identifisere kilder til livssmerter som bunner i traumer, sosial ekskludering, fremmedgjøring, ensomhet, psykisk og fysisk vold, økonomi og fattigdom, vil kunne romme suicidalitetens kompleksitet i større utstrekning enn kategorien «psykisk sykdom».

Slik kan vi som et samfunn bevege oss fra et symptomspråk, det at noe er feil i individer, til en mer holistisk, dynamisk og mangfoldig forståelse av menneskelivet. Dette vil igjen åpne opp flere muligheter til å forstå helse og uhelse, dødslengsler og livsvilje. Vi bør, lakonisk uttrykt, våge å humanisere suicidalitet og vår selvdestruktive kapasitet, og utvikle en tydeligere tilnærming som toner seg inn på de følelser og stemninger som kan føre til at mennesker er villige til å gi seg selv en dødsdom.