Mette var i sjokk da mannen hennes gikk etter 23 år. I dag vet hun at det ga henne et enormt løft å bli skilt

Det var en mild fredagskveld i mai 2020, og danske Mette Fournais var på besøk hos et vennepar sammen med mannen sin og deres tre barn.

Både for å kose seg, men også for å bestille det sommerhuset hvor de to familiene skulle tilbringe en ukes sommerferie.

Da familien kom hjem igjen, var Mette lettet over at de hadde fått ordnet det, for korona hadde satt en stopper for en annen ferieplan de to venneparene hadde hatt sammen.

Men det Mette ikke visste, var at besøket hos vennene markerte de siste timene i den normaliteten hun kjente.

For det var da mannen hennes slapp bomben:

«Jeg vil skilles.»

Et enormt sjokk

Mette forsto ingenting.

«Men vi har jo nettopp bestilt sommerhus?» var det eneste hun klarte å få frem.

Men han sto på sitt: Han ville skilles.

«Han sa at han var ferdig med alt, og spesielt med meg. Han var ikke interessert i å være sammen med meg lenger,» forteller Mette.

Hun var i totalt sjokk. Hun visste ikke hva hun skulle tro. De hadde vært ungdomskjærester, vært sammen i 23 år – hvordan kunne han bare si noe sånt? Hvorfor hadde hun ikke merket noe? Hadde han en 40-årskrise?

Spørsmålene hopet seg opp.

«Jeg tenkte at dette kan man bare ikke si fra den ene dagen til den andre, og jeg ba ham om å tenke seg om igjen og igjen,» sier hun.

Kampmodus

De neste to månedene – frem til den bestilte sommerhusferien – var Mette i kampmodus.

«Alt var kaos i hodet mitt, men jeg ville kjempe for familien. Og det gjorde jeg,» sier hun, mens hun i sitt eget følelsesregister vekslet mellom å gi seg selv skylden og å bebreide ham.

«Jeg visste jo godt at vi hadde vært to om å ikke pleie forholdet vårt ordentlig. Det hadde blitt mye hverdag og arbeidsfellesskap, og derfor hadde vi også noen timer hos en parterapeut.»

Mette foreslo også at han kunne ta en helg borte for å tenke seg godt om. Det gikk han med på.

Men da han kom hjem, var beskjeden den samme. Han ville skilles.

Løpeklubben

Nå dukket det opp nye spørsmål: Hvordan skulle de fortelle det til barna? Og når?

«Vi bestemte oss for å gjennomføre sommerhusturen for barnas skyld, og så fortelle dem det uken etter,» sier Mette. Hun forklarer også at hun ikke var seg selv i sommerhuset, men gjorde alt hun kunne for barnas skyld.

Etter hvert fant Mette ut, via omveier, at det var en annen kvinne – en kollega – i bildet.

Løpeklubben mannen hennes hadde vært med i på jobben, fortsatte etter det årlige DHL-løpet, men til slutt var det bare han og kollegaen som fortsatte å løpe sammen.

«Han forsikret meg om at de bare løp sammen fordi de ville holde seg i form,» forteller Mette, som ikke trodde på det et sekund.

«Dessuten var det jo bedrag nok i seg selv at han i et helt år sa at han var med i løpeklubben to ganger i uken, når han egentlig bare møttes med kollegaen,» sier hun.

Et tungt mørke

Etter at Mettes eksmann flyttet ut i august, fulgte en periode med et massivt mørke.

«Jeg tenkte at dette aldri kom til å gå. Jeg var oppriktig i tvil om jeg ville klare det, om jeg ville overleve – og om jeg ville klare det med tre barn,» forteller hun.

Hun hadde mistet partneren sin gjennom 23 år. Hun visste ikke om hun kunne bli boende i huset. På jobben hadde de nettopp varslet en nedbemanningsrunde.

«Det var usikkerhet på alle områder i livet mitt, og jeg verken sov eller spiste,» sier Mette, som også forteller at hun faktisk ikke husker så mye fra de første månedene etter skilsmissen.

De små lettelsene blir til én stor

En av de første lettelsene kom da hun fortalte det til sjefen sin:

«Han sa at jeg hadde lagt så mye i banken hos dem, og nå skulle jeg bare fokusere på meg selv og barna mine,» forteller Mette, som fortsatt får tårer i øynene når hun gjengir det han sa.

I tillegg gikk hun turer med venninner hver dag.

«Hver eneste dag var det venninner som gikk mange kilometer sammen med meg, selv om de også hadde nok å gjøre i sine egne liv. Jeg rant sikkert over med alt mulig og sa sikkert mye som ikke hang sammen. De kunne jo ikke løse situasjonen for meg, men de bare lyttet og gjentok at jeg kom til å klare det.»

Mettes foreldre var også en uvurderlig støtte, og til slutt var det de som kjøpte huset, slik at Mette kunne bli boende – men nå som leietaker hos dem.

Mettes råd til andre som står i en lignende situasjon, er tydelig: Be folk du er glad i og stoler på om å stille opp for deg.

«Det betydde alt at vennene mine og foreldrene mine bare var der. Ellers tror jeg det kunne vært direkte farlig.»

Utdrivelse

Det å bli boende er noe av det Mette har fått flest spørsmål om. Hun vet også godt at det ikke er den rette løsningen for alle – selv om det var det for henne.

«Jeg tok en skikkelig rundvask. Kastet ut masse ting. Jeg malte huset om natten når jeg ikke hadde barna, for jeg fikk jo ikke sove uansett,» ler hun.

Hun kjøpte en ny sofa. Hun leide en møbelrenser og ga seng og madrass en skikkelig omgang.

«Det var en slags utdrivelse. Men det føltes godt. Det var noe jeg faktisk kunne gjøre noe med.»

Det trenger ikke være en ulykke å bli skilt

Realdania (dansk forening) har nettopp gitt ut boken «Vår livskvalitet», som bygger på en omfattende undersøkelse av danskenes – ja, livskvalitet. Blant annet har de undersøkt hvilken boform som gjør folk mest lykkelige, og hvor i landet de lykkeligste kvinnene bor.

Men et av funnene er også at vi generelt har en tendens til å overvurdere lykken ved å gifte oss – og samtidig overvurdere ulykken ved å bli skilt.

Akkurat det kan Mettes historie også være et eksempel på: For selv om hun i begynnelsen var sikker på at hun aldri ville komme seg på beina igjen, begynte livet faktisk å lysne for henne så snart alle de praktiske tingene rundt skilsmissen var på plass.

«Jeg begynte å kjenne meg selv igjen,» sier Mette, som også gikk til en coach en periode.

«Jeg skyldte barna at det ikke bare skulle handle om å overleve. Men jeg fortjente jo også selv å ha det bra igjen. Så jeg begynte å kjøpe nye klær og gjøre litt ekstra ut av meg selv.»

Tid til å ta vare på seg selv

Det er snart fem år siden Mettes eksmann sa at han ville skilles.

Når man spør henne hvordan hun har det i dag, nøler hun ikke med å si at hun har det bra.

Bortsett fra den første kaotiske og uoversiktlige tiden, har det faktisk ikke vært noen katastrofe for Mette å bli skilt. I dag har Mette og eksmannen en 10–4-deling av barna.

«I begynnelsen gråt jeg når jeg leverte barna. Men nå ser jeg faktisk fram til det, fordi jeg får muligheten til å være litt egoistisk,» sier hun og fortsetter:

«Jeg kan gjøre ting jeg aldri ville gjort da jeg var gift. For hvor ofte har man egentlig fire dager alene?» sier hun.

For eksempel var hun en uke på Sicilia for å besøke en venn i fjor, og hun har vært på spaweekender med venninnene sine.

«Alt dette kan jeg gjøre uten dårlig samvittighet når barna er hos faren sin.»

Kan faktisk alt selv

De ti dagene Mette har barna sine, er kalenderen hennes veldig oppsatt. Det er sport som skal følges opp, matpakker som skal smøres, og et hus og en jobb som skal tas hånd om.

«Men jeg har funnet ut at alt dette klarer jeg faktisk helt fint selv. Selvfølgelig er det hyggelig å få hjelp til matpakkene og støvsugingen, men jeg trenger ikke en far-mor-barn-konstellasjon for å få det til.»

Akkurat dette har vært en viktig erkjennelse for Mette. For mange av tankene hennes da skilsmissen kom, handlet om hvordan i all verden hun skulle klare et hus, en fulltidsjobb og tre barn alene. Hvordan skulle det noen gang gå opp?

Hun forklarer at det å slå inn en rawlplug kan føles som en seier – fordi det var noe hun aldri forholdt seg til før. Og det samme gjelder IT.

For eksmannen hennes jobbet med IT, så hvorfor skulle hun egentlig bry seg om det?

«På den måten har det vært et enormt løft å bli skilt og finne ut at jeg faktisk kan alt selv. Nå er innstillingen min at jeg bare finner ut av det.»

Denne artikkelen er forelagt Mettes eksmann, som kjenner seg igjen i den fremstillingen av skilsmissen som kommer fram her.