rydde hjemme
SAMMEN OM Å DØDSRYDDE:

Mor og datter Astrid Thoresen (87) og Sunniva Berge ( 52 ) har snakket sammen om hva som skal skje med alle tingene som Astrid eier.

© Foto: Xenia Villafranca

Å rydde før døden bør ikke være noe tabu

– Du har plikt til å rydde opp etter deg før du dør, mener den svenske kunstneren Margareta Magnusson.

25. januar 2019 av Av Tone Solberg

Bok om dødsrydding

Magnussons bok «Dødsryddig» er en internasjonal bestselger og kom nylig ut på norsk. Bokens undertittel må føyes til: «En oppløftende bok om å rydde i et helt liv av ting». Margareta Magnusson, som røper sin alder til å være et sted mellom 80 og 100 år, har nemlig skrevet en realistisk, men også humoristisk bok om den ryddeprosessen svært mange må igjennom opptil flere ganger i livet.

Bakgrunnen for boken er erfaringen fra rydding av tre dødsbo: etter egne foreldre, svigerforeldre og ektemann. 

Den tyngste jobben for Magnusson, i hvert fall rent følelsesmessig, var å kvitte seg med eiendelene etter en ektemann som hadde vært kjæreste og livskamerat gjennom 48 år.

Margareta Magnusson
Margareta Magnusson

Alder: 80+. Bor: Stockholm. Familie: Enke. Bakgrunn: Kunstner og forfatter. Aktuell med: Boken «Dødsryddig». 

© Xenia Villafranca

Flytte fra hus til mindre leilighet

I den siste ryddesjauen skulle hun også forberede seg på å flytte fra huset og til en mindre leilighet. Det var da hun for alvor skjønte betydningen av begrepet dødsrydding.

Som hun skriver: «Dødsrydding innebærer å gjennomføre en god, grundig ryddeøkt, der man i tillegg kvitter seg med unødvendige ting for å gjøre hverdagen enklere. En slik ryddeøkt trenger ikke nødvendigvis være et resultat av alderdom og død.»

«Dødrydding, derimot gjør man etter at en person er gått bort. Vedkommende har forlatt denne jorden uten å ha gått igjennom skuffer og skap. Slektninger må rykke inn og rydde i elendigheten. Jeg har selv gjort det flere ganger.

Dødsrydding er altså ryddingen man gjør i forkant av døden, fordi man er klok og vet at man en dag skal dø.

– Jeg har dødryddet for mange. Derfor ville det være rart dersom jeg ikke har lært noe av det. Tanken på at andre mennesker skulle dødryddet etter meg, er forferdelig. Jeg har tømt loft og kjeller, og det føles godt. Kanskje jeg også kan hjelpe andre med å rydde opp i saker og ting? Lette på trykket for dem som sitter igjen? Jeg kan love deg at et dødsfall uansett fører til nok kaos for dem det rammer, forklarer Magnusson.

mor og datter i sofa
Fra en annen generasjon:

– Jeg tilhører en generasjon hvor det gjaldt å ta vare på ting, forklarer mor Astrid Thoresen.

© Xenia Villafranca

Noen av Margaretas tanker rundt dødsrydding kan oppsummeres slik:

  • Dette er ikke bare noe for mennesker over 50 år. Alle bør starte ryddingen når de runder 50, men selve ideen fungerer i alle aldre. Den hjelper oss til å forenkle og organisere våre liv. Resultatet er at vi føler oss bedre.

  • Prosessen skal være langsom og konstant pågående. Teknikken er ikke noe som påbegynnes og avsluttes på en dag, en uke eller en måned. Det tar tid og bør heller ses på som en livsstilsforandring.

  • Når du sorterer i hjemmet ditt: tenk på dine egne ønsker, minner og arv som du ønsker skal være igjen etter deg.

  • Har du pinlige minner liggende, som kjærlighetsbrev fra ham du engang var utro med, så kvitt deg med dem. De aller fleste har sikkert hemmeligheter som de som kommer etter oss ikke trenger å vite noe om.

  • Å dødsrydde er meget terapeutisk. Det handler ikke bare om at man skal dø, men om å se tilbake i eget liv og bare spare på det som virkelig betyr noe.

  • Gjennom prosessen kommer du til å gjenoppleve minner og gi deg selv muligheten til å arkivere dine mest verdifulle «skatter».

Rydding er en følelsesmessig utfordring

I en moderne leilighet i Sandvika i Bærum drikker mor Astrid Thoresen (87) og datteren Sunniva Borge (52) formiddagskaffe. Lyset flommer inn gjennom store vinduer. Fra sofaen har de utsikt til Sandvikselven der den siger målbevisst ned mot Oslofjorden. Hit flyttet Astrid og ektemannen Kjell for ni år siden. 

Han var allerede ganske syk av Alzheimer da de innså at de trengte en mindre og mer alderdoms­vennlig bolig. Ifølge datteren Sunniva ble den romslige enboligen på Lønnås solgt i seneste laget etter hva foreldrene orket å forholde seg til av oppsamlet inventar. De hadde bodd i det samme huset i 39 år.

– Min bror og jeg hadde nok ønsket at denne flyttingen og ryddingen hadde skjedd litt tidligere, sier Sunniva med et forsonende smil.

– Det var et enormt hus å tømme. En slik jobb er også en følelsesmessig utfordring. Det er så mange minner som dukker opp. Bare det å gå igjennom alle papirene på fars kontor, var flere dagers jobb. Han hadde tatt vare på alle selvangivelser tilbake fra 1953.

Kastet aldri klær eller ting

Leiligheten hvor Astrid nå bor alene, er på 118 kvadratmeter. Det er romslig til å være pensjonistbolig, men like fullt bare en tredjedel av huset som hun flyttet fra. Der var det også rikelig med lagringsplass. I tillegg til et gammeldags loft, var det hems over garasjen. Det var ikke en krok hvor det ikke befant seg en gjenstand. Og alle klesskap var fulle. For Sunniva ble det mange runder til Fretex-boksene i nærmiljøet

Mange ting ble gitt til venner og bekjente, og mye til loppemarked. Det siste var noe som mor Astrid aldri hadde reflektert over.

– Nei, svarer hun kontant når Sunniva spør om hun noensinne har gitt noe til et loppemarked og fortsetter: – Jeg tilhører en generasjon hvor det gjaldt å ta vare på ting i troen på at de før eller senere ville komme til nytte. Vi som var barn og unge gjennom andre verdenskrig og tiden etterpå, opplevde mange år med knapphet. Det var vel derfor det var så vanskelig å kaste.

– Jeg vet at klær ikke ble kastet, men sydd om. For oss som hele tiden har hatt tilgang på alt vi trenger, er det en fremmed tanke ikke å ha nok klær, sier Sunniva.

mor og datter rydder
EN HYGGELIG PROSESS:

 – Mor og jeg får nå gjort mest mulig av ryddeprosessen sammen. Det er faktisk veldig hyggelig, sier Sunniva. 

© Xenia Villafranca

Gi tingene bort til dem man er glad i

Det skal sies at det er svært mange år siden Astrid satte seg ved symaskinen. Men den har sin plass under flygelet i enden av stuen. Den er så gammel at den må tilhøre en av de første generasjoner av elektriske maskiner som folk flest hadde mulighet til å kjøpe. Nå er den først og fremst en påminnelse om at det var det eneste hun hadde med seg da hun i 1961 giftet seg.

– Tenk at du og far har bygget opp alt dette fra scratch, sier Sunniva og lar blikket sveipe over en stue innredet med kvalitetsmøbler og pene pyntegjenstander. På veggene henger kunst til betydelige verdier, men flere av bildene er nå gitt bort og skal være på «lån» hos Astrid så lenge hun har glede av dem. Sunnivas to barn, Embla og Vetle, har for eksempel valgt ut et bilde hver.

– Og de kan gjerne få flere, kommenterer mormor muntert.

Etter flyttingen fra det store huset har nemlig Astrid et meget bevisst forhold til de tingene som er igjen. Og som det fortsatt er mer enn nok av. Sammen med Sunniva har hun jevnlig «dødsryddet» de senere årene.

– Nå er jeg veldig opptatt av å gi bort ting jeg ikke lenger trenger. Det er fint å kunne velge ut ting og gi dem til mennesker som betyr noe for meg, og som jeg tror blir glad for dem, forteller Astrid begeistret.

– Du har fortsatt mange pene ting. Jeg innrømmer at jeg innimellom tenker på hvor vi skal gjøre av alt. I min egen leilighet har jeg alt jeg trenger, skyter Sunniva inn.

Mor Astrid rister lett på hodet. Hun innser at flygelet må selges den dagen hun er borte, men håper at Sunniva i hvert fall vil ta vare på kommoden og speilet som stammer fra besteforeldrene i Trondheim. Nå står de inne på et av soverommene. Sunniva svarer at hun ikke kan love noe, og ikke vet om hun har plass.

 «Dødsryddig»
HJELP TIL SELVHJELP:

«Dødsryddig» er utgitt på Panta Forlag, 299 kr.

© Panta forlag

Snakke om døden hjelper

Sunniva har nettopp lest boken om dødsrydding, og er hundre prosent enig med forfatter Margareta Magnusson:

– Å ta opp temaet er så viktig. Det handler om å ta ansvar for sitt eget rot og ikke bare overlate det til neste generasjon. Mor og jeg får nå gjort mest mulig av ryddeprosessen sammen. Det er faktisk veldig hyggelig.

Det viktigste for mor og datter er imidlertid at de åpent og usentimentalt kan snakke om det at mor en dag er borte. Riktignok har Astrid Thoresen vært usedvanlig sprek inntil for få år siden. Da hun gikk av med pensjon hadde hun jobbet som fysioterapeut i 65 år. Hun arbeidet til hun var 78 år. Sist sommer ble hun svært syk. Da planla mor og datter bisettelsen ned til minste detalj.

– Jeg er så glad for at vi kan snakke om det at du en dag skal bli borte, sier Sunniva til moren. 

– Vi vet jo begge at det vil skje. Selv om det både er trist og vemodig å tenke på, er det greit at det er så lite problematisk for oss å snakke om det.

Mor Astrid nikker bekreftende. Hun forteller at ingen av hennes venner, på samme alder som henne selv, vil snakke om det at de har begrenset av tid igjen å leve. For Astrid har unntaket vært en barndomsvenninne fra Trondheim. De snakket ofte på telefonen, også om døden, frem til venninnen dessverre døde for kort tid siden.

– I telefonen trenger man ikke sensurere det man sier, smiler Astrid.

– Jeg er så takknemlig for at du tenker som du gjør, fortsetter Sunniva. – Du har et slikt forsonet forhold til døden, noe som vel skyldes at du er fornøyd med det livet du har levd. Astrid rister lett på hodet, før hun smiler og sier:

– Det morsomste er over nå. Slik er det bare.

Sunnivas ryddetips

I motsetning til moren, som har vært en utpreget samler, har Sunniva alltid likt å rydde – og kvitte seg med ting hun ikke trenger. I sitt voksne liv har hun flyttet flere ganger, og har i årenes løp vært flittig bidragsyter til loppe­markeder, Fretex og gjenbruksstasjoner. Tanken på rydding gjør henne filosofisk:

– Når man rydder gjennomgår man en slags innvendig transformasjon. Jeg føler meg lettere til sinns. At ting man ikke trenger, bare blir stående, fører til stagnasjon.

  • Rydd først i det som betyr minst, som bøker og klær.
  • Brukbare ting kan gis bort. Tenk over hvem som vil ha glede av ting du selv ikke lenger har bruk for. Det er hyggeligere å få en gave enn å arve.
  • Når du først har bestemt deg for at ting skal ut, er det viktig å få dem fysisk ut av huset, om de skal gis bort, selges på Finn, leveres på loppemarked eller gjenbruksstasjonen.
  • Bilder og brev er det lurt å ta helt til slutt. Til disse knytter det seg mye følelser, og det er lett å falle i staver.

Kanskje er du også interessert i...