Med toppjobb og mange venner så det ut som Camilla hadde kontroll på alt: "Jeg var utrolig flink til å lure folk"

Det var da en høytstående næringslivsperson rådet henne til å holde en lav profil om bakgrunnen sin som alkoholiker, at hun bestemte seg for å gjøre det stikk motsatte.

"Jeg vil gjøre alt jeg kan for å redusere stigmatiseringen rundt denne sykdommen. Hvis min historie kan hjelpe andre, er det verdt det," fastslår Camilla.

"Da jeg holdt foredrag på en av de mest prestisjefylte privatskolene, spurte en elev om jeg ikke var redd for at andre skulle dømme meg," forteller 59 år gamle Camilla og fortsetter:

"Men jeg svarte at jeg har vanskelig for å forstå hvorfor jeg skulle skamme meg over å ha hatt en sykdom jeg ikke selv har bedt om. Hvorfor skulle jeg skamme meg over å ha klart å bryte avhengigheten, og at jeg tar ansvar i dag ved å kjempe for å øke oppmerksomheten rundt temaet?"

Hadde konstant angst

Men skam har hun dessverre hatt mye av.

I sin selvbiografi «Ansvarsfull» beskriver svenske Camilla Kuylenstierna panikken hun opplevde dagen etter å ha vært sterkt beruset i bestevenninnens begravelse.

Eller hvordan hun hadde oppført seg dårlig i venners bursdagsselskaper.

Eller at hun hadde ringt sjefer og kolleger klokken fem om morgenen i blackout.

"Men det syke er at det likevel ikke vakte så mye oppsikt på jobben. I hvert fall ikke i starten, for vi hadde en alkoholkultur der det var vanlig å feire suksesser ute på byen," minnes Camilla.

Hun elsket å jobbe – og hun jobbet hardt – blant annet som internasjonal markedssjef for Swedish Match i Sverige, med kontorer i India og USA.

"Dels liker jeg virkelig godt å jobbe, og dels var kollegene litt som familien min," forteller Camilla.

Camilla vokste opp med avhengighet tett på. I boken gjengis flere uttalelser fra barnevernet om hvordan hun som barn led under de voksnes drikking.

Moren døde i en brann etter å ha sovnet med sigaretter i sengen da Camilla var 14 år. Og den adelige faren døde da Camilla var 27.

Hun forteller at hun elsket dem begge dypt: "Men i dag skulle jeg ønske at jeg hadde fått mer hjelp. Det var et stort ansvar å ta som liten jente, når jeg aldri visste hva jeg kom hjem til etter skolen."

Lærerne på privatskolen, som Camillas morfar betalte for, kjente til forholdene hjemme hos henne, og Camilla fikk ofte være med lærerne på ferier.

Hun ble en kameleon som lærte seg å tilpasse seg overalt, og det var bare etternavnet som vitnet om at hun hadde røtter i overklassen.

Drakk mer enn vennene

Noen som utvikler alkoholavhengighet, beskriver at de allerede første gang de drakk, følte at de hadde funnet sin «greie».

Slik var det ikke helt for Camilla. Hun begynte å drikke på videregående, men det eskalerte først i friåret, da hun jobbet i en trendy skobutikk og senere som au pair i USA.

"Da jeg var rundt 28 år, syntes jeg vennene mine var kjedelige hvis de ville hjem før midnatt," sier Camilla og utdyper:

"Jeg forsvarte det for meg selv med at jeg var en kul jente, mens de var kjedelige fordi de hadde seriøse forhold og begynte å få barn."

Selv om hun drakk mye, fortsatte hun å prestere på jobben.

Fra å ha festet på luksuriøse barer og yachter og feiret nye salgsrekorder med reklamefolk, begynte Camilla oftere og oftere å drikke hjemme.

Hvis kollegene spurte hva hun skulle gjøre i helgen, sa hun at hun gledet seg til å slappe av, hvorpå hun kjøpte en bukett tulipaner, et blad og noe godt å spise – for å signalisere normalitet overfor seg selv – men også en kasse øl og låste seg inne i leiligheten sin.

På lørdager lå Camilla helt utslått og fyllesyk i sengen, med angst for ikke å vite hvem hun hadde kontaktet, eller hva som hadde skjedd kvelden før.

Hun kastet opp så mye at hun fikk brokk og gikk ufrivillig ned ti kilo.

Venner kunne reagere og kjefte når hun sa eller gjorde upassende ting.

Og arbeidsgiveren krevde på et tidspunkt at hun gikk i terapi, etter at hun hadde blitt altfor full på en konferanse.

"Men jeg var utrolig flink til å lure folk, og fikk ros av terapeuten for å være den mest motiverte klienten hun hadde møtt. Det hun ikke oppdaget, var at jeg hadde med kaffe til oss begge for å skjule at jeg luktet alkohol på møtene våre, for jeg hadde jo ikke sluttet å drikke …"

Venners død påvirket henne

Den 28. august 2005, da Camilla nok en gang våknet med hjertebank, ryddet hun som vanlig opp i kaoset hjemme. Hun hadde til og med sviktet en venn kvelden før ved å drikke – for hun hadde lovet å være edru i solidaritet med denne vennen.

"Den morgenen følte jeg at jeg var helt ferdig med elendigheten. To av mine beste venner hadde dødd i den enorme tsunamien i desember året før, og her lå jeg med livet i behold, mens de ikke hadde noen fremtid," sier Camilla.

Hun hadde flere ganger tidligere forsøkt å trappe ned og slutte.

For å lykkes denne gangen bestemte hun seg for å gå på AA-møter, de såkalte «12-trinnsmøtene», hver dag i 90 dager på rad.

"Det var sterkt å høre andre fortelle. Det spilte ingen rolle hvor vi kom fra, det var tydelig at vi alle led av den samme sykdommen og kjempet med lignende ting."

Hun er takknemlig for at hun klarte å bryte avhengigheten mens det fortsatt var mennesker som var glad i henne. De støttet henne og var der da den harde fasaden sprakk.

"Jeg pleier å si at jeg gikk fra å være hard som en kokosnøtt med et mykt indre, til å bli myk som en fersken med en solid kjerne da jeg begynte å jobbe med meg selv," sier Camilla og fortsetter:

"Jeg måtte konfrontere mitt store nederlag: at jeg hadde bedøvet meg selv i stedet for å få partner og barn."

Lever trygt familieliv

Nye venner kom til – ikke minst fra AA. Og to år inn i edruskapen møtte Camilla mannen hun nå er gift med.

"Forholdet til ham er helt annerledes enn alt annet jeg har opplevd. Han er den tryggeste og mest kjærlige mannen jeg kjenner. Han er både min beste venn og min livspartner," forteller Camilla.

Sammen er de bonusforeldre til en tretten år gammel gutt som elsker mote og musikk og har Downs syndrom.

I tillegg til å holde foredrag om avhengighet, har Camilla også startet et firma (Intervention.nu) som støtter avhengige og pårørende.

Det er over 20 år siden hun drakk sitt siste glass vin, og Camilla Kuylenstierna kan konstatere at hun ikke savner noe fra tiden med aktiv avhengighet.

"Alt er så uendelig mye lettere og vakrere nå, når jeg kjenner meg selv og ikke trenger å bruke energi på å opprettholde en fasade, være redd eller rydde opp etter feil jeg har gjort," sier Camilla og avslutter:

"I dag er det ingenting, uansett hvor tungt det måtte være, som kan ryste meg."

Artikkelen er en redigert og oversatt versjon fra Expressen av journalist Karin Sörbring (karin.sorbring@expressen.se).