Legene sier til Helena at det ikke er farlig: «Men når jeg er i det føles det som om jeg skal dø»
Helena lever med en konstant følelse av at bakken gynger under henne. Etter mange års kamp har hun endelig funnet årsaken.
Det var under hennes første graviditet i 2009 at alt forandret seg.
En kraftig blødning i uke 36 ble starten på en lang og smertefull reise.
"Det føltes som å gå om bord i en båt i storm eller en karusell som aldri stopper. Jeg kan også beskrive det som å bli sugd rundt i en virvelvind eller å falle gjennom bakken igjen og igjen", sier 43 år gamle Helena Lundberg.
Hun har vært svimmel hver dag siden mai 2009.
De første månedene etter fødselen var fylt av angst - og hun turte knapt å bære sin nyfødte sønn av frykt for å miste balansen.
Svimmelheten og balansen ble hennes faste følgesvenn, men etter flere års kamp innså hun til slutt hva som var galt.
«Overbevist om at jeg hadde en hjernesvulst»
Tankene raste - var det alvorlig?
En hjernesvulst?
Til slutt knakk hun sammen:
«Jeg var overbevist om at jeg hadde en hjernesvulst, og jo mer jeg leste om det, jo flere symptomer kjente jeg igjen», forteller Helena, som er svensk:
«Jeg ble så dårlig at jeg ble innlagt på sykehus og måtte bruke rullator eller rullestol for å komme meg rundt.»
Den plutselige svimmelheten har noen ganger lenket Helena til sengen: «Det eneste som hjelper når det skjer, er å ligge helt stille og stirre på et punkt foran meg.»
Men til tross for utallige legebesøk, undersøkelser og sykehusbesøk tok det mer enn fire år før Helena fikk svar på hva som plaget henne. Det var her hun også fikk en diagnose.
Endelig en diagnose
Etter at hun hadde fått sitt andre barn, fikk Helena beskjed om at hun led av PPPS - Persisterende postural-perseptuell svimmelhet (Persistent Postural-Perceptual Dizziness).
"Det er en diagnose som ofte stilles når de ikke kan finne noe galt med balanseorganet (som sitter i øret), men svimmelheten likevel er konstant. Det var en lettelse å vite at det hadde et navn, men jeg ønsket meg likevel noe mer konkret."
Årene gikk, og til slutt ble balanseproblemet en del av hverdagen.
Helena beskriver hvordan enkle aktiviteter – som å gå ut av bilen eller handle – kunne gjøre henne så svimmel at hun måtte holde seg fast i noe for å unngå å falle.
«Jeg har måttet legge igjen fulle handlekurver i butikken og løpe ut. På bursdagsfester har jeg måttet legge meg ned for å kunne takle alle inntrykkene.»
Selv om Helena søkte hjelp utallige ganger, følte hun seg ofte misforstått og tvilte på helsevesenet.
«Svimmelhet er vanskelig. Legene sier ofte at det ikke er farlig, men når du er midt oppi det, føles det som om du skal dø. Det er viktig at det blir tatt på alvor.»
Har prøvd de fleste behandlingsformer
Helena har prøvd de fleste behandlingsformer – alt fra antidepressiva og stemningsstabiliserende midler til homøopati og meditasjon.
Noen preparater har hjulpet til tider, men ofte hadde de for mange bivirkninger, eller de sluttet å virke etter hvert.
Meditasjon, derimot, fortsetter å være til nytte for henne. Det hjelper henne å finne ro.
«Det viktigste er å vite at det ikke er farlig. Jeg snakker mye med meg selv og minner meg selv på at det er jeg som har kontrollen, ikke svimmelheten min.»
Helena har lært at stress, dårlig søvn og visse matvarer (som sjokolade og lakris) kan gjøre henne svimmel.
Den kroniske svimmelheten har også påvirket Helenas arbeidsliv. Hun jobbet tidligere i skolen, men støynivået og tempoet var for høyt.
I stedet prøvde hun seg som kjørelærer, men også det viste seg å være for stressende.
Med hjelp fra arbeidsformidlingen reduserte hun arbeidstiden og fikk aktiveringsstønad:
«Det er vanskelig å bli sykemeldt for svimmelhet, fordi ingen kan se hvor dårlig du har det.»
Full sykemelding
I dag er Helena arbeidsløs og lever av sykepenger. Hun har tre barn på 10, 14 og 16 år. Til tross for motgang prøver hun å se positivt på fremtiden.
«Jeg har bestemt meg for at jeg vil tilbake i jobb – kanskje ikke på heltid, men jeg vil være stolt og fornøyd hvis jeg klarer å jobbe deltid.»
Helena har et klart budskap til alle som sliter med svimmelhet:
«Søk alltid lege for å utelukke tilstander som hjernesvulster – selv om disse sykdommene er sjeldne. Men det hjelper å vite at det ikke er farlig, og da kan du begynne å jobbe med deg selv og utfordre svimmelheten – jo lenger du tør å gå, jo bedre blir det!»
Helena understreker også hvor viktig det er å være åpen om problemene sine:
«Det blir hundre ganger verre hvis du isolerer deg. Meditasjon og fysisk aktivitet har hjulpet meg mye. Med hunden min, for eksempel, blir jeg tvunget til å gå ut, selv når det føles vanskelig.»
Dette er en redigert og oversatt versjon fra Expressen av Magnus Hellberg.
