Tove Nilsens kjære Kreta

Mitt aller beste reisetips når du skal til et helt nytt sted, er å sørge for å ha en god guide. Og da mener jeg ikke slike generiske pakketur-guider som står og lirer av seg det de har pugget på lynkurset for svorske chartertur-guider, men noen som virkelig har levd og opplevd stedet du skal utforske. De må ikke nødvendigvis være fra stedet selv heller, men de må ha brukt tid der. Mye tid. For i bunn og grunn er det jo kun tid som kan gi de virkelig gode reiseopplevelsene. 

Det tar tid å begå alle tabbene turister flest begår, og det tar tid å finne de gode opplevelsene. Samtidig er tid et knapphetsgode i vår kultur, og derfor leter vi alltid etter snarveier på den andre siden av gjerdet når vi skal ut på tur. Altfor ofte ender vi opp med nevnte, masseproduserte charterguider som altfor ofte ikke bare gjør oss dummere, men også gjør reiseopplevelsen vår til et kunstig masseprodukt.

Å reise bør være å trå litt ut av seg selv og se sitt eget utenfra sammen med andres blikk på verden. Det er da du skaper minner for livet og verdifulle erfaringer som varer langt utover selve reisen. Den største feilen mange gjør etter min mening, er at de skal se og oppleve «alt» på ett reisemål i løpet av en tur. Det er umulig. Faktisk så umulig og så heseblesende at det kan lønne seg å bare gjøre én ting, men til gjengjeld å gjøre den skikkelig. 

For noen år siden var jeg så heldig å få reise med forfatter og spaltist-kollega her i Tara, Tove Nilsen, til Kreta. Hun har reist jevnlig til Kreta i over tretti år. Helt siden hun kom dit for første gang i 1979 har denne greske øya trukket henne tilbake igjen og igjen, og i 2003 ble alle disse besøkene til den populære romanen «Kreta-døgn». I 2017 skrev hun en slags oppfølger, nemlig romanen Himmelske tilstander», der hun blant annet skriver: «På Kreta blir jeg yngre enn hjemme i Norge. Ikke ungdommeligere, ikke glattere, ikke løsrevet fra fødeår og alder, ikke fjernere fra døden, men så lett i kroppen, så lett til sinns, i stand til å bære all tyngde jeg har blitt påført eller har påført andre.»

Og om hvorfor hun skrev denne andre boken om Kreta, sa hun i et intervju med Tara den gangen: 

«Da jeg skrev «Kretadøgn» for 14 år siden, tenkte jeg at det var den ene boken jeg skulle skrive om Kreta, ikke flere. Men så hadde jeg så lyst til å skrive en til, og hvorfor skulle jeg ikke unne meg det? Det hadde også å gjøre med at en person som betyr ekstremt mye for meg, var blitt så gammel. Den 84-årige restauranteieren Manolis har jeg også skrevet om i spalten min i Tara. Han er et av de varmeste og mest gavmilde menneskene jeg kjenner. Boken begynte med at jeg ville skrive et slags portrett om ham.» 

Og nettopp Manolis var den ene tingen vi gjorde skikkelig grundig da jeg reiste med Tove til Kreta. Altså ikke mannen, men tavernaen oppkalt etter ham. Vi gjorde en rekke andre ting også, bevares. Tove tok oss med til en knøttliten fiskerlandsby langt utenfor allfarvei der vi spiste sprøstekte sardiner med gressgrønn olivenolje og presset sitron rett fra treet mens vi studerte det dramatiske landskapet på øya. Vi fikk også en omvisning i «storbyen» Chania, en utflukt til nabolandsbyen og et besøk på kirkegården, men alle våre utflukter hadde alltid samme endestasjon: Middag og sene kvelder på Manolis Taverna. 

Manolis Taverna ligger oppe i fjellsiden til landsbyen Agia Marina, der vi bodde. Langt unna de store strandrestaurantene og turistmylderet nede ved havet, klorer denne familiedrevne restauranten seg fast i fjellsiden med en stor uteservering under vinranker der det serveres vidunderlig, hjemmelaget gresk mat. Da vi var der hadde gamle Manolis selv akkurat satt opp et skilt: «Velkommen. Dette er Tove Nilsens Manolis». På norsk! Det gjorde Tove litt brydd, men selv forsto vi Manolis godt. Du hører ganske mange norske stemmer ved bordene rundt deg når du setter deg ned på Manolis klassiske kretiske taverna. Og selvfølgelig ville han skryte av at en av Norges mest fremragende forfattere hadde valgt nettopp hans taverna til sitt stamsted. 

I dag er gamle Manolis pensjonert som taverna-sjef, den oppgaven er overtatt av sønnen. En kveld inviterte han sønnen og sønnesønnen, som også driver stedet i dag, på den kretiske spesialiteten pilaf, ris kokt i kraften fra lam eller kylling med kjøttet servert på siden. Begge døtrene til Tove, Pia og Maria, som også er mye på Kreta, var også invitert. Med tre generasjoner Manolis rundt bordet benket vi oss til en festbankett som gjorde oss mette i flere dager. Akkurat slik vi hadde gjort hver eneste kveld.

Se også: Dette må du oppleve i Roma

Å sitte der på Manolis og plukke fra alle de mange smårettene som kommer på bordet, skravle, le eller bare være helt stille – sammen. Det ble den helt essensielle Kreta-opplevelsen for meg. Mat er kultur, folk er historie og det levende livet er det vi hele tiden søker og higer etter. Og på Manolis Taverna og landsbytorget rett ved utspiller det seg i all sin hverdagslige storslåtthet, mer overdådig i sin innlevelse og utfoldelse enn selv den mest ærgjerrige Shakespeare-oppsetning. 

Det var blant annet her at en eldre mann på en hvit scooter kjørte forbi og hilste på Tove. Han hadde bare ett øye. Tove kunne fortelle at han drev sin egen taverna før i tiden. 

«Et nydelig sted. Ba du om en liten flaske, fikk du en stor. Ba du om en stor, fikk du et trau med vin. Da jeg en gang kom tilbake dit etter noen år, så jeg at han var blitt et menneske i fullstendig oppløsning. Det viste seg at han hadde mistet hele familien sin i en trafikkulykke på en av veiene her. Da han fikk den beskjeden så gikk han altså hjem og gjorde noe som du tror bare kan finnes i de klassiske greske tragediene. Han går hjem og blinder det ene øyet sitt for på en måte å artikulere sorgen han føler.» 

Agia Marina og tavernaen hos Manolis var Toves første sted på Kreta, og hit vender hun alltid tilbake. Derfor var det også hit hun tok oss med igjen og igjen. Det å reise med noen som kjenner stedet du skal til på godt og vondt, inntrykkene du sitter igjen med og historiene du har å fortelle etterpå – det er også litt av dem selv. Du blir kjent med mennesker gjennom hva de velger å vise deg fordi de selv synes det er verdifullt. 

Så i det som tilsynelatende er så enkelt som å sitte på Tove Nilsens favoritt-taverna kveld etter kveld, bor det en kompleks og mangefasettert opplevelse som for all ettertid vil si «Kreta» for meg. 

Eller for å illustrere hva jeg mener med å sitere den mest oversatte greske filosofen og forfatteren Nikos Kazantzakis. Han var fra Kreta og arbeidet utrettelig et helt liv frem til sin død i 1957, men ble likevel ikke verdenskjent før filmatiseringen av hans roman «Fortell Zorba, fortell» i 1964. 

I hans selvbiografi forteller han at han en gang i 1930-årene fikk et telegram fra virkelighetens Zorba, som han hadde basert den etter hvert verdensberømte boken på. 

Virkelighetens Zorba var en eventyrlysten forretningsmann og ute på reise. Telegrammet han sendte var kort, som telegrammer skal være: «Kjære Kazantzakis. Har funnet en helt utrolig vakker, grønn stein. Kom øyeblikkelig. Zorba.» 

Da Kazantzakis mottok telegrammet, ble han veldig opprørt fordi han var sikker på at andre verdenskrig snart ville være et faktum. Han svarte Zorba med et langt og krast telegram der han skrev at han var fornærmet over at Zorba kunne foreslå noe så frivolt som en tur tvers gjennom Europa for å se på en grønn stein når verden snart ville stå i brann. 

Zorba svarte ham kort: «Kjære Kazantzakis. Jeg har aldri tenkt mye på Himmel og Helvete, men ditt telegram har overbevist meg om at Helvete eksisterer. Du har gått glipp av en enestående mulighet til å se en vakker, grønn stein.» 

Se også: Dette må du oppleve i Madrid