Opplev en av verdens minst besøkte øyer - med det mest dyrerike kystlandskapet

Selv i en stadig mindre og globalisert verden der mennesker reiser mer enn noen gang, i hvert fall når det ikke er pandemi, finnes det fortsatt noen reiser du kan gjøre som får deg til å føle deg som en av de første. Som en oppdager da verden fortsatt var ny for menneskene. Den ligger nedfelt i oss, denne utferdstrangen. Fra de første menneskene sto ved kysten av Afrika og sa til hverandre: jo, vi fortsetter inn i det ukjente, hvem vet hva som ligger der, det må vi utforske. 

Ett av disse reisemålene ligger nettopp i Afrika. Nærmere bestemt i Mosambik. Dette krigsherjede landet har ligget uberørt av masseturisme gjennom hele den ti år lange uavhengighetskrigen for å bli fri fra kolonimakten Portugal, og den 20 år lange borgerkrigen som fulgte. Krigene har selvfølgelig vært en katastrofe for Mosambiks økonomiske utvikling, men når det gjelder den marine villmarken har den stort sett fått ligge i fred. På land er det nesten ingen av Afrikas spektakulære ville dyr igjen på grunn av langvarig krig og landminer, men under vann kan Mosambik skilte med verdens kanskje aller rikeste fauna. Forbud mot kommersielle trålere har også bidratt til å bevare Mosambiks magiske verden under vann. 

Borgerkrigen tok slutt i 1992, og siden har Mosambik sakte, men sikkert jobbet mot å bygge seg opp. Men det som fortsatt er et av Afrikas fattigste land, opplever i dag uroligheter i nord på grensen mot Tanzania, og er relativt komplisert å komme seg til med fly fra Europa. 

Dette har bidratt til at de fleste turister som finner frem hit, enten er svært reisevante backpackere eller søkkrike folk som har råd til å bo på noen av verdens mest eksklusive lodger ute i det indiske hav til sånn minimum 15 000 norske kroner natten. Infrastrukturen innenlands er også svært vanskelig, med få flyplasser og dårlige veier, noe som gjør det både vanskelig og dyrt å ta seg frem. På pluss-siden betyr imidlertid dette at du de aller fleste steder i Mosambik får følelsen av å oppleve verden litt alene, og i hvert fall helt fritt for masseturisme og utbygging. Nærheten til Sør-Afrika har imidlertid gjort Mosambiks sørligere deler til et populært feriested for folk derfra, men heller ikke her snakker vi om masseturisme slik vi kjenner den og dens ødeleggelser fra mange andre steder i verden. 

Det verdenskjente Bazaruto-arkipelet ligger sånn cirka midt mellom nord og sør langs Mosambiks utrolige 2470 kilometer lange kystlinje mot det indiske hav. Det er en øygruppe og et landskap ulikt noe annet i verden, og tar fullstendig pusten fra alle som ser det for første gang. 

All verdens bilder og videoer kommer ikke i nærheten av å beskrive den mektige opplevelsen det er å nærme seg i båt og se for eksempel den store Bazarutoøyas over hundre meter høye sanddyne vokse rett opp av havet. Et fjell av sand. En ørken i vann. Så kalles den også Ushurutswa lokalt, som betyr noe sånt som «øya i skyer av dis». For det er sånn den ser ut når du nærmer deg i båt. Først nesten usynlig, som en flekk eller forstyrrelse på øyet som blir borte når du blunker. Var det noe der? Nei, det var nok bare en sky. Og så: jøss, det er noe der! Og til slutt sitter du der i båten, fullstendig gapende målløs når sanddynen plutselig strekker seg over horisonten med sin krone av sand som virvler i den varme, tropiske vinden. 

Det er som sagt mulig å bo på eksklusive lodger både her ute og på flere andre øyer og sandbanker som utgjør øygruppen i Bazaruto-arkipelet, men for oss vanlige dødelige uten bunker av cash på bok, er det beste å ha base i den vakre, lille byen Vilankulo på fastlandet når man skal utforske dette arkipelet. Her finner man hoteller og overnatting i alle prisklasser, og en rekke små selskap av lokale fiskere som har basert seg på å arrangere dagsturer ut til de mange øyene og sandbankene i arkipelet rett utenfor. De rikeste tar selvsagt helikopter, men selv om de får et unikt fugleperspektiv på landskapet, går de glipp av den følelsen det gir deg å utforske øyene i båt. 

Les også: Norges fereperler: Sørlandet

Øyene i Bazaruto-arkipelet er dannet gjennom tusener av års sanddeponeringer fra Save-elven før den skiftet kurs og etterlot seg dette vanvittige landskapet ute i havet. Arkipelet ble nasjonalpark i 1971, og ble samtidig erklært som «en gave til verden» av WWF (World Wildlife Fund). Bazaruto har Afrikas best bevarte korallrev med flere hundre fiskearter, havskilpadder, djevelrokker, hvalhai, sjøku, knølhval, delfiner, pelikaner og en rekke andre sjøfugler, samt den sjeldne og utrydningstruede dugongen, en variant av sjøku som bare finnes her og noen få andre steder i verden.

Dyrelivet under vann her i Bazaruto er så rikt, vannet så klart og strendene så langgrunne at du ikke trenger verken snorkel eller maske for å se det. Det holder ganske enkelt å vasse rett ut, så ser du masse fisk i alle regnbuens farger pile rundt føttene dine. 

Men drar man først hit, bør man virkelig unne seg noen snorkleturer. Dette er et eldorado for dykkere. Og det er liksom en annen verden der nede under vann. Når du ligger med maske og snorkel rett i havoverflaten, med havet lukket rundt ørene dine, titter du ned i et nytt univers av farger, liv og klukkende lyder. Det får i hvert fall meg til å verke i hjertet for den unike planeten vår og livet her, som vi altfor sjelden tar hensyn til og altfor ofte ødelegger, uten å innse at nettopp det også ødelegger oss selv. 

Noen dager tilbrakt i Bazaruto-arkipelet gir deg en fornyet respekt for naturen som aldri slipper helt taket i deg igjen. Å sitte ute på en sandbanke midt i havet mens flokker av pelikaner og annen sjøfugl trekker over himmelen, delfinene hopper i det glassklare vannet rundt deg, fylt med fargerike fisker, er rett og slett skjellsettende. Og når man da i tillegg blir servert nykokt krabbe og fersk sjømat med et glass iskald, portugisisk hvitvin, kan man egentlig ønske seg noe mer?

Maten i Mosambik er et kapittel for seg selv som jeg nesten må skrive en helt egen spalte om. Den perfekte fusion mellom portugisisk kokkekunst og tradisjonell afrikansk matlaging, gjør Mosambik til mitt absolutte favoritt-matland i hele verden. Jeg kan dra hit bare for å spise. Glem Italia, Frankrike og Spania: Mosambik er bedre, ferskere, enklere på en mer kompleks måte, friskere, sunnere og mye mer spennende. 

Nå som det er som kaldest og surest her i Norge, er det hit jeg drømmer meg tilbake: Til en sandbanke ute i Bazaruto-arkipelet, der den medbrakte kokken tilbereder dagens lunsj over åpen ild mens jeg får sutte på noen lynkokte sjøkreps til forrett sammen med en knusktørr, iskald og lett perlende vinho verde. Samtidig tar jeg inn det mektige landskapet rundt meg. Følger mine egne fotspor med blikket, der de leder opp til sånn midtveis på den enorme sanddynen foran meg. Lenger klarte jeg ikke å gå i varm og tørr sand. Men det var nok, mer enn nok til å ta inn det storslåtte rundt meg og tenke tanker som blir med meg resten av livet, der den største er takknemlighet. Takknemlighet over å få slike muligheter til å ta innover meg jordens gaver til verden, før det blir for sent. 

Les også: Norges ferieperler: Vestlandet