Lenes reise: Kaftankraft

Det var en gang for mange, lange år siden, mens jeg gikk der i vannkanten langs en av verdens vakreste strender her på Zanzibar, at det slo meg: Kraften som bor i å kle seg i kaftan. Jeg hadde flydd inn til Zanzibar fra en reportasjereise til Gambia og skulle sende alle klærne på vask, så da måtte jeg bare løpe ut i en av de små butikkene utenfor hotellet mitt og kjøpe noe å slenge på meg. 

Det ble en kaftan, eller «dira» som de kalles på swahili, siden det er hva alle kvinner kler seg i her på Zanzibar. Og jo mer fargerik, jo bedre. En ordentlig dira skal være lang med skikkelig mye vidde, slik at den danner sin egen aircondition når vinden får tak i skjørtene. Det finnes ikke noe mer komfortabelt plagg å vasse rundt i når sola står i senit, slik den gjør her seks grader sør for ekvator.

Jeg bare ler de gangene jeg ser vestlige turister pese rundt her på Zanzibar med trange shorts og magetopper mens de ser misbilligende på lokale kvinner i dira. Hva klær angår finnes det knapt et mer kvinnefrigjørende plagg enn kaftan. I et slikt plagg er det bare å la valker og mage boltre seg på komfortabel plass mens hele din fremtoning fremstår akkurat så glamorøs eller avslappet som du måtte ønske. Kaftaner kommer i alle farger og varianter. 

Fra de helt enkle i bomull til svære skyer av chiffon med kilovis av glitter og steiner på. Jeg må innrømme at jeg har en svakhet for sistnevnte. Det er nok min indre sultana som vil ut. Særlig når jeg er på magiske Emerson Spice Hotel her i det tidligere sultanatet Stone Town, der fortiden hvisker langs veggene og du formelig hører svusjet fra silkekaftanene til fordums adelsmenn og handelskvinner som har bodd i dette fantastisk renoverte swahilihuset.

Emerson Skeens, som er mannen bak dette 1001 Natt-hotellet, var en venn av meg som dessverre døde så altfor tidlig av kreft for fem år siden. Han var en mann som virkelig skjønte verdien av å skape magi i hverdagen. Han var en drømmer, en visjonær, en som elsket å leke og gjøre barndommens drøm om Soria Moria slott til virkelighet. Og det klarte han.

Derfor er det ikke sorg og savn som vil dominere Stone Town den 14. september når vi markerer dødsdagen hans i år, men en stor og fargerik parade med levende musikk, trommer, dans og sang gjennom byen. 

For det er den følelsen han selv ga oss da han tok initiativet til en av Afrikas mest populære musikkfestivaler, Sauti sa Busara, stiftet filmfestivalen her, opprettet Dhow Music Academy eller restaurerte dette vakre huset jeg bor i nå, som var hans eget private hjem da han levde. Følelsen jeg har når jeg svever gjennom rommene og gangene her eller på hotellet han restaurerte i samme stil, over de vakre takterrassene, gjennom de hemmelige hagene, ut i de trange gatene, forbi alle de fantastiske dørene, tvers over byen, ut på strendene, helt til solen går ned og trommene dundrer rundt bålet der ute på en sandbanke et sted.

Det er følelsen av frihet, av at jeg tør å drømme igjen, av at ingenting annet betyr noe enn her og nå. Den følelsen ble det enda viktigere for meg å kjenne på etter at jeg var ferdigbehandlet for brystkreft. Livet er så mye. Det er kav, slit, frykt, sykdom, glede, selvrealisering, engasjement, sorg, tilfredsstillelse, lengsel, oppfyllelse og kjærlighet, men også noe helt annet som vi altfor ofte glemmer i den daglige strømmen av levende liv som fosser forbi. Og det er magi! For det er helt magisk at vi får dette livet mellom fødsel og død, denne lille stunden med øynene åpne midt i universet. Det finnes ikke noe mer magisk enn det faktum at vi faktisk får leve i det hele tatt. 

Men å tenke det er en ting, å kjenne det noe annet. Så da jeg møtte Merete Stubhaug, som både er fra Grimstad og mangeårig Zanzibar-farer akkurat som meg, var det noe som falt på plass. Der jeg har svevd rundt i de fotside, flagrende kaftanene mine som sultana i Stone Town, har hun levd livet som beachgirl i strandkaftan og utforsket hemmelige strender, små øyer og lokale landsbyer i dette arkipelet som utgjør en av verdens vakreste øystater.

Og da hun fortalte meg om den barnlige gleden hun fortsatt følte på når hun satt rundt et bål på en strand, snorklet med sjøstjernene, svømte i en blå lagune eller bare hvilte litt under et tusen år gammelt baobab-tre, så visste jeg med en gang hva hun snakket om. Det er følelsen av latter gjennom tårer, den overveldende, men deilige innsikten i at skjønnheten rundt deg der og da faktisk finnes, den øyeblikkelige følelsen av full frihet og blaffet av lykke som slår luften ut av deg og får deg til å trekke pusten dypt, helt ned i magen slik vi er ment å gjøre.

Det er den følelsen jeg og Merete ønsker å dele, og det er derfor vi nå arrangerer jenteturer hit til Zanzibar. Utenfor den tradisjonelle turistløypa, i møte med lokale mennesker, på oppdagelse i farvann fremmed for turister flest, ønsker vi å dele følelsen av å virkelig kjenne på magien ved å leve før vi dør. Med øynene åpne, midt på jorden, under Melkeveien, ved det endeløse havet som alltid synger sangen om nye horisonter og helt andre muligheter hver gang det slår mot land. Et lite øyeblikk i elven av tid.