Lene Wikander: Å se verden med et eurosentrisk blikk er å være delvis blind

Doctor Livingstone, I presume? skal den amerikanske journalisten Henry Morton Stanley ha sagt til den skotske misjonæren, «oppdageren» og eventyreren David Livingstone da han fant ham i Ujiji ved Tanganyikasjøen i 1871. 

Da hadde Livingstone vært savnet i seks år og det hadde tatt Stanley to år å finne ham etter at han ble sendt ut av The New York Herald i 1869. Møtet skapte sensasjon, og Stanleys første ord til Livingstone ble stående som en av vår moderne tids mest kjente og slående replikker. Viktoriatidens Europa humret i skjegget over Stanleys tørrvittighet. 

For hvem andre enn Livingstone kunne denne hvite mannen være, midt i den svarteste afrikanske villmarken, liksom? Det var Livingstones arbeid med å kartlegge nye handelsruter for Europa og evinnelige jakt på Nilens utspring, som han aldri fant, som skulle åpne for flommen av misjonærer til Afrika sammen med Europas massive kolonisering av kontinentet i siste halvdel av 1800-tallet. Opptakten til denne europeiske okkupasjonen av et helt kontinent var eventyrere og «oppdagere» som Livingstone. 

Deres historier om det utemmede, svarte Afrika, med sine eksotiske folk og ville dyr, skapte grobunn for tanken om afrikanere som noe annet enn oss «vanlige» mennesker. Ideen om at afrikanere måtte «siviliseres» ble født av en eksotisme som lever i beste velgående den dag i dag. 

Jeg arrangerer jo jenteturer til Zanzibar og har reist veldig mye på det afrikanske kontinentet. Jeg har sett denne eksotismen utfolde seg i form av tindrende øyne hos europeiske gjester og i forventninger om villskap, primitivitet og annerledeshet. 

På sitt mest groteske gir det seg utslag i ekstreme misjonærers kulturelle rasering av hele samfunn, eller kvinnelige sexturisters kjøp og salg av unge, afrikanske menn, fordi eksotiske myter grunnlagt lenge, lenge før de ble født, har gitt dem en forestilling om den afrikanske mannen som spesielt viril og kroppslig. Slik slavedriverne omtalte sin buskap. Som kveg, avlsdyr og rå muskelkraft. 

På sitt mer uskyldige viser den seg som forventninger om at moderne afrikanere fortsatt bor i stråhytter, at fattigdom er en kulturell og ikke økonomisk størrelse, og at afrikanere er mennesker som må hjelpes av enhver tilfeldig besøkende turist som deler ut godteri til unger og penger til de voksne. 

Men alt dette har samme opphav i ideen om det eksotiske, i eksotismen. Forestillingen om det andre. Det som er så annerledes enn oss vanlige. Alle kulturer har denne forestillingen. 

Forskjellen er bare at vårt eurosentriske syn på verden har blitt en slags norm og normalitet hele jordens befolkning nå måles etter. Fordi vi var koloniherrene. Ikke bare i Afrika, men i samtlige verdensdeler utenfor Europa i moderne tid, var det europeere som okkuperte nasjoner fremmede for oss selv. Bare det at menn som Livingstone ble kalt «oppdagere» forteller jo litt om hvordan verden ser ut med et eurosentrisk blikk. Det var jo ikke noe å oppdage. Afrika var stappfullt av folk som visste hvor alt var allerede. 

Men i stedet for å spørre dem, skulle altså hvite menn på død og liv rave malaria-deliriske rundt på savannen og finne alt helt på egen hånd. Og attpåtil ta æren for å ha «oppdaget» det etterpå. 

Mzungu kalles en hvit person på swahili, et av Afrikas største språk. Flertallsformen er wazungu. Ordet betyr opprinnelig «omstreifer», «en som vandrer uten mål». Men fra 1700-tallet ble ordet også betegnelsen på hvite mennesker. Kanskje ikke så rart siden de første hvite europeerne swahilifolket hadde kontakt med, stort sett var menn som vaset rundt i bushen på jakt etter ting de selv visste hvor var. Det må jo ha fortonet seg rimelig tåpelig for den jevne afrikaner den gangen. 

Fordi alle folkegrupper vanligvis bare omtaler seg selv som «vanlige mennesker», har det i Afrika ikke vært en egen betegnelse for mennesker med mørk hud. Man har imidlertid hatt behov for egne ord når man skal snakke om «de andre». 

I motsetning til «neger», som var vår betegnelse på dem, har ikke mzungu blitt brukt nedsettende, ganske enkelt fordi ordet tilhører et språk uten makt over oss. Mzungu er derfor fortsatt et rent deskriptivt ord for hvite, hvileløse vandrere uten mål og mening. 

Akkurat som for eksempel en turist som går der og kikker og glor uten noe fornuftig å ta seg til på sin endeløse safari gjennom byer, landsbyer og villmark. Safari er også et swahiliord. Det betyr bare «reise», enten det nå er over vann, til lands, med fly, bil, buss eller til fots. Det var hvite, hvileløse vandrere som ga safari den betydningen vi tillegger ordet i dag: En reise ut i Afrikas villmark for å se på ville dyr som elefanter, løver og sjiraffer. 

Jeg har vært på den slags safari mange ganger. I Kenya, Botswana, Sør-Afrika og Tanzania. Min aller første safari var i Krüger National Park i Sør-Afrika, ikke lenge etter at apartheid var opphevet. Jeg var på sponset pressetur med det nye regimet, og det å se Afrikas villdyr i sin naturlige habitat var mektig og slående vakkert. Men det jeg kanskje husker aller best, var et velstående, amerikansk ektepar som bodde på den ene lodgen sammen med oss.

På villdyr-safari må man ofte stå opp tidlig for å treffe på dyrene før det blir for varmt og de gjemmer seg i skyggen av busk og kratt. Diamantringen til damen i ekteparet glitret i grålysningen rundt frokostbordet, mannen hennes smilte og sa at han gledet seg til de skulle ut og se tigere denne dagen. Jeg var vel tidlig i 20-årene, men kan fortsatt huske dette som mitt første møte med den bunnløse uvitenheten som er opphavet til all eksotisme. 

Det finnes jo ikke tigere i Afrika. De finnes bare i Asia. Ville de rike amerikanerne se tigere, hadde de altså dratt til feil kontinent. Men det turte jeg ikke å si til dem. Delvis fordi jeg var ung og de var voksne, men mest fordi de var betalende gjester i den statlige lodgen og jeg bare var en gratispassasjer som skulle skrive om dem. 

Men jeg glemmer det aldri. For en ting er at eksotisme oppstår av uvitenhet og drives frem av et ekstremt selvsentrert og navlebeskuende syn på verden, men den opprettholdes av alle de som ikke tør å si noe og alle de som degger for den fordi det er så mye enklere enn å starte grunnkurs i voksenopplæring hver gang noen på besøk i Afrika tror de skal få se tigere fordi de selv ikke vet bedre eller insisterer på å kalle andre mennesker for negere fordi de selv ikke mener noe vondt med det. Men så handler det jo ikke om dem selv. 

Det er egentlig en ekstrem kulturell umodenhet, det der. Å relatere hele din virkelighetsforståelse til deg selv. Som om verden spinner rundt din akse. Som om du har noe som helst krav på definisjonsmakten over det du ser rundt deg. Men så er vi jo oppdratt sånn. Århundrene har hamret det inn i oss at verdens hvite, hvileløse vandrere er viktigst. At det er vi som er forvalterne av historien, og dermed virkeligheten. Det er det de forteller oss, alle disse statuene av hvite menn som Livingstone og Columbus, som mange vil rive ned i dag. Hugget i stein og støpt i bronse forteller de oss ikke annet om historien enn hvordan de selv betraktet samtiden. 

Å se verden med et eurosentrisk blikk er å være delvis blind. Det er så utrolig mye man går glipp av. Faktisk går man glipp av det aller meste. Det er som å ha tunnelsyn og være blind på det ene øyet samtidig. Litt som en musling under vann som ikke aner at himmelen over den eksisterer. Jeg skulle ønske verdens wazungu kunne legge ut på en helt ny safari der vi turte å spørre om veien. Tenk så mye mer vi ville få se! 

Les også: Forrige gang verden sto stille