Lene Wikanders reise: Forrige gang verden sto stille

Da koronaen ble en verdensomspennende pandemi, fikk vi alle kjenne på følelsen av at verden sto stille. Steder vi var vant til å ferdes ble plutselig helt tomme for folk. Verden rundt oss så plutselig annerledes ut. Samtidig kjente vi på den nagende følelsen av usikkerhet, frykt og mørke. Av at avgrunnen liksom åpnet seg litt rett der foran oss og glefset etter livene våre slik vi kjente dem. 

Jeg husker veldig godt sist jeg kjente på den følelsen. Det var i oktober 2001. Noen få uker tidligere hadde terrorister angrepet World Trade Center i New York og selveste Pentagon med kaprede fly og sendt sjokkbølger gjennom verden. Dette skulle vise seg å bli et angrep med vidtrekkende konsekvenser, som flere kriger, flyktningstrømmer og en ny form for polarisering oss mennesker imellom. Vi visste det ikke da, likevel ante vi konturene av en fremtid helt annerledes enn den vi hadde sett for oss bare noen uker tidligere. Som en skygge i øyekroken og et lite ekstra dunk i hjerte. 

Jeg var på vei oppover Nildeltaet i Egypt, der hovedmannen bak terrorangrepet, Mohammed Atta, kom fra. Etter å ha organisert hele det koordinerte terrorangrepet sammen med ledelsen i al-Qaida, gikk Mohammed Atta om bord i American Airlines Flight 11, tidlig om morgenen den 11. september. Han tok raskt kontroll over flyet og krasjet det inn i det nordlige tårnet til World Trade Center, slik han hadde planlagt. Krasjet førte til en voldsom eksplosjon og brann, før hele tårnet kollapset og mer enn 2700 mennesker ble drept.

Nilbåten som fotograf Trude Westby og jeg er om bord på noen uker senere, var vanligvis fylt til randen av glade turister som ville cruise på denne verdenskjente elven som er opphavet til en av jordens eldste, kjente sivilisasjoner. Nå var det bare oss, en annen hyggelig norsk familie som feiret et jubileum, og noen få andre, spredte gjester. De aller fleste andre hadde avlyst reisen i frykt for enda mer terror i Mohammed Attas hjemland og distrikt. 

Jeg var som vanlig på jobb for å gjøre en rekke saker, deriblant en reisereportasje fra noen av Egypts vakreste templer. Det aller vakreste tempelet som fortsatt finnes i Egypt, er 3200 år gamle Abu Simbel i Aswan. 

For å komme oss dit måtte vi ta fly fra Luxor. På flyplassen ble vi kroppsvisitert og all håndbagasje gjennomsøkt. De tok fra oss både øyebrynspinsetter, kulepenner og alt annet som kunne fungere som stikkvåpen, før vi boardet den nesten helt tomme flighten med FLASH Airlines til Aswan. rude og jeg vekslet blikk da vi så logoen på siden av flyet, og måtte undertrykke et smånervøst knis. Humor er overlevelse i hvert fnis når dommedag truer med å dra seg til, mener nå jeg.

Alt var veldig hektisk og småkaotisk. Reiseselskapet vi hadde dratt med til Egypt var i ferd med å gå konkurs, så det var mye telefoner og styring med alternative løsninger for å komme oss tilbake til Norge. Derfor var vi ikke helt oppdatert på researchen til denne tempelsaken, langt mindre hvilken dag i året neste morgen skulle vise seg å være. Men da vi sjekket inn på hotellet vårt i Aswan den kvelden, var guiden vi hadde avtale med på forhånd, fast bestemt på at vi måtte stå opp senest klokka fem for å rekke soloppgangen over Abu Simbel.

Abu Simbel ble hugget direkte inn i fjellveggen under Farao Ramses IIs regjeringstid i det 13. århundret før vår tidsregning. Fasaden til tempelet som strekker seg dypt inn i fjellet, domineres av fire kollossale statuer av Ramses selv. Rett nord for sitt eget tempel lot han hugge ut et tvillingtempel til sin kone og dronning Nefertari. Fasaden der domineres av seks statuer, fire av Ramses selv og to av Nefertari. 

Det mest spesielle er kanskje at alle statuene er av samme høyde. Det var ikke vanlig i det gamle Egypt, der dronningen oftest ble hugget ut som en liten figur ved faraoens føtter. Egyptologer mener at dette viser Ramses’ store beundring for sin dronning Nefertari. Faraoene dyrket de egyptiske gudene, men samtidig var faraoen selv en gud, i livet som han ble det i døden.

«Det var en opplevelse som satte spor i meg for livet. Nettopp på grunn av tomheten rundt meg, og frykten som lå over verden og usikkerheten vi alle følte»

Begge templene er ubeskrivelig vakre, storslåtte og aldeles gispende imponerende, men det er Ramses’ tempel som regnes som Egypts aller vakreste. Derfor ble det også satt i gang en verdensomspennende aksjon og innsamling av penger for å redde disse templene under byggingen av Aswandammen på 1960-tallet. Møysommelig ble tempelet hugget ned og bygget opp igjen tilstrekkelig høyt nok oppe til at vannet i demningen ikke skulle nå det.

Etter dette ble Abu Simbel raskt en av Egypts aller største turistattraksjoner med titusener av besøkende i året. Men to dager i året er enda mer populære enn de andre. Det er den 21. oktober og den 21. februar. Tempelet ble nemlig bygget slik at solen kastet sine stråler direkte på de fire statuene av Ramses to dager i året. Opprinnelig inntraff dette hver 20. oktober og hver 20. februar, som henholdsvis skal markere Ramses’ fødselsdag og hans kroningsdag. Men etter at tempelet ble flyttet, inntreffer dette solfenomenet et døgn senere.

Når Trude og jeg står opp i mørket på hotellet vårt i Aswan denne morgenen, viser kalenderen 21. oktober 2001. Idet vi går inn på tempelområdet til Abu Simbel er det fortsatt mørkt. Over oss glitrer den afrikanske stjernehimmelen som egyptiske faraoer, astronomer og prester festet all sin lit, tro og vitenskap til. Stjernehimmelen over ørkenen her så nærme Sudan, glitrer med en intensitet som automatisk får deg til å bøye hodet bakover for å prøve å fange inn enda litt mer av evigheten over deg. 

Uten lysforurensing fra bakken, skjærer stjernene gjennom mørket i knivskarpe, glitrende punkter som vi i dag vet kan skjule hele galakser, men som på faraoenes tid var gudenes hjem. Rundt oss er det ikke et eneste menneske. Bare jeg, Trude og guiden vår. Ingen andre turister, ikke så mye som en museumsvakt, annet enn utenfor portene. 

Det føles tomt på en litt skremmende måte fordi vi vet årsaken, og usikkerheten som ligger bak det at ingen andre enn oss har funnet veien hit i dag. Men det får oss også til å tenke at kanskje både fortidens og nåtidens vitenskapsmenn har rett på sitt eget vis og at stjernehimmelen over oss godt kan romme både guder og galakser. Og når grålysningen brer seg over ørkenen og den første båten av sol stikker seg over horisonten, skjer mirakelet hele dette stedet ble skapt for å vise frem: 

Det gylne sollyset som i ti hele minutter danner en strålende glorie rundt de fire statuene av Ramses; farao, konge, menneske og gud. De samme ti minuttene, den samme solen, det samme synet som i 3200 år har markert hans fødsel. Det var en opplevelse som satte spor i meg for livet. Nettopp på grunn av tomheten rundt meg, frykten som lå over verden og usikkerheten vi alle følte på da.

Det storslåtte, menneskeskapte mirakelet foran meg. Bygget for å lage orden av kaos, for å sette stjernene i system, for å navigere gjennom livet inn i døden. Mutters alene i en ørken med øynene klistret til et menneskes skapelse av seg selv og sin egen historie, har jeg vel aldri kjent på en sterkere følelse av tilhørighet. Av at vi henger sammen, alle vi menneskene i verden, både i dag, i historien og gjennom tiden. Og at det er når vi glemmer det, at mørket truer med å sluke oss.