Når vi deltar i begravelsen til en litt fjern slektning, eller en gammel bekjent, kan det utløse helt andre følelser. Kanskje lettelse over egen helse, eller ekstase over å være i live. Til og med uventet seksuell yrhet. Kanskje kroppen reagerer med å ville bli befruktet eller formere seg. Kanskje rasler det i gener som vil leve videre i nye generasjoner.
Det meste har en forklaring. Og følelser er aldri feil. Biologien tar ikke hensyn til hva som er kulturelt riktig eller galt. Men om vi verken kan eller bør leve ut alt som dukker opp av lyster og innfall, så kan vi bruke energien følelsene produserer.
Lisbeth Pettersen (63)
har vært Taras faste mindfulness-spaltist siden 2011. Hun har bakgrunn som journalist, reiselivsgründer og meditasjonslærer. Lisbeth har skrevet flere bøker om meditasjon, og høsten 2018 debuterte hun også som krimforfatter med boken «La meg ikke huske». Det er tretti år siden Lisbeth begynte å utforske mindfulness systematisk. Hun beskriver metoden som et observasjonsverktøy. Lisbeths spalte «Skvis livet» handler om mindfulness i et livsperspektiv.
Vi kan løpe av oss uro. Danse vekk tristhet. Og flire hemningsløst. I vår nordnorske familie brukes galgenhumor ofte til å lufte ut frustrasjoner. Det er en form for internhumor som lett kan misforståes, så litt aktelse er nødvendig, men blant innvidde kommer kjeften lett på glid. Å finne gode øyeblikk, nytelse og lettsindig energislipp, er folkehelse på sitt beste. Det behøver ikke å gå ut over andre.
«Midt i verdens ufattelige lidelse nyter jeg koronaens dager», skrev forfatter Suzanne Brøgger i et brev til Danmark Radios P1 Direct, nå i påsken. Forfatteren mener koronaisolasjonen har fått oss til å snakke mer med hverandre på en annen måte.
«Tiden for smal egoisme er over, og den store konteksten blir avslørt gjennom et bittelite virus. Mennesker over hele verden er koblet til hverandre i uendelige smittekjeder», skriver Brøgger.
Forfatteren mener at det som skjer er historisk. Et vendepunkt for hele verden, hvor helt nye samfunn dukker opp mellom unge som kan miste jobben og gamle som risikerer livet.
Hun skriver at koronadagene har gitt henne ungdommen tilbake. At ferden og det langsomme tempoet hun husker fra gamle dager, er tilbake. Hun har daglig samtaler med venner på telefon, de er kommet nærmere hverandre enn noen gang - som adskilt.
«Mange på min alder føler at de har fått en mer original fred, en skyldfri frihet, uten tvang og pine. Du må ikke gjøre noe og bli lovlig unnskyldt. Dagene har gjenvunnet uendelighet og stillhet. Med dalende tempo som svar på den gamle verdens overoppheting, har livet bokstavelig talt blitt kult – zen», skriver den danske forfatteren.
Suzanne Brøgger har aldri vært redd for å provosere. I 2010 skapte hun liv og røre med boken «Jeg har set den gamle verden forsvinde – hvor er mine øreringe?»
Pandemien som pågår, har fått nordmenn som normalt oppholder seg i byer til å dra til skogs. Lange turer i naturen lufter hodet, og uro finner vei ut av kroppen. Vi låner av skogens ro.
For vel tretti år siden, på min første meditasjonsretreat i India, satt jeg på et marmorgulv sammen med unge søkende fra hele verden, og hørte mystikeren Osho snakke om trær som levende vesen.
Han mente at trærne kommuniserte med hverandre. At de gjenkjente mennesker som var farlige for dem. Osho sa at eksperimenter har vist at trær til og med kan lese tankene dine. At deres følsomhet er langt større enn menneskets følsomhet.
Jeg kom på historien i 2006, da jeg sammen med en arkitekt gikk rundt på en svær skogstomt og hengte rosa bånd på trær som ikke skulle felles. Stedet var Rømskog. Anledningen var at jeg og en investor-venninne hadde satt i gang bygging av et hotell, Zen Resort & Spa. Nå målte vi tomta opp, slik at bare nødvendige trær ble felt. Jeg tror de lokale så på oss som håpløse by-romantikere.
Etter et par års drift kom finanskrisen. Det ble ikke nok kunder. Mange mente at hotellet lå for langt ut i skogen, 1,5 timer fra Oslo. Konkursen var et faktum.
Det var en av de siste nettene der. Jeg satt alene i et tomt og mørklagt hotell og nøt et glass vin, mens jeg så ut i stillheten. Og der, midt i sjøen Vortungen, svømte en elg lydløst gjennom vannet. Jeg så det store hodet gli fremover. Det var en fin påminnelse om hva som betyr noe i livet. Et ubetalelig øyeblikk.
Det ble utgitt en bok i 2016 som Dagbladets anmelder mente utvidet vårt perspektiv på naturen, «Trærnes hemmelige liv». Aftenpostens Ole Mathismoen mente at den tyske skogforvalteren Peter Wohlleben hadde skrevet en vanvittig bok som viser vei inn i en verden han aldri hadde tenkt fantes.
«Han bruker humor og følelser på en måte som gjør boken til en veldig annerledes naturbok. Trær «snakker» selvsagt ikke, men de kommuniserer faktisk. Trær «ammer» ikke slik mennesker gjør, men de gir barn næring direkte gjennom røttene», skrev Mathismoen. Boken ble en bestselger i Tyskland. Kanskje det er på tide å ta en tur i bokhandelen.
Her er noe å meditere på neste gang du går en tur i skogen: Kanskje trærne rundt deg foretar en stille vurdering av hvem du er. En venn eller en fiende.
