Lisbeth Pettersen: – Det du fyller sinnet ditt med, det blir livet ditt

Mens vi venter på at noen av verdens forskere skal knekke koden og komme opp med en vaksine mot korona-viruset, kan vi bruke tiden fornuftig. Det kan ta 18 måneder, kanskje mer, eller mindre, før verden blir «normal». Derfor er det ekstra viktig å observere hvor hovedfokuset befinner seg i hverdagen. 

Det du fyller sinnet ditt med, det blir livet ditt – nå som alltid. Uansett hva som skjer, hjelper det ikke å sitte med hjernen skrudd fast i nyhetssendinger. Da fylles vi av uro og bygger opp frykt mens kroppen drar seg til i spenninger. Vi må selvfølgelig oppdatere oss. Følge med, så klart, men vi har også behov for lufting av sinnet. Vi kan se rett på – ta inn virkeligheten. Men vi kan også se en humorfilm, lese en Stephen King-thrillerbok. Hva som helst, noe som tar tankene vekk fra alvoret. Vi trenger lettsindige frislipp.

Mer enn noen gang er det viktig å være våkne og smarte, registrere vaner som vi ikke var bevisst på før, og endre på dem. Det kan stå om helsa. Og livet. For eksempel kan selvberøring være en ny trussel. Jeg hørte en interessant deling av ideer blant forskere som har studert diverse virus gjennom årene. Dette var på BBC World Service, i nattens mulm og mørke, så jeg fikk jeg ikke med meg navn. Tema var hvordan unngå smitte. Et av problemene er at vi mennesker tar oss selv i ansiktet 15–20 ganger i timen. En ubevisst vane. Mens vi er i tanketåka vandrer hendene dit de vil.

Det kan være vanskelig å brått endre på slike (u)vaner, mente en av forskerne. Og forslo følgende løsning: Øv heller inn en ny vane: At du aldri skal løfte hendene over skulderhøyde. Innprent hjernen din med at et rødt flagg går i været når det skjer. Kanskje det er lettere enn å observere alle kroppens bevegelser, slik vi gjør i meditasjonspraksis.

Jeg var innom et apotek i går for å hente medisiner for en syk, eldre kvinne. Damen bak skranken hadde fått et plastskjold opp, som beskyttelse mot smitte fra kunder. Hun stirret inn i pc-en for å sjekke medisinen. La hånden over pakken, fingret litt med den. Flyttet hånden opp til munnen, lot den ligge der med fingertupper som nesten gikk opp i nesen. Så la hun hånden på pillepakken igjen. 

«Du bør ikke ta på pakken etter at du har tatt deg i ansiktet», sa jeg litt skarpere i tonen enn planlagt. «Ja, men jeg har denne her», sa hun» og dro en plastflaske antibac opp av lomma. «Det hjelper ikke at du har antibac i lomma når du tar deg på munnen og deretter fikler med pakken», innvendte jeg. Hun trakk på skuldrene. Jeg gikk derfra, og minnet meg selv om at idioti bør møtes med kjærlighet, selv i disse dager. 

De fleste gjør så godt de kan, problemet er at det ikke holder. Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen ved Universitetet i Oslo skrev nylig dette i en kronikk på NRK Ytring om situasjonen verden befinner seg i: «Før eller siden vil epidemien dabbe av. Restauranter vil åpne igjen, studentene vil vende tilbake til universitetene, og det blir igjen mulig å få kjøpt mel og dopapir i nærbutikken. Men noe vil ha skjedd i mellomrommet, eller liminalfasen som antropologer kaller den, altså tidsrommet da man befinner seg mellom to stadier. 

I denne fasen, typisk puberteten, kan alt skje, og derfor er den farlig for samfunnets makthavere. For første gang er store deler av verdens befolkning, inkludert den norske, blitt minnet om hvordan globaliseringen fungerer. Denne innsikten kan vendes til noe konstruktivt.»

«Jeg observerer at den ytre trusselen har skapt en endring hos meg. Det har skjedd en økning i kroppsbevissthet»

Det er endringer på gang, også i det små. Jeg tror at de som kjenner etter, registrerer tendensen i egen kropp: At man er mer på vakt, litt på hugget, klar til å overleve. Klar til å beskytte seg selv og andre. Skjerpet. Mer herværende. Det er bra, og det er nødvendig å skjerpe sansene under en pandemi. Men det er også en god idé å overvåke sitt indre liv. Tankene. Observere tendenser i kroppen. Kanskje litt hyperventilering. Kanskje muskler som er i spenn, når det ikke trengs.

I denne situasjonen er det lurt å få uro ut av kroppen. Det kan gjøres så enkelt som ved å danse. Bruke kroppen aktivt og deretter sitte stille og observere. Slik får du ut stress og styrker praksisen med meditativ observering. Det gir noen stille minutter, hvor kropp og sinn kan falle til ro. Poenget er å ikke akkumulere stress. Vær åpen, la det være gjennomtrekk i systemet. Følelser vil komme. La dem passere.

En annen metode er å riste stress ut av kroppen i fem minutter før man setter seg ned og observerer i stillhet. Her viser jeg deg ulike teknikker som er spesielt nyttige nå. Selv gjør jeg daglig plankeøvelser i fire ulike varianter, avslutter økten med dans, og sitter deretter stille.

Når jeg går ut ytterdøren skrur jeg oppmerksomheten opp flere hakk. Da prøver jeg å være hyperbevisst og å unngå berøring. Spesielt viktig, som vi vet, er det å unngå å ta seg selv på ansiktet. Bruke antibac etter berøring, holde avstand til alle, og vaske seg skikkelig ved ankomst hjem. Puh. Jeg observerer at den ytre trusselen har skapt en endring hos meg. Det har skjedd en økning i kroppsbevissthet. Som om jeg er et hakk mer til stede i kroppens bevegelser. I kroppens møte med alt som er: gulvet, alle bevegelser, hendenes berøring med en tekopp. Tastaturet.

Dette tror jeg skjer med mange av oss. Det er naturlig. Og det er bra. Vi er blitt litt mer bevisste. Og litt mer vaktsomme. Men det er lurt å tilføre prosessen en meditativ letthet. Ikke være nevrotisk på vakt, men observere sine bevegelser med årvåken letthet. Være et vitne, en tilskuer. Og ikke slippe til tankens dramatiske lek. Og samtidig, fantastisk nok, blir man en litt mer våken utgave av seg selv. Og kanskje med på kjøpet, litt mer vennligsinnet. Dette er en tid for mirakler. Det potensialet bør vi utnytte godt.