"Vi tenner lys for en gjest, men ikke for den som er lyset i vårt liv ..."

Jo mer sliten jeg er, jo fortere går jeg. Og jeg husker en kveld, for flere år siden, da jeg nærmest løp opp bakkene og trappa opp til huset, ville bare frem, ville bare hjem, komme meg inn, legge meg ned, puste ut.

Idet jeg nærmet meg døra, stoppet jeg opp. For utenfor inngangen vår var det tent lykter i snøen. I alle vinduskarmene lyste det mot meg, små funklende telys. Fra trappa så jeg inn gjennom kjøkkenvinduet, og jeg la merke til at også lysene i lysekrona over kjøkkenbordet var tent. «Vi må ha fått besøk», tenkte jeg.

«Det må være derfor han har tent lys og lykter.» Det er jo alltid jeg som pleier å ta initiativ til å tenne lys. Mannen min kommer aldri på det av seg selv. Men venter vi gjester, ver han hva han har å gjøre når jeg kaster fyrstikkesken til ham. Da husker han at stearinlys skaper stemning.

Jeg kjente meg ikke akkurat opplagt for gjester denne kvelden, men pustet dypt og innstilte meg på å møte folk. Idet jeg åpnet døra, kom mannen min mot meg. «Hvem er det som er på besøk?», hvisket jeg. «Ingen», sa han. «Men lysene da?» sa jeg. «De er for deg», sa han. «For meg?», sa jeg. Han dro meg inntil seg, og snakket ned i håret mitt. «Ja, jeg har tent dem for deg. Fordi jeg gledet meg til du skulle komme.»

Jeg husker det så godt. For jeg kjente meg så sett. Spesielt fordi han gjorde noe som han visste jeg ville sette pris på, men som ikke falt ham naturlig å gjøre. Da han tente lys, strakte han seg litt ut av seg selv for å glede meg.

Slikt har vi lett for å gjøre når vi nettopp har møtt noen, enten det er en ny venn eller en vi er forelska i. Da legger vi oss gjerne litt i selen for å gjøre den andre glad. Vi legger merke til alt den andre er begeistret for, og plutselig er vi begeistret for det også. Vi blir med på tur i skogen selv om vi egentlig er en innegris. Vi sitter klistra til fotballkampen selv om vi ikke aner hva offside er. Med den største interesse leser vi bøker og ser filmer som den andre anbefaler. Vi lager den maten vi tror han eller hun vil like, og snakker gjerne om temaer som vi merker den andre er opptatt av. Til jul eller bursdag legger vi vår sjel i å finne en gave som kan passe, og det er ikke så vanskelig siden vi har hørt så godt etter når den andre forteller hva han eller hun liker og drømmer om. På besøk hos nye svigerforeldre skryter vi av maten og innredningen, vi lukter oss frem til deres interesser og lytter med iver til alt de forteller. Men senere kan alt være alt feil med dem. De feirer ikke jul akkurat sånn du er vant til, de gir ungene for mye sukker, deres meninger passer ikke med dine. I stedet for å lytte og vise interesse, snur vi oss bort eller står på vårt. Og hva med dem som vi har kjent helt fra begynnelsen, som foreldrene våre. Husker vi å vise interesse for deres verden? Strekke oss litt for å finne på noe de vil like? Og hvordan møter vi våre voksne barn eller svigerbarn?

Når vi kjenner hverandre og er vant til hverandre, kan vi tro vi vet alt om om hverandre. Vi glemmer å stille spørsmål og vise interesse for den andres verden. I stedet for å strekke oss for hverandre, vender mange seg bort og inn i seg selv. I stedet for å snu seg mot hverandre og se det fine, legger mange vekt på forskjeller som gjør det vanskelig å være sammen. Dette kan skje i vennskap, parforhold og familierelasjoner. Når vi venter gjester, gjør vi det fint, vasker og ryd-der og serverer noe godt.

På jobben viser vi våre beste sider, tar på oss representative klær og smiler til og med til dem vi ikke liker. Det skal vi fortsette med. Det triste er at vi ofte behandler våre nærmeste dårligere enn vi behandler andre. Vi tenner lys for en gjest, men ikke for den som er lyset i vårt liv.

Tenk på det i disse tider, når det både er på det mørkeste, samtidig som det nye lyse året er på vei. Hvilke mennesker er lyset i ditt liv? Hvem ville du virkelig savne hvis de ble borte? Hvordan kan du tenne lys for dem nå mens de er her i livet ditt? Du trenger slett ikke å tenne fysiske lys, slik mannen min gjorde for meg. Det kan være noe helt annet som viser at du ser dem og bryr deg om dem.

Det kan være ganske små ting. Men i de små tingene finnes ofte stor kjærlighet. Jeg husker en mann som fortalte meg hvor glad han ble for at kona hadde begynt å legge bort strikketøyet, og heller legge seg ned på armen hans når de så på tv sammen. Mens hun lå der, strøk hun litt på han. Og han strøk litt på henne. Det kan virke som en liten ting å flytte seg fra stolen til mannens arm i sofakroken, men for ham og for forholdet deres gjorde det stor forskjell.

Jeg kommer til å tenke på middagene hos svigerforeldrene mine. Vi hadde ikke spist så mange middager hjemme hos dem, før jeg fikk kjenne at svigermoren min brydde seg om meg. Ved siden av tallerkenen min satte hun nemlig en skål med ris. Jeg er veldig glad i mat. Men det er én siderett jeg ikke klarer å spise, og det er dessverre den som har vært mest vanlig på norske middagsbord: kokte poteter. Årsaken er en lang historie, og jeg pleier ikke gjøre noe nummer ut av det. Bare forsyne meg med alt det andre på bordet. Men hun hadde lagt merke til at jeg ikke spiste de kokte potetene, og i stedet for å mase på meg om at jeg måtte spise dem, ga hun meg fra den dagen alltid ris hvis de hadde kokte poteter til middag. Jeg syntes det var litt flaut at hun skulle lage noe ekstra for min skyld. Men mannen min sa jeg bare skulle ta det imot – som et tegn på kjærlighet.

For det lyset andre gir oss, må vi også ta imot. Tenk på den dagen jeg kom hjem til tente lys, men ingen gjester. Tenk om jeg hadde slukket lysene, sagt det var bortkasta tid og penger å tenne dem bare for meg? Da hadde jeg nok kanskje aldri fått oppleve at han tente lys igjen.

Men siden jeg tok lyset imot – så fortsatte han å tenne veken. Det han sjelden hadde tenkt på tidligere, ble etterhvert naturlig for han. Og nå er det slik at nesten hver gang vi skal sette oss for å spise middag sammen, går han og henter fyrstikkesken, om ikke jeg alt har gjort det. Tenner lyset for oss.