"I våre nære relasjoner er ekstraservicen en måte å si ja til hverandre på"

Vi stopper ved den ene bensinpumpen foran den lille bensinstasjonen på en av de minste greske øyene. Sjåføren er på vei ut bildøra for å tanke, da eieren kommer småløpende ut fra den hvite sukkerbiten av et hus.» «Stopp», roper han. «Stopp!» Vi lurer et øyeblikk på om noe er galt. Men han sier vennlig: «Dere slapper av i bilen. Jeg fyller.» Det kjennes som å være med i en gammel film. Når han har fylt tanken full, tørker han av ruta og lyktene våre. Vel ferdig og fornøyd, tar han betalingen gjennom ruta. Han ber om samme sum som står på bensinpumpen. Men vi har fått lyst til å gi ham litt ekstra, og ber ham beholde sedlene. Han rister på hodet.

«Det er ekstraservice», sier han bestemt, og drar vekslepenger opp av lomma. «Behold dem», insisterer vi. Da ber han oss vente litt før vi kjører. Etter en liten sving inn i huset, kommer han tilbake med fire flasker vann. En til hver av oss. Og både han og vi vinker fornøyde og glade idet vi kjører av sted.

Vi fikk ikke bare hjelp til å fylle bensin, blankpussede vinduer og vannflasker med oss på veien. Han fikk ikke bare litt ekstra penger. Alle fikk vi noe ekstra, noe mer enn den ekstraservicen vi fikk et møte som gjorde oss godt. En følelse av at verden er god.

På veien gjennom det solsvidde landskapet snakker vi om hva det gjør med oss når vi gjør noe ekstra for hverandre. Hvor godt det føles når barna kommer oss i møte med blomster fra grøftekanten. Hvordan de stolte og gledesstrålende ansiktene forteller alt om deres glede over å gi. Vi husker en varm dag vi holdt på å rydde i garasjen, og naboen som plutselig sto foran oss med iskald drikke. Vi snakker om fjellstua vi pleier besøke om vinteren, der eieren koker kaffe i en kjempestor kaffekjele på bålet, og går rundt og skjenker til alle. Hvor god stemning det blir. Vi tenker på farmor som alltid ventet med bollesuppe og nybakte horn, uansett hvor sent vi kom frem til hytta. Jeg husker kursdeltageren som fortalte om mannen som pendlet, og som alltid bar inn ved for den tiden han skulle være borte. Hver gang hun la en kubbe på peisen kjente hun seg elsketog sett. Jeg husker venninnen som stakk innom med et Tara-blad og hjemmebakte kjeks da jeg lå febersyk.

Vi snakker om hverdagens ekstraservice i flokkene vi tilhører. At vi ofte spør hverandre om vi skal handle med noe fra butikken. At vi deler mat. En overraskende kake, middagsrester, en stabel knekkebrød, eller nybakte boller. At vi låner hverandre bil og sykkel, bestikk og klær. At vi gir hverandre våre øyne, ører og vår tid, hjelper med barn og arbeid som skal gjøres. Og jeg vet at slik er det i mange flokker, de fleste folk er snille med hverandre. I flokken gir folk det lille ekstra, uten å forlange noe tilbake. Vi gjør det fordi vi bryr oss om hverandre. Fordi vi har en tillit til at de andre bryr seg om oss, at de vil være der for oss når vi trenger det. I våre nære relasjoner er ekstraservicen en måte å si ja til hverandre på: «Ja, jeg er her for deg, ja, jeg liker deg, ja jeg forstår hva du trenger.»

De beste på ekstraservice er de som gjør det helt naturlig. Det er de som tar med en ekstra flaske vin når de blir bedt bort, og skjenker til alle rundt bordet. Hun som åpner døra for deg når du står med armene fulle. Han som tar med litt ekstra mat på stranden, i tilfelle flere er sultne. Ekstraservice er tett forbundet med raushet og åpenhet. Og motsatsen til smålighet og en tanke om at alt vi gjør skal betale seg. Som når en mor spør sin tenåringsdatter: «Kan du ta med søpla når du går ut?» Og hun svarer: «Hva får jeg for det?»

Vi snakker om at motstand mot å gi ekstraservice til våre nærmeste, kan være en følge av at ekstraservicen blir stadig mer fraværende ute i samfunnet. Skal du entre bussen med barnevogn eller trikken med tung koffert, er det mange steder ikke lenger en sjåfør som kommer for å hjelpe deg. Og medpassasjerene enser deg knapt der de står med ansiktet vendt ned i mobilen. De reiser seg også sjelden for den som tydelig har behov for å sitte. En kultur der vi i mindre grad gjør noe ekstra, noe som ikke står i arbeidsbeskrivelsen, noe vi ikke får spesifikt betalt for, kan forplante seg ned i oss. Det påvirker hvordan vi omgås i flokken vår, og kan gjøre det dårligere å være menneske.

Jo mindre ekstraservice vi blir vant til å få, jo mer mistenksomme kan vi også bli til det vi får. Når vi får noe ekstra, kan vi tro det ligger dårlige intensjoner bak, kritikk eller et ønske om å oppnå noe. Da tror du kaken venninnen din tar med til festen, er et signal om at dine kaker ikke er bra nok. Da tror du mannen kommer med blomster fordi han håper på å få ja til noe han har lyst til. Men om vi ikke klarer å ta imot det vi får med glede, så vil de som gir kanskje slutte med det. Slik dannes dårlige sirkler. Jo mindre vi får av hverandre, jo mindre vil vi gi.

På kafé med en venninne betaler du med glede for dere begge. Og når dere møtes neste gang, betaler hun. Det er så hyggelig at vi kan ha det slik, tenker du. Men senere på dagen får du vippskrav på din del. Det skal ikke skje mange gangene før man kommer inn i en sirkel der begge sender krav eller regningen splittes. Det er lett å tenke at det er det smarteste, for da blir det jo rettferdig og riktig. Men så glemmer vi det vi mister: Gleden over å spandere og gleden over å bli spandert på. Og med det tapet forsvinner også noe av båndet mellom oss.

Forskningen på gaver viser tydelig at vi blir mer glade av å gi noe til andre, enn av å kjøpe noe til oss selv. Og vi finner større glede i en ting noen har gitt oss, enn i en ting vi selv har kjøpt. Men gaver er jo ikke bare det vi kjøper, gaver er alt ekstra vi gir. Forskningen er overførbar til gleden vi får av å gi og få noe ekstra fra hverandre, enten det er små tjenester, tid eller ting. Når vi gir litt ekstra får livet mer mening og glede. Både for den som gir og den som tar imot.