Styling: Kjersti Andreassen/Style Management 

Hår og makeup: Sissel Fylling/Style Management

© Thomas Qvale

Unni Wilhelmsen: -Jeg har jo aldri passa inn uansett

Unni Wilhelmsen har aldri gått stille i dørene, og den forestående 50-årsdagen legger ingen demper på verken aktivitetsnivå eller selvsikkerhet. Når hun møter Tara til portrettintervju handler det om motorsykler, menn, musikk og mote – samt en del ting som ikke starter på bokstaven m.

2. juli 2021 av Erik Valebrokk

Unni Wilhelmsen

Alder: 49 (snart 50). 

Født: Unni Elisabeth Wilhelmsen, 12. juli 1971 i Oslo. 

Diskografi: «To Whom It May Concern» (1996), «Definitely Me» (1997), «Back In The Blonde» (2000), «Disconnected» (2001), «Hurricane’s Eye» (2003), «Til meg» (2006) og «7» (2010). Hun ga ut sin første konsertplate i 2013 og kommer med en til senere i år. Unni har også vært medlem av Di Derre siden 2013. 

Aktuell med: Jubileumskonsert på Rockefeller 16. oktober med forskjellige gjester, blant dem Jo Nesbø.

"Hvis du ikke heller vil at jeg plukker deg opp på motorsykkel på vei fra treninga, da? Har seff reservehjelm og sånt, og syns det bare er gøy å ha mannfolk bakpå."

I stedet for at Taras journalist skal ta T-banen hjem til henne i Holmenkollåsen, foreslår altså Unni Wilhelmsen å plukke meg opp med sin velkjente gule Suzuki Savage LS 650, motorsykkelen som har vært hennes eneste fremkomstmiddel siden hun kjøpte den i 1998. Som sagt så gjort, og vi kjører oppover Sørkedalsveien. Uheldigvis ligger vi ganske lenge bak en kassebil, men når den omsider svinger inn en sidevei før Slemdal, kan Unni gi litt gass og føre oss uanstrengt opp til rekkehusleiligheten i fjellsiden bak hoppet i Holmenkollen, som hun en gang delte med den avdøde ekskjæresten Terje Borg.

– «Gøy å ha mannfolk bakpå motorsykkelen, du!»

– Det er særlig artig når man kommer gående med en kompis som er to meter høy med motorsykkeljakke og hjelm og hansker langs Karl Johan der alle de andre gutta har parkert, også reagerer de på hvem som setter seg foran og hvem som setter seg bak, sier Unni og medgir at en liten detalj som den kan ha stor verdi.

Jeg er litt opposisjonell fra naturens side, så hvis jeg merker at smågutter i Holmenkollen synes det er rart at en jente kjører motorsykkel gjør jeg et ekstra nummer av det. Men hvis ingen reagerer på noe som helst, er det ikke noe problem for meg å ikke stikke meg frem. Jeg liker å fremheve det som ikke er typisk uansett hva jeg driver med.

Da Unni Wilhelmsen første gang inntok rampelyset med debutplaten «To Whom It May Concern» for 25 år siden, var det på de fleste måter en atypisk og annerledes artist Norge ble kjent med. Den fritttalende sangeren og låtskriveren hadde vært rulettcroupier og var papegøyemamma. Hun opptrådte med langt ildrødt hår som et friskt pust i musikk-Norge i 1996. Hun var også talentfull nok til at et stort platekjøpende publikum omfavnet henne, og hun mottok to Spellemannpriser, for årets kvinnelige artist og årets album. Ikke dårlig for en 25 år gammel jente fra Grünerløkka som bare et par år tidligere hadde lært seg å spille gitar og skrive sanger.

12. juli fyller hun 50, og jubileumsåret blir markert med en konsertplate fra et opptak i fjor, og dessuten en egen jubileumskonsert på Rockefeller i oktober, med Jo Nesbø og andre inviterte gjester. Men hva har 25 år på veien lært henne? 

– Jeg er i hvert fall ganske trygg på mye av det jeg driver med. Da tenker jeg ikke først og fremst på gitarspilling og sånt noe, men jeg er blitt en ganske solid publikumshåndterer. Det ække mye jeg ikke veit om nordmenn. Jeg kan forskjellen på Narvik og Bergen på en tirsdag, eller forskjellen på klokka sju og halv tolv på en lørdag.

BONUSMAMMA: – Jeg har alltid sett det sånn at hvis jeg skal være bonusmammaen til noen, så skal jeg samtidig være en representant for resten av verden. Jeg skal være en representant for andre voksne mennesker, en kommende sjef. 

© Thomas Qvale

Unni Wilhelmsen fremstår som tøff i trynet, selvsikker og ærlig, og selv om hun avgjort er feminin er hun veldig lite «jentete». Liker hun å være «en av gutta» eller er det vel så mye at hun liker å vise at hun har kontroll og er sjef?

– Det er nok litt at jeg har vokst opp med bare gutter. Det har vært veldig positivt, men også litt slitsomt. Alle de gutta jeg vokste opp med, var litt eldre enn meg, og da jeg begynte som musiker var alle i bandet mitt mye mer erfarne enn meg – de var høyere og de var eldre – og jeg er ydmyk på kompetanse. Flinke folk får respekt uavhengig av kjønn hos meg, men det er en del mekanismer som oppstår i mannsdominerte miljøer. De definerer det meste, enda de ikke veit at de gjør det. De definerer hva som er morsomt, om en vits er artig eller ikke. De definerer hva man skal være sentimental på, og når. De kan sitte og være sentimentale på konjakkfylla, men det å bli lei seg hvis man kjører rett over et pinnsvin med turnébussen er litt for pysete for de fleste.

I 2011 varmet Unni opp for Katzenjammer på en omfattende europaturné, og det var en annen skål.

«Det hang blonde-BH-er til tørk i taklampa, for hva skal man gjøre når man bor så tett?”

– Det var ganske kult å oppleve at det plutselig ble kvinnedominans i bussen, og at de som ikke grein av «Edvard Saksehånd» ble mobba, minnes hun og flirer. – Det hang blonde-BH-er til tørk i taklampa, for hva skal man gjøre når man bor så tett? Det var den kvinnelige estetikken som dominerte, og den var ikke pysete. Katzenjammer er ganske tøffe, asså. Det som var så kult, var å merke at makta ble forskjøvet sånn umerkelig, og det var ikke noe duckface og rosablogging, det var ikke den typen feminisme som var til stede i bussen. Det var en praktisk tilnærming til ting, ikke noe jåleri og sentimentalitet utenom det vanlige, men en litt annen type humor som var like morsom, men som fikk lov til å rå i bussen. Da jeg gikk tilbake til mitt eget miljø, la jeg merke til alle disse gutta som jeg er så glad i, som er kjempesnille, men at det hadde vært en slags definisjonsmakt der som jeg ikke hadde villet se. Ikke at de ville bestemme hva jeg gjorde, det var jo meg som betalte lønna deres, så jeg følte meg aldri noe underdanig, men det var noe med at noen ting er morsommere enn andre, og det er det de som bestemmer.

– Hva skyldes det at du bare hadde guttevenner som liten? Var jenter teite, overfladiske, kjedelige? 

– Ja, de var vel det, men det var veldig få å velge mellom. Jeg var veldig sportslig av meg, og det var ikke så veldig mange av jentene jeg kjente som meldte seg inn i Grünerløkka Fotballklubb eller spilte tennis og sånn, men det gjorde jo jeg. Det var en naturlig kilde til at det var gutter der. Jeg var en guttejente, jeg fikk meg kompiser, og syntes det jentene dreiv med var ganske uinteressant, medgir hun. 

– Fordelingen av gutter og jenter i min aldersgruppe i blokka der jeg vokste opp var også veldig skeiv. Det var to jenter til, og de var selvfølgelig som erteris, så jeg var et femte hjul på vogna. Da blei det bare sånn. Jeg tålte mye, hadde høy smerteterskel, grein aldri, bare når jeg syntes ting var urettferdig. Da blei jeg så sint at jeg begynte å grine. 

VISUELL SIGNATUR: Når Unni spiller med Di Derre er det gjerne med flosshatten på.

© Hogne Bø Pettersen

Unni Wilhelmsen fikk tidlig en bevissthet rundt musikk, men hun anså musikken i mange år som et slags fristed, noe privat. Da hun i fireårsalderen hørte en plate med den kenyansk-britiske artisten og «plystrekongen» Roger Whittaker ble det hennes første skjellsettende møte med musikk.

– Når du er veldig liten husker du kanskje en lukt og en låt, og jeg kan huske at jeg syntes det var stor forskjell på det som ble spilt på radio. «Å, der kommer den jeg liker!», og så var det alt det andre rælet. I 1975, da jeg var fire år, var det ikke veldig mye smakfull, interessant musikk jeg hørte. Det var mye sånn «Hva har du under blusen, Ruth, hva er det der som buler ut?», som ble spilt i mine foreldres aldersgruppe. Det gikk rett og slett ganske mye i harry selskaper med dansebandmusikk, men noen få ganger satte pappa på noe annet. Han hadde ikke veldig stor LP-samling, men han hadde en best of Roger Whittaker. Der var det et eller annet. Det er jo cheesy ting med de arrangementene også, hører jeg i dag, men den plata fortalte meg at selv om jeg ikke skjønner en dritt av hva han synger om, så er det noe med stemmebruken og melodiføringa her som gjør at nå blir det sagt noe alvorlig. Eller noe fint. Eller noe viktig.

Unni forklarer hvordan hun da skjønte at det er et eller annet på innsiden av menneskene som skaper et personlig forhold til musikk. – Jeg tenkte at det er noe alle har inni seg, akkurat som de som tror på Gud. Det var jeg sikker på da jeg var liten, så Roger Whittaker var en av de første. Pappa likte ABBA og sånn, men som liten syntes jeg det var litt for kommersielt, ha-ha.

Selv om Roger Whittakers instrument var gitar, drømte Unni om å spille piano. Det var det ikke plass til i foreldrenes trange leilighet, så det nærmeste hun kom – og det er ikke veldig nært – var «en xylofon og en jævla blokkfløyte». Hun fikk i det minste en slags bekreftelse på at hun var musikalsk da en av nabopappaene i blokka, som spilte kontrabass i filharmonien, ringte på og spurte foreldrene om han kunne tilby henne fløytetimer. Han hadde hørt henne spille fløyte til musikken fra tv-serien «Mot alle vindar», som foreldrene hadde på plate.

– Jeg ville jo ikke det, jeg ville spille piano, så jeg sa nei takk. Jeg tror ikke det gikk opp for mamma og pappa hvor musikalsk jeg var fordi jeg var et nøkkelbarn, og jeg sørga for å gjøre meg ferdig med å spille plater før de kom hjem. Mamma og pappa var ikke så innmari kulturelle av seg, så det var som å ha en sånn liten magisk stund for seg sjøl. De visste ikke at jeg holdt på, men han naboen i filharmonien som øvde hjemme, han fikk med seg det. Så fikk jeg jo ikke piano den sommeren heller, men til slutt så fikk jeg en nylonstrengegitar – helt sikkert tjuvegods – av onkelen min som var trekkspiller. Han hadde kjøpt den ved et bål på Titanofestivalen, over noe whisky.

PRISDRYSS: I 1996 mottok Unni ikke mindre enn to Spellemannpriser. Og det braket løs. 

© NTB

– Da du omsider begynte å spille på den gitaren – mange år senere – fikk du platekontrakt nesten med en gang. Det var sikkert veldig overraskende, men var du i stand til å se for deg at du ville drive med dette 25 år senere?

– Både ja og nei, husk at jeg hadde levd litt. Jeg var 25 og ikke 16. Jeg syntes dette med musikk var en privatsak, men jeg var såpass glad i musikk at jeg i mellomtida hadde gått på Foss videregående skole, men på musikkteoretisk linje. Det var en bommert. Jeg ble lurt av hu læreren som hadde den teoretiske linja og spurte om jeg kunne noter. Det betydde at vi skulle lære å analysere firstemmig korsats og fuger, og fødselsdatoene til alle de klassiske komponistene. Det var ikke helt det jeg hadde sett for meg, så hadde det ikke vært for den linja, hadde jeg nok begynt litt tidligere. Vi hadde én time pianospill og én time klassisk sang i uka, resten var musikkteori. Når du ikke kan noter fra før er det ganske heftig på første tentamen å analysere en fuge. Men skal jeg se positivt på det, fikk jeg høre en god del klassisk musikk som jeg aldri hadde fått høre ellers.

Etter hvert innså hun at å få sitt eget piano ville bli vanskelig, først i foreldrenes lille leilighet og deretter i den knøttlille hybelen hun flyttet til på Bjølsen. Dermed fikk gitaren en siste sjanse.

– Jeg tenkte at jeg gir den én time hver dag i en uke, og da må den komme med et aller annet. Ikke jeg, men den. Da det hadde gått en uke og jeg hadde prøvd å lære meg låter jeg likte og bare kom halvveis, prøvde jeg på en annen låt. Det var veldig frustrerende, men da det var gått en uke kunne jeg nok akkorder eller nok fingersettinger til at det var litt åpent, så jeg ga den en uke til. Etter hvert ga jeg opp å lære meg de låtene, men jeg satte sammen det jeg hadde lært meg til noe annet. Og så skjønte jeg at alle de skriveriene jeg hadde i skuffen ikke var dikt, men sangtekster. Da var det bare å sette det sammen, og da hadde jeg fått meg en ny hobby. Det var ikke veldig mye annet jeg dreiv med, annet enn å ha tre jobber i døgnet.

Hun ble oppdaget av musikkjournalisten Finn Bjelke, som hørte henne på Smuget og tok kontakt med Ole Evenrud, som jobbet i plateselskapet PolyGram. Kort fortalt ble Unni tilbudt platekontrakt på null komma svisj, som hun takket ja til selv om hun var skeptisk. Så tidlig som før innspillingen av det første albumet «To Whom It May Concern» måtte hun ta sin første fight med bransjen, og insisterte på at hun skulle ha den da ukjente Bugge Wesseltoft som produsent og bruke ham og resten av bandet hun var blitt introdusert for av trommeslagerkjæresten sin.

HVEM KAN HVA: – Altså, hvis Eva Weel Skram skulle begynt med svarte dreads nå, går det ikke, men jeg har jo surra rundt så lenge, sier Unni og mener publikum venner seg til det utroligste. Her ser vi de to sammen under «Hver gang vi møtes» i 2016. 

© NTB

– Plateselskapet sa at jeg kanskje burde vente litt med å bestemme meg, for de kunne jo skaffe meg produsenter fra hele verden, og jeg svarte at «ja, og det er akkurat sånn jeg ikke vil ha det». Jeg ville ikke ha en hotshot sånn at halvparten kjøpte plata på grunn av ham. Da ga de opp å bestemme noe særlig, og vi fikk helt frie tøyler. Så ble det jo de Spellemannprisene, og da hadde vi spilt inn ny plate alt, som ble gitt ut samme uka. De var ikke så skeptiske lenger da.

Men da hun hadde gitt ut sine to første plater ble PolyGram en del av det verdensomspennende selskapet Universal Music. Unni var på vei til Tyskland på turné da det skjedde, og i den anledning ble den planlagte platelanseringen stanset før hun skjønte ordet av det.

– Det var sånn «stopp, nå har vi kjøpt opp Grandiosa-fabrikken, og ingen pizzaer skal sendes ut her før vi har funnet ut hvor Chesterfield-stolene våre skal stå og vi har funnet ut hvor vi skal ha hovedkontor». Det var litt sånn det ble, og de sparka halve staben og halvparten av artistene sine.

Den opprinnelige planen var at Unni skulle utgis blant annet i USA, England, Tyskland, Benelux-landene og Sverige, og at en norsk artist på den tiden skulle lanseres på den måten, var praktisk talt uhørt. Turneen måtte gå som planlagt, men den førte ikke til rare greiene så lenge hun ikke hadde et produkt å selge.

– Men jeg tenkte jo at jeg først og fremst skulle leve i mitt eget land, og jeg hadde såpass mye å gjøre at det godt kunne blitt for mye hvis jeg skulle dra til alle disse andre landene også. Det gikk så bra med alt sammen og jeg så meg ikke tilbake, men jeg har jo tenkt noen ganger at det kan hende at tilværelsen min hadde vært enda mer behagelig hvis jeg kunne dra på en solid tysklandsturné en gang i året. Så kunne jeg dratt en tur til USA eller Sverige, eller kanskje til Danmark, det hadde vært hyggelig, jeg kunne kanskje hatt noen litt mer elegante konserter, med litt flere folk og litt bedre økonomi, sier hun og ler avmålt.

– Det jeg gjør, er at jeg jobber ti ganger så mye som Bjørn Eidsvåg. Jeg kan ikke dra 800 mennesker på en tirsdag, og det betyr at jeg spiller ti konserter for 80 mennesker hver kveld, mens han tar én kveld i et kulturhus. Han tjener ti ganger så mye som meg og jobber en tiendedel av hva jeg gjør. Jeg begynner jo å merke det nå, jeg har spilt 2500 konserter. Det er mye løfting og bæring av kofferter og gitarer. Jeg har kroniske betennelser i begge skuldrene, jeg har operert hamstringen, jeg har låsning i nakken, forkalkning i korsryggen. 

«Det jeg gjør, er at jeg jobber 10 ganger så mye som Bjørn Eidsvåg. Jeg kan ikke dra 800 mennesker på en tirsdag» 

I 2003 vendte Unni den etablerte platebransjen ryggen og startet sitt eget selskap, St. Cecilia Music. Det må ha føltes godt å stå alene, men var det litt skummelt også?

– Ja, det var skummelt. Jeg er driftig og relativt smart, men jeg er ikke glad i et berg av oppgaver, særlig ikke det du pådrar deg kontormessig og økonomisk. Men jeg tenkte at jeg i hvert fall ikke skulle være noen sånn kamikazedust som bare tror at dette fikser jeg, så jeg satte av to måneder til å snakke med kolleger og andre folk i bransjen. Jeg fikk høre fra de som sa at det var det dummeste de hadde gjort fordi det var så mye arbeid, og fra de som var så glad for friheten, men det eneste alle sa på slutten av samtalen var: «men vi synes at du burde gjøre det». Jeg hadde nok ikke gjort det i dag, sier Unni og ler. – Jeg merker at bare det å arrangere den konserten på Rockefeller er voldsomt, og jeg har mye mindre energi nå. Men da gikk det av seg sjøl.

Noen år tidligere var Unni blitt medlem av den daværende Kjell Magne Bondevikregjeringens verdikommisjon sammen med et bredt utvalg representanter for det norske samfunn som skulle drøfte hvordan man kunne «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Her møtte hun Terje Borg, som hun ble samboer med i 2001. I 2006, ti år inn i platekarrieren, samarbeidet de to om Unnis hittil eneste norskspråklige plate, «Til meg», hovedsakelig spilt inn i Fett Studio, som er identisk med kjøkkenet der vi sitter og prater nå og hvor Unnis beskjedne hjemme-studio fremdeles befinner seg.

Var det ubehagelig å stille seg så naken som man gjør ved å synge på morsmålet?

– Det var ikke så fremmed å gjøre noe på norsk, men jeg bodde jo sammen med han tekstforfatteren som også var journalist og oversetter og kåsør og reklamemann og sånn, og han elska det norske språket. Det beste han visste var å ta min historie når jeg kom hjem fra Lofoten eller noe, eller hadde drømt en rar drøm, da satte han seg ned. Jeg satt med gitaren eller pianoet og han satt ved tastaturet. Vi reiste rundt på turné, og han var sjåfør, og vi jobba jevnt og trutt. Ungene hans var også involvert. Hun lille var tre-fire år, og jeg brukte henne uten at hun visste om det. De tinga hun gikk og nynna på, de beholdt vi, forteller Unni.

– Jeg hadde full tillit til Terjes språklige greier. Det eneste jeg syntes var litt vanskelig, som vi diskuterte en god del, var at han var 16 år eldre enn meg. Det er noe med det lite grann høytidelige herrespråket. Nå sa han aldri «nu» og «efter» og sånn, som Finn Bjelke, men han var en Hamsun-leser. Han var også en prisvinnende reklametekstforfatter som godt kunne ta språket helt ned på bakken, som folk vanligvis snakker det, for å oppnå en nærhet til publikum. Han kunne alt om det, men når han skulle formulere noe som skulle komme fra ham personlig og ikke bare tjene penger for noen andre, da kan jeg huske at jeg noen ganger ba ham omformulere den og den setningen som jeg aldri ville aldri føle meg hjemme i. Vi hadde det vel aldri så kult som da vi holdt på med det. Noen av låtene ble skrevet i Lillesand i et naust, og noen oppe på Setesdalsheiene, på Haukelifjell mens han var på jakt. Det ble veldig naturlig, minnes Unni.

Selv om mange tilgodeså «Til meg» med gode kritikker, var det en og annen lunken anmeldelse også, og det ble vanskelig for samboeren.

UNNIS MANGE ANSIKTER: Si hva du vil, men særlig mange norske artister som er så fargerike som Unni Wilhelmsen finner du ikke.

© Thomas Qvale

– Jeg var dreven nok til å vite at uansett hva jeg gjør, så kan jeg ikke få alle til å like det. Er det en eneste ting jeg er blitt klok på i løpet av 50 år, så er det at samme hvilket tema du tar eller samme hvilken formening du har, så finner du alltid noen som er uenig med deg. Fred i verden? Nei, det er en eller annen i Tvedestrand som ikke er sikker på at det er så lurt. Så jeg var rusta og rede, for å si det sånn, som er en av fraseringene på skiva, til å face the music, til å slippe den ut på markedet.

– Terje syntes det var mye vanskeligere. Han var jo vant til å sitte på den andre siden, til å være i media, og jeg måtte be ham skjerpe seg. Han jobbet for kyniske reklamebyråer og mediehus, og holdt foredrag med historier fra vårt liv eller fra kompiser av meg der han forandret så mye at de ble morsommere dramaturgisk. «Du er såpass til representant for den delen av verden at du må takle at det fins folk der ute som synes at det du skreiv ikke var noe fint», sa jeg. Det at jeg måtte trøste en 16 år eldre, voksen mann, fordi ikke alle likte det han hadde gjort, det var litt underlig.

Unni har ikke gitt ut nytt materiale siden 2010, og hennes foreløpig siste utgivelse er en konsertplate fra 2013. Hun unnskylder seg gjerne med at det ikke er så farlig med det lenger, men er det et snev av skrivesperre inne i bildet her?

Har hun mistet evnen til å skrive låter eller tviler hun på seg selv? 

– Nei, det tror jeg ikke, men det har vært masse reising og turneer. Jeg var på turné med Sissel Kyrkjebø, jeg jobba med Oslo Nye Teater, jeg turnerte med Katzenjammer, og når jeg reiser 200-250 dager i året har jeg ikke det behovet for å sitte og holde på med instrumentene mine når jeg først er hjemme. Da koronaen kom, fikk jeg endelig tid til å sortere ting, reparere sekkevis med tøy der det har revna en søm eller mangler en knapp. Jeg har bare jobba meg gjennom den hjemlige sfæren som jeg ikke har kunnet på alle disse åra. Du finner ikke tegnestifter og knappenåler i samme boks lenger hos meg, altså. De har hver sin, sier hun.

Unni synes i grunnen hun har skrevet nok sanger i livet og har ikke særlig lyst til å skrive flere, men det er også en annen og adskillig mer overraskende grunn til at hun ikke har skrevet og spilt inn ny musikk hjemme i Fett Studio de siste årene.

– Teknologien har kommet og tatt meg. Folk tør nesten ikke ta med seg tinga sine hit lenger. Alt vi har gjort i løpet av en formiddag blir bare borte mens vi sitter og spiser lunsj, og det har skjedd så mange ganger at alle har slutta å le. Det nye pedalbrettet der, sier hun og peker, – har stått der i mer enn et år og vært slått på én gang. At jeg ikke sitter og koser meg med en sånn maskin som kan få tinga mine til å låte helt rått, er fordi jeg har brent meg så mange ganger på noe ingen kan forklare. Da jeg skulle oppdatere Mac-en over natta og satte meg ned neste morgen, var mail, nettbank, Facebook, Excel, alle programmene, alt jeg hadde skrevet, blitt til røverspråk. Jeg fikk ikke gjort noen ting på nesten ett år, jeg holdt på å bli gal av det, og når jeg googler på den smarteste måten jeg veit etter tjue år med datamaskiner, så er det sånn «exactly zero results». Det er ingen andre i hele verden som har opplevd akkurat det. Ingen kunne forklare hva som var greia, og da får du angst for å oppdatere. 

TILBAKE ETTER SKADE: Unni røyk hamstringen i en tennisulykke, og måtte derfor ta en pause fra sin foretrukne idrett. Nå er hun tilbake etter å ha fått låne garasjeanlegget på Holmenkollen Park Hotel til trening da det var koronastengt.

© Thomas Qvale

– Jeg kjenner hun ene i «Åndenes makt» via en kompis, og inviterte på middag, uten å si noen ting. Halvveis i måltidet ser hun bort på stereobenken min og sier sånn: «Du får ikke gjort noe særlig borti der, eller?» Jeg måtte bare holde meg fast. «Jeg har ikke noe peiling på teknologi, men jeg merker at her surrer det seg til noe voldsomt for deg. Jeg føler at du ikke får gjort en dritt.» Hun sa det ikke spøker her, men mente at dette genereres av meg, alt sammen. Hva skal jeg gjøre med det, da? «Nei, ikke spør meg, jeg er jo ikke psykolog heller», sa hun. Så fikk hun dessert. 

Om ikke Terje Borg går igjen på sitt gamle kjøkken, døde han like fullt i 2013, et år etter at han og Unni skilte lag. Selv om de ikke lenger var sammen, ble det en tung tid også for Unni, men hun fikk hjelp fra det som for manges vedkommende ville vært uventet hold. Terjes eks og mor til hans to barn, som dermed også er Unnis bonusbarn, ringte for å fortelle at deres felles eks var død.

– Bare det at hun ringte til meg da Terje døde, og det var jeg som hadde «moved on», er stort, og så sier hun at nå greier vi oss ikke uten deg. Da ble vi en kjernefamilie, hun og jeg og de to. Og nå har vi Facebook- og Zoom-grupper med begge disse barna og deres samboere og foreldrene til han ene samboeren og søsteren hans. Vi er ni voksne mennesker som noen ganger spiser middag sammen på Zoom, og så spiller vi et eller annet dustespill. Da er liksom svigerforeldrene til bonusdattera mi med på det! Sånn er det når folk velger å være voksne og ålreite. 

– Du var bevisst i sin tid på ikke å ha egne barn. 

– Det var først og fremst fordi jeg har aldri kjent på at jeg har lyst på det, selv om jeg er veldig interessert i unger. Alle som kjenner meg, veit at jeg er ekstremt opptatt av barn og unge og barneoppdragelse. Jeg har forska på andres unger i tjue år, sier hun og ler. – Jeg har en eller annen tek på kids, og nå har jeg veldig kule bonusbarn som er voksne folk. Han eldste er 28, og vi går og spiller biljard og drikker øl og diskuterer disse tingene.

– Fallhøyden er vel større for en bonusmamma? Du skrev om det i sangen «Homewrecker», om hvor lett det er å bli tillagt heksestatus? 

– Bortsett fra at den skreiv jeg tidlig, tidlig i tjueåra. Jeg hadde ikke hatt min første kjæreste engang, ha-ha. 

Da det ble slutt med Terje Borg, ble Unni sammen med lydteknikeren sin, Tore Gustavsen, og fikk på den måten ytterligere to bonusbarn. Unni og Tore sluttet å være kjærester i 2019. 

– Vi er veldig gode venner og snakker sammen hver dag. Vi var sammen i nesten åtte år, og reiste land og strand rundt og jobba sammen, og hadde det veldig kult. Vi kommer til å være venner og samarbeidspartnere lenge, håper jeg. Nå er ungene hans store, så det er ingen små kids igjen. Om hun har ny kjæreste? 

– Nei, men for å si det sånn, hvis jeg skulle tatt alle invitasjonene på Facebook alvorlig, kunne jeg spist lunsj hver eneste dag.

© Thomas Qvale

Unni ble medlem av Di Derre, til manges overraskelse. I 2014 ringte Jo Nesbø litt ut av det blå og tilbød henne jobben som el-gitarist. Hva har han selv sagt om valget?

– Det er flere som har tatt kred for å ha foreslått det for Jo, men det har blitt litt ullent akkurat hvem som kom på det. Jo skulle ha bokrelease på Rockefeller, et husband var satt sammen, og han lurte på om jeg ville være med å spille på en eller to låter. Noe sånt hadde jeg jo aldri gjort. Før konserten hadde jeg gjort et intervju eller noe sånt, og var på Peppes. Der rappa jeg en gammal flosshatt som var helt nedstøva og lå oppunder en hylle, og jeg tenkte at den der, den er det ingen av gjestene som ser, og det er ingen av de ansatte som har sett den på en stund heller. Den så akkurat liten nok ut, så da stjælte jeg den. Jeg putta’n i trillebagen og dukka opp på Rockefeller, så bare gikk jeg med den hatten. Jo syntes det var kult og ba meg beholde den på, jeg spilte en låt eller to og sa takk for meg. Så gikk det noen uker og så ringte han og spurte om jeg ville bli gitaristen i Di Derre. Da fortalte han at da jeg var med på Rockefeller, så var jeg egentlig med på en slags audition. Jeg syntes det var et sprekt valg, sier Unni. – Jeg ville ikke ha valgt meg.

Hun er utvilsomt et kunstnerisk menneske med veggene fulle av kunst, både egen og andres, men litteraturen har hun litt dårlig samvittighet for å ha forlatt til fordel for dokumentarfilmer, som er blitt den store lidenskapen. Mens hun rammer inn og pynter bilder hun lager og selger på konsertene sine, ser hun filmer om de utroligste temaer, og anslår at hun har sett et sted mellom fem og ti tusen dokumentarer de siste 15 årene. 

– Ja, jeg har helt klart gått fra bøker til dokumentarer. Jeg begynte nylig på Kjartan Fløgstads «Due og drone», og der må man henge med i svingene. Jeg har kommet femti sider inn i den, men nå har den ligget så lenge på nattbordet mitt at jeg føler jeg må begynne på nytt. Jeg har litt dårlig samvittighet der.

© Thomas Qvale

Før fotograferingen til dette intervjuet skrev Unni i mailutvekslingen vår at hun er redd for at offentligheten snart vil anse henne for gammel for den teatralske stilen med fargerike rastafletter og antrekk, eller for den saks skyld flosshatt, som er en del av hennes visuelle signatur når hun står på scenen med Di Derre. Mener hun egentlig dette, eller var det mest koketteri?

– Jeg har lært meg at publikum venner seg til det utroligste. Hvis jeg hadde hatt en ganske streit stil fra før, ville det vært noe annet. Altså, hvis Eva Weel Skram skulle begynt med svarte dreads nå, går det ikke, men jeg har jo surra rundt så lenge. Jeg ser jo ganske barnlig ut og holder meg godt på bilder, så jeg tror nok at jeg kan holde på en stund til, men det kan ikke bli leopardmønster og diamanter, det har jeg aldri likt heller, men ...

– Du kan ikke være Lilli Bendriss? 

– Nei, jeg tru’kke jeg skal bli det. Men jeg ser på hennes kreasjoner med stort blikk. 

– Det handler om å ha sin stil? 

– Ja. Det må’kke bli for pompøst heller. Jeg er jo tross alt vokst opp på Grünerløkka. Jeg vil ikke bli for flagrete og ikke for etnisk heller, men når man står på scenen, med lyset på seg og skal bli avbilda i blader, da kan man nesten gjøre akkurat som man vil. 

Unni har en åpenbart individualistisk holdning til tilværelsen. Hun er den hun vil være og ferdig med det, men ikke alle har det sånn. Er folk så innmari redde for å stikke seg ut?

– Husk på at vi har et ganske dualistisk samfunn. Du skal være slank, men du skal aldri bli spotta på slankekur. Du skal ikke dra til venner og si nei takk til middag og vin fordi du er på diett, så du skal holde alle de greiene skjult. I disse damebladene er det jo slik at den ene siden har en slankeoppskrift og den andre siden har en brownieoppskrift. Så skal du være deg sjøl, men du ska’kke være kjedelig. Og vekt spiller ingen rolle når det gjelder hva du vil ha på deg, men samtidig ser du jo aldri en rund dame på forsiden av noe som helst heller. Det er så innmari sånn på den ene siden og på den andre siden, sier hun og fortsetter å snakke seg varm om temaet.

– I dette rare landet vårt har jeg opplevd så innmari mange uskrevne regler om hva man skal og ikke skal gjøre, og hvordan man skal og ikke skal se ut. Det eneste de har felles, og det er forskjellig fra sted til sted, er å innskrenke eller begrense, og det handler om damer. Hvis du skulle hatt den samme type uskrevne lover om menn, så ville det vært ulovlig å gå i bar overkropp når du har ølvom. Hvis du har måne, må du shave deg på huet. Sånn er det. Jeg synes folk er så kjappe til at man ska’kke det og man ska’kke det og sånn. Det har jeg i alle fall blitt mye tryggere på, selv om jeg veit at nå er det ikke lenger sånn at jeg ser bra ut i alt i min alder heller. Noe kan bli latterlig, og vi er de siste som ser det sjøl, men jeg kommer i hvert fall ikke til å begynne med skinnskjørt og sånne trange leopardtopper hvis jeg veier åtte kilo for mye.

Der hun i 20-årene fikk innfall av det hun kaller «akutt dårlig selvtillit», skjer ikke det lenger. Naturlig nok har hun i en alder av nært forestående 50 et bevisst forhold til seg selv og sin identitet.

– Jeg har jo aldri passa inn uansett. Jeg har vært altfor tynn, eller for rund, eller for liten, eller for guttete, eller altfor femi, det har aldri vært riktig. 

– Men du har alltid vært deg selv. 

– Ja, jeg tror det, ass! 

Les også: Henriette Steensrup: -Samvittigheten er en sterk drivkraft

Seneste

Kanskje er du også interessert i...