© Thomas Qvale

Henriette Steenstrup: Samvittigheten er en sterk drivkraft

Skuespiller Henriette Steenstrup føler seg sjelden uovervinnelig. Men utilstrekkelighet kjenner hun derimot på hver dag. Akkurat som hovedrollen hun spiller i sin egen tv-serie, «Pørni» på Viaplay, som hun er aktuell med i disse dager.

7. mai 2021 av Merete Glorvigen

«Det er ingenting som får meg til å føle meg mer som et dårlig menneske enn foreldrerollen»

Da hun var sju år gammel ble hun og storesøsteren vitne til at faren reddet et barn fra å drukne. Det var en hektisk sommerdag ved Bogstadvannet. Den lille gutten hadde duppet lydløst opp og ned i vannoverflaten, brukt all energi på å holde munn og nese over vann. En stille drukning, slik navnet tilsier, tiltrekker seg ikke oppmerksomhet. Men adjunkt Steenstrup hadde fått det med seg. Han løp besluttsomt ned til vannet, kastet seg uti, dro opp gutten, ristet ham opp ned, og satte ham fra seg. 

Det er slik Henriette Steenstrup (46) husker heltedåden. Men det hun husker best var at faren ikke hadde gjort noe nummer ut av det, men kommet rolig tilbake til teppet, der døtrene satt og måpte. 

– Foreldrene hadde ikke fått det med seg. Han fikk ikke noen medalje, eller takk. Han kom heller ikke med noen velvalgte ord om at de burde passe bedre på ungene sine. Det var sterkt. 

For det er så lett å dømme. Ikke minst andre foreldre. Hun vet selv hvor vanskelig og krevende foreldrerollen er. Hvor lett man kommer til kort. Og at de aller fleste gjør så godt de kan. 

TEORI OG PRAKSIS: – Jeg har lest alt av Hedvig Montgomery, men jeg føler likevel at jeg ikke får det til. Det er langt mellom teori og praksis, sier tobarnsmoren.

© Thomas Qvale

Henriette Steenstrup

Alder: 46.
Bor: På Nordberg, Oslo. Innfødt osloborger, oppvokst på Hovseter.
Sivilstatus: Gift med Rune Assmann, har to barn fra ekteskapet med skuespiller Fridtjov Såheim samt tre bonusbarn.
Bakgrunn: Prisbelønt skuespiller og komiker, kjent fra tv-programmer som «Torsdag kveld fra Nydalen», «Nårje», «Dritseint med Edel» og «En god nummer to». Fikk skuespillerprisen i prestisjetunge Dragon Award i 2020 for hovedrollen i det kritikerroste dramaet «Barn».
Aktuell med: Egen tv-serie, dramaet «Pørni», som hadde premiere på strømmetjenesten Viaplay 2. mai, da ble alle seks episodene lagt ut.

Henriette Steenstrup: Det er langt mellom teori og praksis

Det var med disse erkjennelsene Henriette Steenstrup, som tobarnsmamma og tenåringsmor, ekskone, kone, bonusmamma, søster, datter, komiker og skuespiller, rettere sagt i spagaten mellom disse rollene, fikk ideen til «Pørni». Den Viaplayaktuelle serien hun har skrevet selv, av og med Henriette Steenstrup, til ære for alle som kaver i hverdagen for at familielivet, relasjonene, ikke skal gå til grunne, eller drukne stille.

– Jeg føler jo at jeg er et menneske som har fått til mye. Jeg er fornøyd. Men likevel, det er ingenting som får meg til å føle meg mer som et dårlig menneske enn foreldrerollen. Det tror jeg mange føler på. Hun vet at det finnes drøssevis av kapable mennesker der ute, som har full kontroll på det meste, bare ikke dette.

– Jeg har lest alt av Hedvig Montgomery, men jeg føler likevel at jeg ikke får det til. Det er langt mellom teori og praksis, legger hun til.

YR AV GLEDE: – Hvis barna gir hverandre en klem, blir jeg så lykkelig at jeg knapt kan styre meg, sier Henriette.

© Thomas Qvale

Egen tv-serie om foreldrerollen

Henriette Steenstrup er oppspilt, men ikke stresset. Ikke ennå. Mye skjer i forkant av lanseringen av hennes første, egne tv-serie. Fotoshoot, intervju, og straks vi er ferdig skal hun svinge Teslaen innom Vega Scene i Oslo sentrum for en slags førpremiere, med svært begrenset antall publikummere i salen, kun for familiene til de involverte i produksjonen – det var disse koronarestriksjonene. 

Men det var tross alt godt hun gikk for en tv-serie og ikke en kinofilm. Hun kunne deiset ned i fotostudioets sofa etter lange timer under fotolampene, men velger en pinnestol og et tomt langbord. Av med stiletthælene og coverblikket. Inn med en pose snus. Opp med en cola. Henriette Steenstrup er «The girl next door», så blid, omgjengelig og uhøytidelig at man skulle ønske man var i samme kohort. 

I hovedrollen som Pørni, som egentlig heter Pernille, spiller Henriette en selvoppofrende alenemor i 40-årene. 

– Pørni skulle være en ærlig serie om hvor frustrerende det er å føle at man ikke strekker til i foreldrerollen, men samtidig hvor lykkelig man blir i de øyeblikkene man får det til. Selv kan Henriette bli yr av glede hvis hun får hele familien til å enes om å gjøre det samme, som å se en film. 

– Jeg kjenner på dyp tilfredshet hvis jeg har vært med på å lage en god dag for mine nærmeste. Hvis barna gir hverandre en klem blir jeg så lykkelig at jeg knapt kan styre meg. Da er jeg oppe med kameraet og ødelegger øyeblikket, erkjenner hun.

I EGEN TV-SERIE: Pørni, hovdrollen som Henriette selv spiller i Viaplay-serien med samme navn, har et komplisert romantisk forhold til Bjørnar, spilt av Gunnar Eiriksson.

© Marius Bjellebø

Humordronningen Henriette Steenstrup 

Det kunne blitt en ny norsk sitcom, inn i rekken blant «Side om side», «Helt perfekt» og «Neste sommer». Eller «En god nummer to», der hun selv hadde hovedrollen. Det var kanskje det de fleste forventet av «humordronningen»? 

Som komiker fikk Henriette sitt store gjennombrudd i humorprogrammet «Torsdag kveld fra Nydalen», der hun sammen med Morten Ramm, Henrik Thodesen og Else Kåss Furuseth skapte en æra. Siden har hun hatt sentrale roller i tvprogrammer og serier, og tatt den helt ut – i de mest hysteriske komedier, de pinligste sketsjene og de kleineste karakterene. Til tider grenseløs, burlesk og vulgær. 

Men skuespilleren som også har vært ansatt på Nationaltheatret, vet at de færreste forbinder henne med nettopp det. Som Hermia i Shakespeares «En Midtsommernatts drøm» eller Hilde Wangel i Ibsens «Byggmester Solness». Eller som rektor Liv i Dag Johan Haugeruds kritikerroste drama «Barn», som fikk seksere og femmere på terningene i landets største aviser, som satte rekord og vant hele ni Amanda-priser, og selveste Nordisk råds filmpris i fjor. Og på Dragon Awards under Göteborg filmfestival vant hun den gjeveste prisen selv – som beste skuespiller. 

Tidligere har hun sagt at hun ønsker å bli den kvinnelige Sven Nordin. Som kan gjøre både komedie og drama. 

– Jeg er ikke noe lei meg for at jeg har blitt sett på som morsom. Nå håper jeg ikke det kommer i veien for dette prosjektet. Jeg har lagt hele hjertet mitt i denne serien.

Som betyr at «Pørni» også er godt krydret med humor. Men Henriette ville samtidig pirke i det såre. For familiebånd er sterke og skjøre på samme tid, til tider patetiske og triste. Familiebånd handler om folk du er bundet til og avhengig av, enten du liker det eller ei. Og den uendelige smerten du føler når noen du er avhengig av blir borte. Den moderne og dysfunksjonelle familien i «Pørni» er også en familie i sorg: Pørni har mistet sin søster i en tragisk bilulykke, og har også tatt hånd om sin innesluttede, sorgtunge tenåringsnevø, mens guttens far er på rehabilitering på Sunnaas. I tillegg har hun den grenseløse datteren Sigrid på 13 og den urimelige og selvopptatte 20-åringen, Hanna, en håpløs eksmann og en aldrende far som nylig har kommet ut av skapet. I tillegg til alle de virkelig dysfunksjonelle familiene hun skal redde, som barnevernskonsulent. 

Denne serien er også en hyllest til alle omsorgspersoner, i barnevern, helsevesen og skole. Til oppløste familier, til løvetannbarn og foreldre som gjør så godt de kan, med de forutsetningene de har.

MER ENN MORSOM: Henriette Steenstrup har mer enn humor å by på. Hun er opptatt av familiebånd og hvordan vi lever med våre nærmeste. Det byr hun på i den nye tv-serien «Pørni»

© Thomas Qvale

Henriettes fem forsøk til Teaterhøgskolen

Mye har gått Henriettes vei de siste årene. Men høy på seg selv har hun ikke blitt. Skuespilleryrket har bydd på flere lukkede dører enn røde løpere. Det tok henne fem forsøk før hun kom inn på Teaterhøgskolen. 

– Å være skuespiller innebærer mye selvpisking. Men det er også verdens beste yrke.

Henriette vokste opp i en blokkleilighet på Hovseter i Oslo med en fem år eldre søster, en far som var lærer og en mor som jobbet i barneavdelingen i NRK. I et hjem med mye musikk og latter, og med en mormor og morfar som hadde vært skuespillere i sine yngre dager. Likevel var det Henriette som tok rollen som familiens entertainer, og som underholdt på juleselskapene – repertoaret strakk seg fra gitarsoloer til skottevitser. Det var skuespiller hun skulle bli. Og det var ikke sjenanse som skulle stoppe henne. Allerede på barneskolen gikk hun på auditions, og fikk roller i legendariske barneprogrammer som «Kroppen», «Jul i Skomakergata» og «Halvsju» på NRK. Bestevenninnen var datteren til skuespiller Nils Ole Oftebro. Hun ble tidlig introdusert for et teatermiljø som hun kjente en enorm dragning mot. 

Siden den gang var hun målstyrt: På videregående søkte hun seg til dramalinja på Foss videregående, og var aktiv i skolerevyen. Så skulle hun inn på Teaterhøgskolen. Det var ingen plan B, for hvem tenker vel på hva som kan gå galt når man er nitten – på nittitallet? Da det femte og siste sviende avslaget kom, reiste hun til USA. Satset pengene på et halvt år på legendariske Lee Strasbergs Theater and Film School i New York. Der blant andre Marilyn Monroe, Angelina Jolie, Alec Baldwin og Scarlett Johansson hadde gått før henne. Det var kaldt vann i blodet, der innså hun at hvis hun skulle bli skuespiller måtte hun slutte å gjøre ting etter boka. Den røffe behandlingen hun fikk på filmskolen var kanskje det som skulle til. 

Året etter kom hun inn på Teaterhøgskolen.

I VIRKELIGHETEN: Henriette Steestrup er gift med Rune Assmann på tredje året. 

© Privat

«Jeg er lykkelig over å ha en mann som jeg liker å være nedstengt sammen med»

Dette har hun lært: Alt går ikke alltid etter planen. For seks år siden skilte hun og Fridtjov Såheim lag etter et ti år langt ekteskap, solgte felles hjem på Nordberg og flyttet inn i hver sine boliger i samme nabolag. 

– Det føltes ikke som noe nederlag. Det var en lykkelig skilsmisse som de kaller det, selv om det selvfølgelig impliserer noen tunge tak i forkant, forklarer hun. I dag er de gode venner. 

Å møte en ny mann ett år senere var i alle fall ingen plan. Det var så hell i uhell at det kunne blitt manus av det også: På vei til et tv-opptak ser hun en kjekk og atletisk mann tryne på sykkel, midt på Majorstuen. Denne gangen er det skuespiller Steenstrups tur til å gripe inn, slik faren gjorde for så mange år siden. Uten å nøle løper hun bort og spør hvordan det går, men han er allerede på beina igjen, kvikk og blid. Det viser seg at de har felles kjente, og at han er en svært sjarmerende fyr. Så sjarmerende at hun noe senere bestemmer seg for å prøve å spleise ham med en venninne, som har vært singel i mange år. Han er for fin for meg, hadde hun tenkt.

Hun var ikke en sånn dame som kjekke og atletiske menn forelsket seg i. Heldigvis ble det ikke match med venninnen. Senere skulle hun ta mot til seg, erkjenne egne følelser og ta sats. Resten er historie. Rune Assmann, trebarnspappaen og lederutvikleren fra Skien, ble Henriettes store kjærlighet. I dag er de gift på tredje året. En oppusset 50-tallsbolig i Henriettes nabolag har blitt den moderne familiens nye hjem: Her bor Andreas på 11, som Rune er alenepappa for. Annen hver uke bor Henriettes barn, Ebba (13) og Billy (9) her. I tillegg har Rune to voksne barn. 

Å spleise to familier var en lang og krevende prosess, som Henriette og Rune ønsket å være så forberedt på som det var mulig. Før de flyttet sammen gikk de i familieterapi. 

Er du like forelsket i dag? 

– Ja. Han er helt super. Jeg er lykkelig over å ha en mann som jeg liker å være nedstengt sammen med.

KORTREIST: Henriette på kortreist utflukt med barna Ebba (13) og Billy (9).

© Privat

Derfor tviholder Henriette på tradisjoner 

Selv vokste hun opp i kjernefamilien. Foreldrene er fremdeles gift. Sin egen barndom husker hun som fri og lykkelig. Det var borettslagsliv anno 70- og 80-tallet, den gang det var blottere bak blokkene foreldre var mest bekymret for. Barndommen føltes trygg, alle tingene som var bastante, sørget for det: Det var turene til familiens sommersted på Hvasser hver sommer. Det var filipine hver jul med farfar. Soppturer på søndager. Eller ski. Små, faste begivenheter som utgjør stødige stolper gjennom livet. 

Derfor har hun også begynt å tviholde på slike tradisjoner selv, for sine barn. Påskerebus på rim, pepperkakebaking hos mormor hver advent. Ut på tur hver søndag. 

Nå har hun, som Pørni, også rukket å bli tenåringsmamma, datteren Ebba er 13. – Foreldrene er ikke lenger viktigst. Og det er litt sårt, erkjenner hun. Men Henriette frykter ikke å ende opp med selvopptatte og usjarmerende tenåringer. Hun er mer redd for alt som kan gå galt. Hun blir alvorlig, kommer på en artikkel hun leste i A-magasinet nylig, hele ni historier om unge mennesker som hadde tatt sitt eget liv. 

 – Og det nesten alle de etterlatte fortalte, var at det kom som en overraskelse. Ingen hadde sett tegnene. Hun trekker pusten. 

– Jeg vil ha trygge barn, uten psykiske problemer. Det er det eneste jeg vil ha. Jeg er en litt nevrotisk type, innrømmer hun. 

– Hvis ikke ungene kommer hjem til middag klokken fem, blir jeg en sånn pinlig mamma som har ringt rundt til alle i klassen. Jeg kan lage de sykeste skrekkscenarioer, og har brukt mange timer der jeg kunne sovet, på det. Snart skal hun sitte oppe om natten og vente på sms-er eller at det smekker i inngangsdøren. Eller kanskje sende ungene på utveksling til Australia? Hun grøsser ved tanken. 

– Men samtidig er det jo det eneste jeg vil – at de skal ut i verden. Treffe folk. Det er det som er meningen. Vi har dem bare til låns. 

Hadde foreldrene dine slike bekymringer? 

– Jeg gjorde ikke så mye galt da jeg var ungdom. Moren min sa dette til oss: Så lenge dere er greie ute, kan dere være kjipe hjemme. Det er jo litt sant. Det er ingenting som er bedre enn at noen som har møtt barna dine sier: «så høflige barn du har», konkluderer hun, og plukker opp mobilen som har mast en stund, gjør et tappert forsøk på å multitaske, prøver å prate videre, mens øyne, ører og munn skiller lag. Snart skal hun stå i den skvisen, som hun setter alenemammaen Pørni i, i episode etter episode. Snart skal hun bli en parodi på seg selv. 

– Beklager, men ... jeg må bare ... Nå dirrer mobilen på bordet. Hun griper den. De siste ukene har vært hektiske, hun har sett ungene for lite. Nå savner de henne. I alle fall yngstemann. Og hun dem. 

– Det orker jeg ikke, sier hun fortvilet, mens hun taster på telefonen. 

– At de sier at de savner meg. Sønnen har tidligere sagt det i klartekst: «Jeg er veldig stolt av at du er skuespiller, mamma. Men jeg liker det ikke.» Samvittigheten gnager. For det finnes ikke noe viktigere enn barna. Kanskje hun rekker hjemom? Straks intervjuet er ferdig? Før visningen? En liten halvtime, om ikke annet. 

– Nei, nå havnet jeg i spagaten ... jeg må ... Taste, taste. Send. 

– Nå blir jeg helt Pørni, beklager hun, idet vi runder av litt før tiden, og hun er på vei ut døren, før hun må snu igjen fordi hun glemmer både sekk og PC. 

– Jeg har en samvittighet som plager meg daglig. Ting jeg ikke sa, burde gjort, ikke gjorde. Men det er en sterk drivkraft, da, samvittigheten og skammen. Så jeg tenker at jeg får gjort en del også!

Les også: Mona B. Riise: Jeg fikk livet i trynet ganske tidlig

Seneste

Kanskje er du også interessert i...