anita skorgan
© Foto: Thomas Qvale / Styling: Maria Fuhre/Pudder Agency / Makeup: Line Lislerud/Style Management / Hår: Lars Eriksen Eitran/Style Management / Location: Bogstad Gård

Anita Skorgan: - Julefeiringene som barn husker jeg som en endeløs lykke

Anita Skorgan ser endelig julen lyst i møte igjen. Et velkomment hardkjør står foran henne, med 27 konserter, primært i norske kirker, og hun gleder seg av hele hjertet. – Det er dette jeg lever for. Å ha fri i desember og bare steke pepperkaker og sånt er oppskrytt, forteller en åpenhjertig artist til Tara.

30. november 2021 av Erik Valebrokk
anita skorgan

SMILENDE STJERNE: Anita Skorgan er kjent for sitt flotte smil og gode humør, men i dette intervjuet byr hun også på sine mer alvorlige side

© Foto: Thomas Qvale / Styling: Maria Fuhre/Pudder Agency / Makeup: Line Lislerud/Style Management / Hår: Lars Eriksen Eitran/Style Management / Location: Bogstad Gård

Anita Skorgan

Alder: 63 år 

Yrke: Artist, sanger, musiker og komponist. Hun ble kjendis over natten da hun vant en talentkonkurranse i det svenske programmet «Hylands Hörna» som 14-åring, og allerede 18 år gammel vant hun Melodi Grand Prix for første gang med «Casanova». Totalt har hun vært med i MGP hele 12 ganger. Hun debuterte med platen «Til en venn» i 1975, og ga ut sin foreløpig siste plate «La høsten være som den er» i 2013. Siden den gang har hun valgt å fokusere på å være konsertartist, og hun står nå foran en ny runde med julekonserter. I 2019 fikk hun Kongens fortjenstmedalje. 

Vi hadde sju-åtte konserter i fjor med 50 mennesker i salen. Det var spesielt. 50 mennesker i Molde domkirke ... 

– Det er glissent. 

– Ha-ha, det er en underdrivelse. Det var veldig underlig, men vi var heldige og fikk kompensasjon, så vi overlevde. Men vi gleder oss veldig nå og håper folk vil gå litt mann av huse fordi det endelig er lov å møtes og komme i julestemning sammen. Vi er tallrike i år, fire stykker pluss tre musikere og crew. Det er ikke så ofte man opplever en så stor gjeng på tur, for det er så dyrt å turnere i Norge, så dette er noe jeg virkelig ser frem til. 

Anita Skorgan tar imot Tara i sin koselige leilighet i Oslo sentrum. Her bor hun og Kajsa, en 13 og et halvt år gammel blandingshund av ulike terriere og litt schnauser på toppen, hvis alder matcher datoen for Anitas røykestopp. I dag er hun klar på at det å stumpe røyken er noe av det lureste hun har gjort, og forholdet til Kajsa er helt tydelig nært og kjærlig. 

– Kajsa og jeg holder hverandre i form, smiler hun. I likhet med resten av oss har Anita gjennomlevd en lang periode med isolasjon, som har fratatt henne både levebrødet og sosialiseringen. Det har vært tøffe og ensomme tak, men nå ser en av Norges fremste sangstjerner gjennom tidene fremover. Det er lys i enden av tunnelen når hun tar med sine musikalske venner på juleturneen «Deilig er jorden». 

Denne gang deler hun plakaten med Rein Alexander, Christine Guldbrandsen og Marie Klåpbakken. Sistnevnte er også en profilert felespiller, og ytterligere tre musikere er med: gitarist Torbjørn Økland, pianist og kapellmester Petter Anthon Næss og perkusjonist Christian Svensson. 

– Marie tilfører litt folketoner, som jeg er veldig glad i, og så blander vi med tingene til Rein, som er klassisk light og litt «alskens», mens Christine har den lyse Kyrkjebø-klangen i stemmen. Vi elsker å synge firstemt a capella, så det serverer vi også. Det blir skikkelig høydepunkt i år, altså. Vi trår til! 

Anita startet med julekonserter i norske kirker så tidlig som i 1987, da med presten Karsten Isachsen. 

– Da jeg ble invitert inn der, var det som det gikk opp et stort lys for meg. Der hørte jeg hjemme, der kunne jeg bruke min rare hybridbakgrunn på en fruktbar måte, forteller hun. – Det å slynge ut sine toner fra strupen i et rom som i utgangspunktet er laget for formidling og musikk, med en god klang og med et høyere formål ved at man skal pleie sitt indre liv og sin sjel, det er det jeg føler at jeg lever for, for å bli litt vidløftig. Men det er sant. Sånn er det. 

– Det er en helt essensiell del av deg, ikke bare som kunstner, men som menneske? 

– Ja, og jeg opererer jo også med egne konserter i kirken ellers av året, nettopp fordi at her føler jeg meg bra. Jeg er kanskje ikke det folk forbinder med å være tradisjonelt kristen, men har et sterkt forhold til Gud og skaperverket. Det var ikke vi som lagde dette. Hele den eksistensielle biten er også kjernen i mitt liv.

anita skorgan

GOD MED TANGENTER: Anita ble kjendis da hun bare 14 år gammel vant en klaverkonkurranse i «Hylands Hörna»

© Foto: Thomas Qvale / Styling: Maria Fuhre/Pudder Agency / Makeup: Line Lislerud/Style Management / Hår: Lars Eriksen Eitran/Style Management / Location: Bogstad Gård

– Har du klart å holde julekonsertene gående hvert år?

– Ja, med unntak av ett år. Da fikk jeg sparken, sier Anita og ler hjertelig. Hun ler i det hele tatt ofte og mye, og ikke minst høyt. Denne egenskapen kombinert med en perlerad av hvite tenner er muligens med på å forklare appellen hun har hatt i noe sånt som 50 år. 

– Sparken fra julekonsertene? Hva skjedde? 

– Jeg fikk en SMS der han som har hatt dette juleopplegget skrev: «Jeg har oppsettet for neste år, og der er ikke du med.» Ferdig, det var det, etter 15 år. Han har senere bedt om unnskyldning. Det var et underlig år. Det har blitt en livsstil med disse julekonsertene, og jeg er så takknemlig for dem. Det er ingen spøk å overleve som artist i et lite marked som Norge, og jeg har klart meg siden 1972. Jeg tror ikke jeg hadde klart meg uten julekonsertene, ikke bare økonomisk, men også kunstnerisk. 

Med 50 års artistliv på baken og 63 år på jorden, er det klart du har startet tidlig. Anita vokste opp i et musikalsk hjem som også var sterkt konkurransedrevet, en delforklaring i det minste på at hun har vært med i Melodi Grand Prix hele 12 ganger, sju av dem som artist. 

– Jeg var så heldig at moren og faren min var lykkelige. De var forelsket i hverandre. Foreldrene mine traff hverandre da de var 16 år og holdt sammen hele livet. De var så forskjellige som folk kan bli, så det var et spennende felt å vokse opp i. Mor var utadvendt, entusiastisk, veldig allsidig. Hun var kjempemusikalsk og sporty, men totalt uteknisk. Far var innadvendt, intellektuell, praktisk, trofast, trygg, smart, dritkul og veldig autoritær på en rolig måte. Han hadde en slags galskap som jeg falt for. Jeg var veldig, veldig glad i faren min. Mor ble veldig stolt av at jeg ble kjendis, og fikk full valuta der, kan du si, men far holdt det hele samlet så det ikke skulle gå galt. 

De første leveårene bodde Anita i Göteborg og Glasgow. Faren jobbet i Det Norske Veritas, og da Anita var sju år gammel flyttet familien til Blommenholm i Bærum, der de bygget hus på tomten til morens foreldre. Barndommen hennes er proppfull av gode minner, og hun forteller levende om oppveksten, foreldrene og sine to søsken – en eldre søster og en yngre bror. 

– Mor var utdannet gymnastikklærerinne fra Danmark, og fysioterapeut. Det var veldig uvanlig på den tiden. Hun var den eneste moren i gata vår i Göteborg med utdannelse. Alle de andre var veldig opptatt av «dammfria hem», ha-ha-ha. De føyk rundt med sånne små forklær og krøllspenner og det hele. Vi fikk ikke lov til å være inne hos noen andre og leke, det var bare hos oss. Men vi fikk lov til å løpe ute på engene. Det var stup der, og det var dritfarlig, men det gikk jo bra.

anita skorgan

GJØR DØREN HØY: Dørene på Bogstad gård er neppe like høye som Himmelporten, men Anita åpner døren inn til hele 27 førjulskonserter i år.

© Foto: Thomas Qvale / Styling: Maria Fuhre/Pudder Agency / Makeup: Line Lislerud/Style Management / Hår: Lars Eriksen Eitran/Style Management / Location: Bogstad Gård

«Julefeiringene som barn husker jeg som en endeløs lykke»

– Det var en annen tid.

– Det var det. Moren min hadde så mye energi og jobbet ikke, fordi hun ville være hjemme da vi var små. Jeg var så stolt av henne. Hun hadde fritidsklubb hjemme, så da kunne alle ungene komme. Vi var vel ti–tolv stykker, og da var det gymnastikk i stuen med sånne vattepper, og vi lærte å stupe kråke og slå hjul, stå på hodet opp langs vegger. Det var avslapningsøvelser også, en slags meditasjon. Det var musikk, piano, strikking, hekling, baking og maling. Mor kjøpte inn alt, og når det var over, så ryddet hun opp og var såre fornøyd. Det er helt rått. En gang i uken. Hun gikk på solenergi! 

Julefeiringene var også rosenrøde, skal vi tro Anita. Ikke rart hun har funnet seg sånn til rette i julesangarven vår. 

– Det første minnet jeg har om jul, er at jeg kjente igjen julenissen, og det var moren min. Det syntes jeg var helt merkelig. Det var i Glasgow, så da må jeg ha vært to–tre år. Men julefeiringene som barn husker jeg som en endeløs lykke. Det var glede, varme, sigarrøyk, piperøyk, lykkelige voksne som ikke var fulle, feiring, skigåing, bål, samhold, alt som er idyll og som jeg med årene har forstått hvilket enormt privilegium det har vært å oppleve.

– Var det alltid hvit jul? 

– Ja, ja, ja, ja, ja, selvsagt. Ha-ha-ha … 

– Du var et aktivt barn og sang i NRKs pikekor, var skuespiller, spilte piano og bedrev friidrett, og du ga ut din første plate da du var 16? 

– Ja, men den første singelen kom da jeg var 14. Og så drev jeg med karate og ballett og sjakk. 

– Men hvordan opplever du at barndommen din artet seg når du ser tilbake? Var den annerledes enn den vennene dine hadde, eller synes du at du var som alle andre? 

– Nei, jeg var jo veldig mye mer aktiv enn de andre, og moren min var streng. Foreldrene mine brukte ikke masse penger på mat, men på våre fritidsaktiviteter, og da måtte vi levere. «Hvis dere ikke gjør en innsats så kutter vi, fordi det koster penger», sa hun. Det var en liten familiebedrift. Vi kunne ha tre hobbyer hver, og det blir ni hobbyer til sammen! Med utstyr. Så alle pengene gikk til det, vet du. Mor og far brukte ingen penger på seg selv, det er helt sprøtt. Men vi måtte holde på et halvt års tid før vi fikk noe utstyr, så vi løp rundt med gamle piggsko med tresåler og sånn. Det er forbilledlig! 

– De holdt det samlet, og de fulgte opp, men da kunne jeg ikke bare løpe ut og leke eller henge med gjengen på skolen. Det savnet jeg noen ganger, å bare kunne ha litt fri. Jeg hadde fri på søndager, hvis det ikke var idrettsstevner, og da kom alle gutta i klassen. Jeg trodde de kom fordi de syntes jeg var så dritgod til å bake boller, ha-ha-ha-ha-ha. Det trodde jeg i alle år, og faren min prøvde å fortelle meg at «jeg tror nok de liker deg også», og jeg bare «nei, nei». 

– Men fy søren, det var en spes oppvekst, altså, utrolig full av action og moro og glede og lykke. Det gikk jo bra på alle kanter, men da jeg begynte å bli 16, 17, 18, begynte det å tufse seg til. Jeg klarte ikke å si nei, så det ble for mye. Jeg ble stressa fordi jeg ikke fikk øvd nok, jeg fikk ikke gjort nok lekser, det ble bare for mye. Jeg husker faren min hentet meg i studio, jeg hadde korejobber i tillegg, jeg sang på alle de «Treff»-platene og »Frem fra glemselen» og jeg vet ikke hva, og da sto jeg tvekroket med mageknip. Da sa han at «nå må du faktisk lære deg å si nei. Dette går ikke.» 

Det harde arbeidet bar imidlertid frukter. Bare 14 år gammel vant Anita en talentkonkurranse i det svenske tv-programmet «Hylands Hörna». Musikken hun hørte på i oppveksten omtaler hun som «en skjønn blanding av Bach, Mozart, Grieg, Brahms, Debussy, og ABBA, ha-ha-ha … Olivia Newton-John likte jeg veldig godt, Barbra Streisand, Carole King …» 

Alt var heldigvis ikke bare jobb og alvor. 

– Vi hadde en veldig musikkinteressert gutt i klassen som var DJ på alle festene og introduserte meg for Neil Young og alle de visegreiene. Jeg fikk med meg festene, skjønner du, ha-ha-ha-ha-ha … Vi drakk oss kanakas, og det var mye spenning.

anita skorgan

ELEGANT SKIKKELSE: Anita Skorgan fyller 63 år i disse dager, men holder seg uforskammet godt.

© Foto: Thomas Qvale / Styling: Maria Fuhre/Pudder Agency / Makeup: Line Lislerud/Style Management / Hår: Lars Eriksen Eitran/Style Management / Location: Bogstad Gård

«Jahn var mer glad i oppmerksomhet enn meg. Han var en utadvendt type, og jeg er innadvendt, men har prøvd å komme litt ut etter hvert»

jahn teigen og anita skorgan

VANT: I 1982 vant Jahn og Anita den norske Grand Prix-finalen med sangen «Adieu». 

© NTB

De helt store utskeielsene var det likevel ikke plass til. For den unge Anita Skorgan handlet det meste om jobb og skole. Etter å ha vært med i Melodi Grand Prix første gang i 1976 med «Hastverk» (som endte på tredje plass), vant hun året etter med «Casanova», 18 år gammel. Da var hun allerede godt vant med kjendislivet etter å ha vunnet «Hylands Hörna»-konkurransen fire år tidligere. 

– Det var bare stas i begynnelsen. Det ligger dypt i oss at vi har lyst til å bli sett og bli satt pris på, men så forstår man etter hvert at dette har mange hoder. Det ble mye å holde orden på. Jeg visste at jeg var i søkelyset og følte et ansvar for å oppføre meg ordentlig. Jeg taklet det, men jeg tror jeg fikk et slags opprør etter skilsmissen, ha-ha-ha. Da skeiet jeg litt ut i noen år og tok igjen min tapte ungdomstid på en måte. 

Melodi Grand Prix har åpenbart hatt stor betydning for Anitas karriere, men har stempelet det har ført med seg, også vært en hemsko, noe stigmatiserende? 

– Ja, det er klart. Man blir jo puttet i en bås. Jeg har aldri hatt noen manager, aldri hatt noen som har tatt businessavgjørelser og lagt strategiske planer for meg. Jeg har bare hoppet rundt og tatt det underveis, og det har det jo også båret preg av, kan du si, men det var sånn jeg ville ha det. Men Grand Prix? Det er vel også fordi jeg vokste opp i en konkurransefamilie. Hvem kan pusse tennene fortest? Hvem kommer fortest i seng? Hvem spiser penest ved bordet? Vi hadde konkurranser i alt, så jeg fikk et veldig konkurranseinstinkt. 

Til tross for at Anita var en artist som til de grader sto på egne ben, var navnet hennes lenge også nært knyttet opp til en annen av Norges store popstjerner. Debuten i Melodi Grand Prix i 1976 brakte også med seg det første møtet med Jahn Teigen. Det var da han stilte i skjelettkostyme og sang «Voodoo» sammen med Inger Lise Rypdal, og dermed ble superkjendis. 

– Jeg fikk et veldig godt inntrykk av ham. Jeg var alene og helt uerfaren, og han så meg. Han så at jeg var fortapt og kom meg i møte, hjalp meg og trøstet meg litt. Jeg skulle spille piano og synge, men på de innledende prøvene sa de at «Nei, vi kan ikke ha det pianoet. Det blir noen skygger. Du må stå der», sier Anita og peker mot høyre. 

– Det gjør du ikke med et menneske. Jeg var helt fortvilet. Jeg var 17 år og helt amatør. Skulle jeg stå der i Melodi Grand Prix med mikrofon i hånda og aldri gjort det før, liksom? Akkurat da kunne jeg hatt bruk for en manager som sa «ikke faen». Så jeg spurte folk rundt meg, hva gjør jeg med den andre armen og sånn? Jahn viste meg ikke det, men han kom meg i hvert fall i møte. 

– Da jeg så traff ham igjen i «Videoteket» var jeg programleder sammen med Odd Børre, og det hadde jeg heller aldri gjort før, fortsetter hun. – Det var det første videoprogrammet på NRK, og det var jo så kult som det kunne få blitt, bortsett fra at regissøren hadde glemt å bestille dekorasjon, så vi satt i et tomt studio. Ha-ha-ha, det var hjemmesnekret, alt sammen. Men jeg insisterte på at vi skulle ha Jahn som gjest, for jeg syntes han var den kuleste vi hadde på dette berget. Så gikk de med på det, og så stiller’n opp som juletre, forteller Anita og bryter ut i krampelatter. 

anita skorgan familie

MOR OG DATTER: Sara Skorgan Teigen sammen med mamma Anita på vei til Prima Vera-forestilling høsten 2000. 

© NTB
anita skorgan familie

DEILIG ER JORDEN 2021: Anita reiser fra kirke til kirke med denne gjengen. Rein Alexander, Marie Klåpbakken og Christine Gulbrandsen er med på laget når juleturneen starter 25. november

– Han står inni et juletre med blinkende lys på, sier hun og tas av en ny latterkule. – Det er helt utrolig. Han hadde vært i kostymeavdelingen og bare «Ahhh!» Ha-ha-ha-ha-ha. Da jeg kom inn sto han og prøvde det juletreet, og jeg knakk helt sammen. Det var vel i grunnen da jeg smeltet ordentlig. Og jeg hadde sånn respekt for ham at jeg nesten ikke turte intervjue ham, ha-ha-ha-ha-ha. 

– Skulle ikke tro det var lett å ha respekt for en fyr i juletrekostyme, men ... 

– Nei, jeg hadde ur-respekt, han var så proff, så kul og så morsom og gæren. Og så traff jeg ham på byen, og så ble vi invitert ut på middag av Hanne Krogh og hennes Trygve, og da var det gjort. 

Det var i 1979, samme år som Anita vant Melodi Grand Prix for andre gang, nå med «Oliver». I 1982 vant hun på nytt, med «Adieu», som var en duett med Jahn, og i 1983 vant hun for tredje gang, som medkomponist av «Do Re Mi» sunget av Jahn. Senere på året ga de ut duettplaten «Cheek To Cheek» som ble en massiv suksess, anført av singlen «Friendly». 

Så da Anita Skorgan og Jahn Teigen giftet seg i 1984 var de nesten å regne for kongelige popstjerner, så omgitt var de av blitzlys og tv-kameraer. 

– Det var voldsomt. Jahn var mer glad i oppmerksomhet enn meg. Han var en utadvendt type, og jeg er innadvendt, men har prøvd å komme litt ut etter hvert. Det var vel der vi ble litt uenige. Jeg var ikke komfortabel med å ha hjemmet mitt åpent for absolutt alle hele tiden, fremmede og journalister og jeg vet ikke hva. Da Sara ble født, sto det mengder med folk utenfor som bød over hverandre for å få bilder og intervjuer eksklusivt. Jahn var klar for det, men jeg nektet. Jeg sa at det ikke var snakk om, og det hørte han på, så alle fikk bildene gratis via NTB. Men så gjorde vi et hjemme hos-intervju med baby på fanget for Hjemmet eller noe sånt. Etter det hørte jeg Ole Paus på radioen som sa «Ja, nå får vi vel høre om Sara hver eneste dag», og da våknet jeg. Jeg syntes jo det var mye fra før av, og da tenkte jeg at vi kan ikke ha det sånn. Jeg er så glad for den kommentaren. Det var bare å få den døra igjen. Det har jeg ikke angret på, for å si det mildt.

anita skorgan

KJÆRLIGHET: I Jahn Teigens bisettelse i Tønsberg Domkirke sang Anita Jahns «Min første kjærlighet». 

© NTB

Med få unntak mener Anita at pressen alltid har vært grei med henne, og det var heller ikke berømmelsen og kjendisjaget som tok knekken på ekteskapet. 

– Nei, det var på det personlige planet. Vi hadde veldig mye moro og hadde det kjempefint i fem år. Det er lenge, det. Livet mitt har jo vist at jeg er en sånn som kanskje ikke holder ut i 30 år, ha-ha. Jeg er en klar seriemonogamist, og er ikke tilhenger av forhold som skranter og skranter, humper og går. Livet er for kort til å ha dårlige forhold hvor ting ikke funker. Jeg så hvilken retning det tok, og valgte å avslutte det før Sara ble et bevisst menneske. Jeg ville ikke at hun skulle få en traumatisk opplevelse med skilsmisse.

– Og Jahn skjønte ikke hva som var skjedd? 

– Han skjønte det ikke helt, nei. Han hadde fått mange hint, men jeg har jo skjønt med livet at hint er ikke nok overfor menn, ha-ha. Jeg har blitt så mye flinkere til å si hva jeg mener, og jeg forstår at det er mye lettere å forholde seg til meg på den måten. Med visse tilbakeslag, ha-ha. Det oppstår fortsatt misforståelser på grunn av det. 

I 1986, året før skilsmissen, ga Anita ut den new age-inspirerte platen «White Magic» med Lars Kilevold som viktigste samarbeidspartner, og fire år senere kom «Basic», med Steve Forward ved roret, som da var blitt den nye mannen i Anitas liv. Begge disse platene var preget av overstyrte gitarer og rock’n’roll, og sto i en viss kontrast til visepopplatene hennes. Var hun mer søkende musikalsk på denne tiden?

– Ja, og det var liksom min ungdomstid, ha-ha-ha-ha-ha. Det var veldig, veldig morsomme år. Men jeg lot jo også gutta få styre litt mye. Selv om jeg deltok aktivt i studio, er det også dette med at man skal deale med andres ambisjoner. Det måtte jeg virkelig slåss med, og jeg fikk nok kanskje et uttrykk som var mer vekk fra meg selv enn jeg kunne ha ønsket meg. Jeg bare gråt noen ganger fordi jeg ikke fikk det jeg ville ha. Det er slitsomt. Etter «Basic»-platen har produsenten faktisk bedt om unnskyldning. Han forsto etterpå at han hadde gjort noe dumt. Det er ikke der jeg skinner. Jeg syntes det var moro å prøve litt, men det ble så voldsomt mye mer over i sjangeren hans. 

Anita var sammen med Steve i noen år, men de spilte ikke inn flere plater sammen. Hun ventet fremdeles på den perfekte musikalske samarbeidspartneren, og den fant hun i Jon Willy Rydningen, «den vidunderlige mannen fra Sandnessjøen». 

– Da snudde livet mitt. Da falt alt på plass. Etter det har jeg holdt fast på ham. Jeg var invitert til en konsert i Frogner kirke til inntekt for arbeid mot selvmord, der han var sentral. Han var nyutdannet fra komponistlinjen, og mens vi satt og ventet, spiltes en lydcollage med vanndråper. Det var så fint. Jeg var helt ødelagt da konserten begynte, og alle arrangementene var så godt skrevet og så fine. Jeg bare stormet bak scenen etterpå, og presenterte meg. «Hei, vil du jobbe med meg? Vær så snill.» Da tok han en liten runde, husker jeg, for det viste seg at han digga den plata mi som het «Karma». Så begynte vi å jobbe, og så ble det juleplata som endret alt. 

anita skorgan

LIKE BLID: Smilet til tross, Anita Skorgan har hatt sine prøvelser.

© Foto: Thomas Qvale / Styling: Maria Fuhre/Pudder Agency / Makeup: Line Lislerud/Style Management / Hår: Lars Eriksen Eitran/Style Management / Location: Bogstad Gård

«Julenatt» ble utgitt i 1994, men etter det har Anita kun utgitt tre plater, «Gull» (2001), «På gyllen grunn» (2011) og «La høsten være som den er» (2013). Sa hun opp jobben som popstjerne? 

– Nei, men det var tvingende nødvendig å bremse. Jeg fikk tvillingene mine i 1996 (med daværende samboer Freddy Dahl – journ. anm.), og begge fikk cerebral parese i alvorlig grad. Der skiftet livet fullstendig retning. Da gikk alle kreftene med til å overleve, og til å håndtere den nye situasjonen som var ubeskrivelig hard. De bodde hjemme til de var 18, og nå bor de i en bolig som blir håndtert av et firma på oppdrag fra staten. – Har de det fint, alt tatt i betraktning? 

– Ja, så fint man kan ha det. Det er på ingen måte optimalt, men det er så bra som det kan være i et samfunn som er blitt så segregert. Jeg skulle ønske vi kunne forstå at samfunnet ville blitt mye varmere og mye hyggeligere å bo i hvis vi innså at mennesker trenger hverandre på en så mye sterkere måte, at det ikke bare er de jævla shoppingsentrene og biltrafikken og gamlehjem langt oppi lia. Det er en tragedie hvordan vi har innrettet det moderne bylivet. Sånn sett skulle man flyttet til et lite sted, men det lar seg ikke gjøre. Jeg har mitt nettverk i byen og er helt avhengig av det, men jeg har gjort meg så mange tanker om dette. Det er helt tragisk, med den ensomheten som oppstår.

anita skorgan

PERSONLIGE FAVORITTER: Anita er aller mest stolt av å ha laget «Julenatt», «Gull», «La høsten være som den er» og den aller første klassiske platen.

© Foto: Thomas Qvale / Styling: Maria Fuhre/Pudder Agency / Makeup: Line Lislerud/Style Management / Hår: Lars Eriksen Eitran/Style Management / Location: Bogstad Gård

– Følte du deg selv veldig alene med ansvaret for de to som var så syke? 

– Ja, helt forferdelig. Alle trekker seg unna, alle er redde. Jeg har laget et konsertforedrag om opplevelsen med jentene, min personlige beretning om hva det vil si å gå igjennom en sånn prosess. Rent psykologisk, om hva som skjer med deg, og hvordan du kan takle det og komme deg helskinnet igjennom. Det gjør du jo selvfølgelig ikke. Man kommer seg ikke uberørt gjennom en så sterk prøvelse, og det skal man heller ikke. Man blir preget av de utfordringene man får, og det er bra. Det er jo hele meningen med påkjenninger, at du kan lære av dem og bli beriket. 

– Du klarer å se at det har skjedd med deg? 

– Ja, noe så voldsomt. Men den ensomheten som har oppstått ved måten vi har innrettet byen på, er tragisk. Er det ikke sånn at halvparten av de som bor i Oslo, er alene? Det betyr ikke at alle disse er ensomme, men jeg tror mye kunne vært bedre med en annen byplanlegging, som tar sikte på at folk skal møte hverandre og trenge hverandre og ha glede av hverandre. 

– Du er flink å skjerme privatlivet. Det er ikke offentlig kjent hvem kjæresten din var, som det ble slutt med i 2017, og jeg har forstått det slik at din nye kjæreste også holdes hemmelig. 

– Nei da.

– Men hvem er disse mennene? Er de også musikere som føyer seg inn i rekken? 

– Jeg trenger ikke si noe om den forrige kjæresten min, annet enn at jeg satt igjen med lang, lang nese. Jeg er en godtroende person, og det insisterer jeg på å være. Jeg er nok blitt litt mer skeptisk med årene, men jeg vil fortsatt tro det beste om folk. Alternativet er å bli mistenksom, og det er ikke aktuelt. Men nå har jeg for første gang en kjæreste som ikke er kunstner. Han er veterinær og bor på Voss. Vi har et veldig avstandsforhold, og jeg er blitt proff på Bergensbanen. Og Kajsa, ikke minst, veldig proff, i åttende vogn, som er hundevogna. Men det er ikke hemmelig i det hele tatt. Han er veldig jordnær og intelligent, og et skikkelig mannfolk. 

– Du har hatt noen forhold. Gjør det like vondt hver gang det blir slutt? 

– Det gjør jo det, men det er forskjellig styrkegrad i forhold til hva man har opplevd og hvem som går og hvem som gjør hva. Men det er alltid leit, det er klart.

anita skorgan

IKKE BARE PREKTIG: Det hender at selv prektige piker banner, og Anita er intet unntak.

© Foto: Thomas Qvale / Styling: Maria Fuhre/Pudder Agency / Makeup: Line Lislerud/Style Management / Hår: Lars Eriksen Eitran/Style Management / Location: Bogstad Gård

– Føler du en form for mislykkethet over at det ikke går? 

– Nei, ikke i det hele tatt. Du hører alltid at du må jobbe med forholdet, at man må finne seg i ditt og finne seg i datt. Utroskap? Ja, det får være greit, og det skal vi jobbe oss igjennom. Nei takk! Jeg er så happy i mitt eget selskap at hvis jeg skal være i et forhold, skal det ikke bare fungere, det skal være en berikelse. Man skal glede seg til å treffe hverandre, det skal være hyggelig, og man snakker ikke stygt til hverandre eller er frekk, eller tar den andre for gitt. Da er det ordentlig, akkurat som et vennskap. Det skal være stas, og realt og fint og hot og rettferdig, man skal verdsette hverandre, se hverandre, ta vare på hverandre. Det er ordentlig kjærlighet. 

– Du tror på kjærligheten, du? 

– Ja, gjett om jeg gjør. Men jeg tror det er en tid for alt. Jeg tror ideen om at vi skal være sammen med én person hele livet passer for noen ganske få. Jeg kan strekke meg til det, ha-ha.

Anita sang i Jahn Teigens bisettelse 11. mars i fjor, dagen før Norge stengte ned. Det var, om ikke annet, god timing. Det må føles som en lettelse å ha fått tatt avskjed med ham på den måten, når vi vet at det ikke hadde vært mulig bare et par dager senere? 

– Ja, det var kjempefint, bekrefter hun. – Det ble en pangavslutning for ham, som seg hør og bør. Sara og jeg diskuterte frem og tilbake, og vi var begge to helt oppsatt på at det skulle være sånn som Jahn ville hatt det. Hvis vi skulle hatt det som vi hadde foretrukket, hadde vi valgt en liten kirke med bare de nærmeste i fred og ro, men vi fant ut at nei, det er å snyte ham for hans måte å gjøre det på. Domkirken i Oslo? Det var stilen. Så fant vi ut at det måtte bli Tønsberg, hjembyen. Jeg tror han var fornøyd, med tv-overføring og kulturminister og full pakke, ha-ha-ha. 

Under pandemien holdt Anita noen få julekonserter i fjor og et show med Bettan denne sommeren, for et svært begrenset publikum. Hvordan har koronatiden egentlig vært for henne? 

– For en som bor alene og er frilans og alle jobbene blir avlyst og flyttet på, så ble det veldig mye tid som bare oppsto. Jeg gikk turer i skogen med Kajsa og strikket åtte mønstergensere. Åtte. Det var en genial måte å få tiden til å gå på, pluss at jeg lærte meg mønsterstrikk. Det er en egen teknikk, og du trenger mengdetrening. Jeg kunne selvfølgelig ha komponert, eller dekorert huset, eller satt ny verdensrekord i et eller annet, men nei. Men det ble ensomt. Jeg prøvde å gjøre det beste ut av det, men frykten ligger under der. Hvis jeg blir syk, hva skjer med stemmen? Jeg lever av lungene og hele partiet som da er utsatt. Da jeg fikk den andre vaksinen, fikk jeg en energiboost ut av ville helvete, altså. Jeg gikk rett i taket! 

Det har aldri vært mulig å trekke Anita Skorgans sosiale engasjement i tvil. Hun har stilt opp for mang en god sak i årenes løp, og så tidlig som i 1979 sang hun en versjon av Neil Sedaka-sangen «The Immigrant», som på norsk ble til «Innvandreren». Vi deler ikke ut poeng til den som gjetter hva den handler om, og det er neppe noen tvil om hvilket standpunkt Anita har i dagens flyktningdebatt.

anita skorgan
© Foto: Thomas Qvale / Styling: Maria Fuhre/Pudder Agency / Makeup: Line Lislerud/Style Management / Hår: Lars Eriksen Eitran/Style Management / Location: Bogstad Gård

– Jeg er klart på venstresiden i disse spørsmålene. Vi må vise solidaritet, vi må ta vare på hverandre. Dette er grunnleggende verdier i meg. Hadde vi ikke hatt sosialdemokrati i Norge, ville det for eksempel vært fullstendig kjørt for tvillingene mine. Jeg er takknemlig for at vi lever i et solidarisk samfunn, og jeg er bekymret for de ekstreme høyrekreftene som trekker i en helt annen retning. Den store angsten min, langt ned i magen, er at solidariteten og sosialdemokratiet skal gå dukken for egoismen. Jeg ser på høyrekreftene som egoisme, rett og slett. Det er så enkelt som det. Man tenker på seg sjæl, og man tenker på penga sine. «Bare jeg har det bra, så er det greit.» Hva med å løfte blikket? Flyktninger skal vi gjøre alt vi kan for å ta vare på, på en klok og raus måte. 

Anita filosoferer videre over menneskerasen, som hun synes er merkelig. 

– Nå er jeg sammen med en dyrlege, og vi har snakket masse om dyrerasene og menneskerasen, og vi er de eneste som tar rotta på hverandre. Det er helt merkelig. Vi er liksom dyr, men også noe mer. Så forstår vi ikke hvem vi er og fatter ikke hvorfor vi lever, og ikke er vi interessert i å vite det heller. Det er så tydelig at når vi holder sammen og gjør hverandre gode, så har vi det bra, men å støtte hverandre og dele godene er jo så vanskelig. Du må prente empati inn i en unge. «Nei, du må dele leken din med ham.» «Det er ikke bare du som kan ha den spaden.» Det må gjentas hundre ganger. Jeg begynner å mistenke at vi er et litt dårlig eksperiment, alvorlig talt. Vi kan være så bra. Vi står og synger fantastiske ting i kor, og det er så rent at du kjenner himmelen åpne seg. Når vi er i det vakre og i det kjærlige og i det høye, er det ikke måte på hva menneskets storhet kan være, men så ser du det i relasjon til at noen sitter og planlegger en jævla krig for å tjene føkkings penger! Og vips, så døde sju millioner mennesker. Eller sju tusen. Så kaller de det «casualties»! 

Jeg er så happy i mitt eget selskap at hvis jeg skal være i et forhold, skal det ikke bare fungere, det skal være en berikelse»

Anita mener sosialdemokratiet er «det beste systemet noen har funnet opp på denne jord», men er redd for at det står i fritt fall og oppfordrer alle til å kjempe for det med nebb og klør. 

– Særlig nå i forhold til alt som foregår i det digitale universet. Det har blitt en egen tilværelse, en egen planet. Du ser hva folk foretrekker, alle som bøyer nakken for mobilen. De foretrekker den virkeligheten her, sier hun og holder opp mobilen. – Og jeg må med skam melde at jeg ofte er en av dem. Jeg kan stå imot all rus, men jeg lar mobilen gjøre meg til slave. Uten den i pandemien vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Og serier. Vi har laget et merkelig system der, altså. Det digitale universet har invadert oss, krøpet som kakerlakker inn fra alle kanter uten at vi har merket det, så har vi skrålt i begeistring fordi det bare blir mer og mer og mer underholdning. For å sitere Jan Erik Volds haiku: «Det er håpløst, og vi gir oss ikke.» 

Nå som hun endelig kan møte publikum igjen, er Anita tydelig på at hun trives atskillig bedre i den virkelige verden enn i den digitale. Kommunikasjonen med tilhørerne er helt avgjørende. 

– Jeg er veldig opptatt av å være tydelig, av diksjon og at man må høre hvert ord. Da er det så nydelig når man snakker om sangen og på en måte formaterer publikum til å ta imot det som kommer. Å oppleve at du kommuniserer og kjenne at det blir tatt imot, er en stor glede.

– Hvordan synes du stemmen din har forandret seg i årenes løp? 

– Det var lettere å synge før. Jeg må jobbe hardere nå, men det hjalp veldig å slutte å røyke. Den største gleden i livet mitt er å synge med klar stemme. Jeg gruer meg til den dagen det er slutt. Det blir krise. 

– Er det å synge i seg selv som er den store opplevelsen, eller å kommunisere med publikum? 

– Det er kommunikasjonen. Jeg burde synge mye mer hjemme, men det er møtet med andre mennesker som er viktig. 

– Men det er lenge til du trenger å gi deg? 

– Forhåpentligvis. Tony Bennett er jo et eksempel på det. Han er 95 og synger fremdeles som en gud, men han øver sikkert masse, sier hun og rister lett på hodet. Men kan Tony Bennett, kan Anita Skorgan, tenker Taras utsendte. Gjennom sine 50 år i manesjen har hun jobbet med mange dyktige artister, om ikke Bennett. Er det noen hun ikke har samarbeidet med før, som står på ønskelisten?

anita skorgan

«Man blir preget av de utfordringene man får, og det er bra. Det er jo hele meningen med påkjenninger, at du kan lære av dem og bli beriket» 

© Foto: Thomas Qvale / Styling: Maria Fuhre/Pudder Agency / Makeup: Line Lislerud/Style Management / Hår: Lars Eriksen Eitran/Style Management / Location: Bogstad Gård

– Jeg elsker jo å samarbeide. Det er mye morsommere å være to eller tre enn å være solo. Det er mange jeg kunne tenke meg egentlig, men i det siste har jeg tenkt mest på Herborg Kråkevik og Ingrid Bjørnov. Men motet svikter når det gjelder å foreslå ting, jeg er veldig dårlig på å ta initiativ. Jeg er en passiv type, og logrer når det kommer et forslag. Ha-ha. 

– Skal vi snakke om ditt prektige image? 

– Er det så prektig lenger? 

– Det er det jeg lurer på, da. Har du klart å distansere deg fra det? 

– Jeg har i hvert fall klart å distansere meg fra hva folk synes om meg. Tror jeg da. Det er ikke så viktig lenger. Jeg har brukt altfor mye krefter på det. Jeg måtte ha tunnelsyn i mange år for å overleve å være kjendis, så tidlig og så lenge. På grunn av alt som har skjedd har det vært mulig å begynne å vende blikket utover igjen, og begynne å se omgivelsene sånn at fokuset blir mer der ute, uten å miste grunnfestet. 

– Jeg ser så mye tydeligere enn før hvordan det står til med folk, fortsetter hun. – Nesten alle unge mennesker skjuler så godt de kan at de egentlig er ganske fortvilte. De er redde, og få føler at de er bra nok. Alle prøver alt de kan å late som ingenting eller virke likegyldige, og jeg synes det er mye lettere å leve når jeg kan se det. Og det kan jeg fordi jeg kjenner det igjen fra meg selv. Derfor blir det også så avslørende når folk snakker dritt om noen. Det de snakker dritt om, er jo det de ikke er stolt av i seg selv. Man avslører seg så sinnssykt når man snakker nedsettende om andre mennesker. Da viser man frem hva man selv er flau over eller ikke vil vedkjenne seg. 

– Den holder vann, altså, insisterer Anita Skorgan. – Tenk om alle forsto det. Da hadde vi fått slutt på baksnakkinga, ha-ha-ha-ha-ha. 

Anita har ikke gitt ut plate siden «La høsten være som den er» i 2013. Er hun som Unni Wilhelmsen, som synes hun har skrevet nok låter, eller har hun mistet interessen, opplevd å ha skrivesperre … hva er unnskyldningen hennes? 

– Det er flere grunner til det. Plateinntektene er borte, så hvor skal penger til produksjonen komme fra? Jeg er heldigvis blitt så glad i å spille og synge live. Det er mitt hovedfokus, at jeg gjør disse konsertene mine, med forskjellig innhold. Det er masse arbeid med det, sier hun og er mer enn klar for å møte sitt publikum i fullsatte kirker nå før jul. Det ønsket får hun nok oppfylt.

Les også: Henriette Steenstrup: Samvittigheten er en sterk drivkraft

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...