Sofie Gråbøl: – Jeg kaster meg ut i ting som gjør meg livredd

Sofie Gråbøl er for tiden aktuell i TV 2-serien «Dag og natt» som jordmoren Ella. Motspiller er norske Pål Sverre Hagen. Men det var i den danske drama- og krimserien «Forbrytelsen», som gikk sin seiersgang på tv i tre sesonger mellom 2007 og 2012, at hun fikk sitt store gjennombrudd. Da ble hele Norden – og siden resten av verden – oppmerksom på den talentfulle danske skuespilleren. Selv innrømmer hun at det kjennes som et helt liv siden hun spilte Sarah Lund. 

– Jeg føler jeg er 30 år eldre. Mye har skjedd. Jeg har opplevd de store dramaene: vært veldig syk, mistet moren min, og barna mine har blitt voksne. Det siste er et mer hyggelig «drama». Men det er liksom overskriftene. Ellers pleier jeg ikke å oppsummere så mye. Jeg tenker likevel mye på meg selv og livet mitt og hvorfor jeg lever slik jeg lever, men jeg setter det ikke opp i en ferdig status. Hvis jeg må lage en overskrift på arbeidslivet mitt, fra jeg begynte da jeg var 17 til nå som jeg er 53 og har vært innom alle sjangre, synes jeg alltid at jeg har spilt mennesker som er relaterbare. Det kan være at jeg til tider har blitt satt i bås som skuespiller, men jeg har aldri følt at jeg har sittet fast. Jeg har vært så heldig hele tiden å ha muligheten til å bevege meg et annet sted. 

Nå sist landet hun hovedrollen som Inger i filmen «Rose», som ennå ikke er kommet på norske kinoer. Inger lider av schizofreni, og er inspirert av historien til regissør Niels Arden Oplevs egen søster. 

– Jeg synes filmen er en hyllest til livets mangfold, sier hun. Rollen som Inger var utfordrende, men givende.

– Uansett hvor forskjellig fra meg selv en rolle er, vil det alltid være noe jeg kan identifisere meg med. Og de mest komplekse og motstridende karakterene er også de som er mest interessante å leve seg inn i. De svarte tankene som Inger blir overveldet av, kan jeg aldri helt til fulle sette meg inn i. Når det kommer til følelser går vi rundt med en forestilling om at vi er rasjonelle og objektive, men i virkeligheten er vi det mye mindre enn vi tror. Vi er utrolig drevet av følelser, erfaringer og bagasjen vi går rundt med. Det er tross alt ikke noe som heter å oppleve virkeligheten objektivt. Vi har alle i varierende grad vår subjektiv tolkning. Jeg vet hvordan det er å føle så mye angst at proporsjonene mine tipper, men med erfaringen som følger med alderen, kan jeg sette det i perspektiv i dag. Nå vet jeg godt at det svarte ikke er slik jeg opplever det. Men det har tatt utrolig mange år å komme dit. Jeg kan fortsatt tenke at alt er håpløst og at jeg ikke kan noe, men nå vet jeg hvor og hva jeg skal arkivere det som i mitt interne filsystem. 

Det var ikke gitt at vi skulle sittet ved et kafébord og snakke sammen i dag. En uke før intervjuavtalen vår, falt Sofie Gråbøl og brakk albuen sin. 

– Det er en kjedelig historie: Jeg snublet i en ledning i en døråpning i min mors leilighet, og visste i samme sekund jeg traff gulvet: Faen, den er brukket! Og så tanke nummer to, som egentlig er en yrkesskade: Vel, jeg er heldigvis ikke i opptak. 

Moren min døde i juli, midt under opptak til en tvserie, så oppryddingen i leiligheten hennes har skjedd i små drypp, men denne dagen skulle det virkelig ryddes – og så snublet jeg. I etterkant har jeg tenkt: Kanskje det var en melding oppe fra «kontrolltårnet» om at nå skal du bare kjøre av rullebanen og parkere inne i hangaren en stund? For når det først skulle skje, så var det ikke det verste tidspunktet, sier hun og forklarer:

– Siden jeg har hatt et hektisk år, hovedsakelig med min mors død, men også fordi jeg har vært under stort arbeidspress, har jeg bare latt noen saker bli liggende, og selv om jeg vet at de ligger der og burde tas tak i, har jeg vært nødt til å kjøre på videre. Så da armen min brakk, måtte jeg stoppe opp. Og det er greit. Det er en slags mindfulness på flere måter fordi jeg nå må gjøre alt med venstre hånd. Det tvinger meg til å være til stede. 

Den siste tiden med mamma var intens og både vond og vakker. Hun var syk i ett år før hun ble erklært frisk, så det var ganske sjokkerende når hun plutselig ikke var mer – og da gikk det sterkt inn på meg. Det føles som om de tektoniske platene har forskjøvet seg under meg, dypt, dypt nede. Det er en prosess som kommer til å ta lang tid, tror jeg. Hennes død er en så grunnleggende begivenhet at det tar tid å virkelig føle og forstå den fullt ut.

Å miste moren har også fått 53-åringen til å tenke over hvem hun selv er. Nå med store barn. 

– De begynner virkelig å tre frem, og selv er jeg litt på avstand i motsetning til de årene da jeg var helt med, ikke bare i hvert kapitel, men på hver side. Da bare prøvde jeg å få dagene til å henge sammen og ta vare på mine barn og mitt arbeid. Nå er jeg på et punkt hvor jeg kan tenke på det som skjedde i et litt større narrativt perspektiv. Hvordan klarte jeg det og med hvilke ressurser? Og ikke minst det smertefulle: Hva hadde jeg av begrensninger og feil? Hvilke av mine foreldres feil har jeg gjentatt? Har jeg kanskje gjort nye feil bare for å unngå å gjenta deres? Det er en del ting jeg skulle ønske jeg hadde forstått da barna mine var mindre. Og da vil du garantert spørre: «Hvilke?» Og nå vet jeg ikke hvordan jeg best skal formulere det, men: At det var godt nok! At det var greit. Selv når det ikke var det. Du får ikke anmeldelser for å være mamma. Det er ikke noe som heter «prisen for beste mor» eller «prisen for dårligste mor». Jeg ville så mye og så godt at jeg noen ganger tror jeg var veldig dårlig til å bare la ting være som de var. Det betydde ekstremt mye for meg at barna mine hadde det bra og at de ikke manglet tilstedeværelsen og støtten jeg kanskje lengtet etter i min egen oppvekst. Men det kan også bety at man får en blindsone når prosjektet blir så formulert. 

Jeg skulle ønske jeg hadde forstått at alt har en pris. Og du kan ikke være i pluss på alt i det store regnskapet. Hvis du velger å vie livet ditt til barna dine, vil du være i minus i andre kolonner, noe som også vil ha en effekt på dem. Det hele er en balansegang. Det er ikke fordi jeg mener alt skal være problemfritt eller konfliktfritt. Alle mennesker har et eller annet problem på sin tallerken, og målet er ikke å ikke ha noen. Jeg tror ikke det lar seg gjøre. Med enhver krise eller utfordring kommer med en mulighet for innsikt. Den er ikke alltid så behagelig. Men det er muligheter i den hvis du har ressursene. 

Og her er vi tilbake til overskriftene Sofie Gråbøl snakket om. Krisene som blir overskriftene. Og ressursene som er avgjørende for hvordan og om vi går videre. 

– Vi har ikke alle de samme ressursene. Men jeg får noen ganger inntrykk av at det er noen som tror det. At vi kan likestille alle og forvente det samme av alle. Under min egen store livskrise, da jeg fikk brystkreft for ti år siden, ble jeg provosert av utsagnet «det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere». For ja, det stemmer, men det er like sant å si at det som kanskje ikke dreper deg, kan gjøre deg svakere og i verste fall knuse deg. Det er dine forutsetninger og din bagasje som avgjør det. Den gangen tenkte jeg: Hvis jeg overlever og kommer ut på den andre siden, så vil jeg ikke være en av dem som forteller for en modig soldat jeg var, og om hvor mye jeg kan krige og overleve og vinne kampen over både det ene og det andre. Da jeg var på det mørkeste stedet, lengtet jeg etter at noen heller skulle beskrive det å gå i stykker, for jeg kunne ikke identifisere meg med det andre.

Sofie Gråbøl gikk inn i et mørkt rom fullt av angstfulle og depressive følelser, men hun kom ut igjen.

– Jeg tror de mørke rommene våre er av forskjellige størrelser. Ingers rom er stort. Og hun har et uuttalt ønske om å forstå og finne nøkkelen til hvorfor hun er som hun er. Det fine med historien er at det ikke finnes noen forklaring. Det er en betingelse. Det er en del psykisk sykdom i familien min, og jeg kan godt kjenne igjen de som har tanker som: «Hvorfor? Er det noe noen har gjort?» Man søker etter å forstå det uforståelige, men det er ingen fasit. Vi har bare forskjellige disposisjoner, som for eksempel kan vise seg i form av en høysensitivitet, som er en fantastisk evne som kan brukes til mye, men som også kan være tung å bære. 

Det synes hun er så viktig og fint i sin siste film. 

– At vi blir minnet på å se på folk ut fra deres forutsetninger, og ikke basert på en diagnose, et kjønn eller en alder, som aldri er hele din identitet. Husk hva slags person du møter. I den betraktningen ligger en innsikt i det enkelte menneske, men også en utvidelse av vår forståelse av livets og menneskenes mangfold. Hvis vi skal bli litt svulstige, kan vi si at det også er en mulighet til å vekke din nestekjærlighet og dypere empati. Det er inspirasjon å hente hos mennesker som ikke er helt som oss selv, og i å betrakte mulighetene og ressursene, fremfor det avvikende, uforståelige og litt ubehagelige. Du oppdager at alle mennesker har noe unikt når du går nærmere.

Her er egentlig intervjuet over, diktafonen er av etter mange flere minutter og ord enn en journalist normalt kan forvente å få når det kommer til kjente kvinner med agenter og agendaer. Men Sofie Gråbøl har mer på hjertet, som på en måte snur det hele på hodet og så fint forvandler slutten til en ny begynnelse. 

– Når jeg gjør intervjuer som dette, blir det veldig tydelig hvilke kategorier jeg putter meg selv i. Jeg kan bli så uendelig sliten av det når jeg leser dem svart på hvitt. Da tenker jeg: Så setter du på en plate til, Sofie! For jeg gidder ikke engang å høre den samme historien lenger. Det skjer igjen og igjen når journalister sier: «Du har tidligere sagt at ...» og jeg må plutselig korrespondere med en tidligere versjon av meg selv. For kanskje har jeg skiftet ham i mellomtiden uten å oppdage det. Jeg har alltid måttet snakke om tvil og angst, som vi også har vært igjennom i dag. Jeg husker nå at forrige gang jeg gjorde et intervju, bestemte jeg meg for å fortelle en ny historie neste gang, men nå hadde jeg glemt det og falt tilbake i sporet, sier skuespilleren og tar sats:

«Hvorfor ender det alltid med at jeg forteller om hvor engstelig jeg var, i stedet for hvor modig jeg var?» 

– For jeg er ikke bare en tviler, men også et ganske modig menneske som kaster meg ut i ting som gjør meg livredd. Og når jeg gjør det, overvinner jeg angsten min. Så hvorfor ender det alltid med at jeg forteller om hvor engstelig jeg var, i stedet for hvor modig jeg var? Kategorisering er vanskelig, både med andre og med meg selv. For hver gang jeg eller andre sier noe jeg er, tenker jeg: Men jeg er også det motsatte! Jeg er ekstremt hardtarbeidende og jeg er ekstremt lat. Jeg er vanvittig sta og bestemt, og kan være fullstendig ustabil ut i det nevrotiske. I arbeidet mitt elsker jeg at jeg både kan få lov til å spille noe som har enorm tyngde, men også komedie. Jeg elsker det lette og sprudlende, og ville vært veldig lei meg for å måtte begrense meg og velge side når jeg føler at jeg hører hjemme alle steder. Jeg liker veldig godt å være sammen med andre mennesker, og jeg liker virkelig godt å være alene. Hvis det bare er mot uten tvil, så er det arroganse. 

Sofie Gråbøl mener det er viktig å kunne vite hvor hennes egne begrensninger eller barrierer er for å kunne overskride dem. 

– Tvil avler refleksjon, som er det som ofte får meg til å vokse. Å stille spørsmål, ikke bare om verden, men også om meg selv, kan kalles tvil, men det er også en nådegave. Og jeg lever ikke livet mitt ved å sitte og gruble. Jeg kaster meg ut i fantastiske prosjekter, jeg har en enorm appetitt på å nå nye spennende steder med nye spennende mennesker, og det er faktisk driven og bensinen til motoren min: En blanding av både lyst og nysgjerrighet. Og så har jeg alltid hatt noe jeg har måttet overkomme. Hvem har ikke det?