Lise Finckenhagen: – Egentid synes jeg er oppskrytt

Vi skal møtes i Oslos nye bydel, Bjørvika. Været er som en typisk norsk sommer. Solen skinner om kapp med vind og noen regndråper. 

Lise kommer inn på kaffebaren som en sommerlig bris, kledd i en fargesprakende kjole som får hennes knallblå øyne til, om mulig, å skinne enda mer. Lise, en av våre mest folkekjære og blide kokker, har lagt noen tøffe år bak seg. Kort tid etter at hun ble skilt fra kjæresten gjennom 19 år og ektemannen gjennom 11 år, døde hennes eksmann i en tragisk motorsykkelulykke. Tilbake satt mamma Lise med to sønderknuste ungdommer. 

– De siste to årene har vært en vanvittig berg- og dalbane, forteller Lise og fortsetter: 

– Vi tre har hatt ulike sorgreaksjoner og har sørget i utakt. Vi har både gode og dårlige dager, og det har vært beintøft for ungene. Men det er fint å se hvordan de har klart å reise seg og takle selve livet. Vi har gjennom denne prosessen snakket om å finne det positive, sortere hva som er viktig og hva som ikke er det. Ting som var viktig før, er ikke så viktig lenger. Det har kjentes som om alt du eier og har er kastet utover, og så har vi måttet velge hva som er viktig å ta med seg videre. Det er overraskende hvor mye du kan klare deg uten. Det har mest av alt handlet om hvordan klare å mobilisere for meg og barna mine. 

Hun føler seg ferdigpratet om sorgen nå: 

– Nå velger jeg å fokusere på håpet fremfor sorgen. Jeg har etter hvert blitt ganske god på livet. Og jeg er god på omsorg. 

En måte å se fremover på, var å takke ja til å bli med på tv-programmet «Over Atlanteren». 

– I tillegg til det private, var det korona og nedstengning. Jeg fikk en forespørsel om jeg ville bli med på programmet, og tanken på det å reise og være sammen med andre mennesker, fristet enormt, men spørsmålet var om jeg kunne reise fra barna mine når de sto midt oppi sitt livs største krise? «Gjør det, grip muligheten, mamma», var svaret deres. 

Som tenkt, så gjort. Lise takket ja og satte seg på flyet til Lanzarote. Der møtte hun Jon Øigarden, Lars Lillo Stenberg, Emilie Skolmen, Amanda Delara og Trond Fausa Aurvåg. Hun kjente ingen av de andre og ingen av dem hadde seilt før. 

– Det var en helt fantastisk opplevelse. Ute i seilbåten, midt ute på havet under åpen himmel, er det stedet jeg har funnet roen. Det er ingen steder å gå eller noe å rekke, det er bare å leve i nuet. Det ironiske er at jeg har aldri vært i en båt før, det var langt mellom seilbåter og hytter der jeg vokste opp, forklarer hun.

– Ikke er jeg en veldig god svømmer heller. Men det å møte så fine mennesker og dele den opplevelsen var stort. Det er vanskelig å forklare hvor magisk det var å se vannet rundt seilbåten bli opplyst av morilder og stjerneskudd hver kveld, til folk som ikke har sett det. Tenk å være voksen og oppdage en ny, stor glede! 

For seilturen har gitt landkrabben fra Oslo mersmak: båttur i sommer med en venninne, og skal helt klart være mer på vannet fremover, uten at det betyr at jeg skal kjøpe meg båt, forsikrer hun.

– Og så skal jeg sole meg på Oslos mange strender. Jeg elsker Oslo, det er byen min, understreker hun mens hun kikker seg rundt og sier: – Jeg har planer om å flytte fra Skedsmokorset etter hvert og finne meg en leilighet her i byen, gjerne her i området.

Yngstemann Lukas på 16 er i ferd med å flytte til Sverige for å spille hockey, mens eldstemann Herman på 19 har fått seg jobb på barneskolen der han selv gikk. Livet til kokke-Lise er i endring. Akkurat nå kjører hun rundt i drømmebilen med stor D.

– Jeg er tullete glad i den bilen, innrømmer hun.

Lise snakker om en turkis Porsche 718 som hun farter rundt i. Med en farge som stikker seg ut i et ellers så homogent trafikkbilde og en motor som virkelig høres.

– Jeg elsker raske biler, og da jeg kjøpe den for tre år siden føltes det deilig å være litt ufornuftig og oppfylle en drøm. Men må jeg selge den etter hvert, så går det helt fint. Da har jeg i hvert fall fått prøvd å kjøre en sånn. Det er litt sånn jeg tenker på livet også. Å ikke være redd for å prøve noe nytt og ukjent. Å bare si ja når noe fristende dukker opp.

Som det å være med på reality-serien «Den store matfesten», der hun og Ronny Brede Aase tar med seg ti kjendiser til Toscana for å lære om italiensk mat og konkurrere om være best på å lage det. 

– Jeg har sagt nei til mye, men dette kunne jeg ikke si nei til, jeg elsker Toscana og Italia, og det var en kjempeflott opplevelse. Å ta en timeout fra livet her hjemme i en måned i så godt selskap, frister til gjentagelse. 

Lise har flere ganger blitt spurt om Ronny er like hyggelig som han fremstår på tv. Hun kan ikke få rost ham nok: 

– Jeg er blitt så glad i Ronny, han er en herlig hjertegod type. Så raus og varm. Han er rett og slett verdens fineste mann. 

En annen mann som er blitt en viktig del av hennes liv, er Geir Schau, moromann, radiovert og Lises sparringspartner. 

– Han kom inn i livet mitt da jeg trengte det som mest. Når vi prater sammen på telefonen i timevis, bruker vi sånn cirka seks minutter på Geirs matutfordringer og to timer på mine greier. Vi skravler og ler, og da dukket ideen opp om å lage en podkast av samtalene våre. 

Og det har det blitt. I podkasten «Mat & Kjærlighet» lærer Lise Geir – og oss lyttere – matlaging og tips og triks på kjøkkenet. Og de snakker litt om hva som foregår i Lises liv her og nå. Det er meningen at Geir skal være Lises guide til datingverdenen og lære Lise å drikke øl, blant annet. 

Men det er fortsatt mat og matglede som er lidenskapen til Lise, selv om hun drømte om mange andre ting som liten i Groruddalen.

– Jeg har alltid likt å lage mat, men tenkte på å bli arkeolog eller sykepleier. Det var bare det at jeg ikke tåler å se åpne sår, sier hun og ler. 

– Men, den store drømmen var å bli fotballproff i Parma. Ironisk nok var det ikke for å spille fotball, men for å utforske de lokale råvarene, at jeg besøkte Parma for første gang. 

Lise forteller videre om hvordan hun søkte seg inn på kokkeskolen og hvordan hun har angret på at hun ikke fulgte bedre med i fransktimene. Hun tenkte jo at hun ikke ville trenge franske gloser på fotballbanen til Parma Calcio i Italia, men som kokkelærling der begrep og metoder er franske, hadde hun absolutt hatt bruk for det. 

– Hadde jeg hatt noen rundt meg som hadde veiledet meg på en annen måte, så kan det hende at jeg hadde blitt noe annet enn kokk. Jeg tenker noen ganger at jeg skulle hatt litt mer utdanning, men jeg kan likevel ikke angre på det valget jeg tok – det har jo gitt meg så mye. 

Lise vokste opp på Furuset i Groruddalen blant blokker, rekkehus og eneboliger. Hun beskriver det som en fin barndom til tross for at den ikke var helt A4. 

– Oppveksten på Furuset lærte meg om det enkle og ukompliserte livet, befriende fritt for det vi kaller fasade. Det er sikkert grunnen til at jeg ikke forstår når folk spiller spill, det synes jeg bare er slemt. Jeg foretrekker mye heller at vi er ærlige mot hverandre, forklarer hun og fortsetter: 

- Jeg lærte meg også tidlig å se det såre og det vakre i menneskeskjebner.

Hun snakker blant annet om faren som led av spiseforstyrrelse og som døde så altfor tidlig.

Oppveksten hennes har også lært henne takknemlighet. Og det har hun ønsket å bringe videre til sønnene Herman og Lukas. De har både feiret jul på et bo- og behandlingssenter og donert bort alle julegavene sine.

– Jeg synes det er viktig at de skal være takknemlige for det de har. At de skal være snille, gode og rause – og litt gærne. Finckenhagen-mentaliteten kaller gutta og jeg det, forteller Lise og ler. 

Litt som mamma Lise, som til litt forkleinelse for gutta, gjerne danser og synger hjemme – og deler det på Instagram. Både booty shake og sin kjærlighet til Elvis. 

Og det er godt å være forbi å kjenne på noe som hun ikke liker så godt. Å være alene. 

– Jeg er glad i være sammen med mennesker, jeg er ikke skapt for å sitte alene. Egentid synes jeg er oppskrytt. Introvert kan i hvert fall ingen kalle meg, jeg snakker om alt og er veldig nysgjerrig på andre mennesker fordi jeg tror vi alle har noe å lære av hverandre. Jeg kjeder meg rett og slett fort, det er kanskje derfor jeg ikke sitter så mye stille. Jeg hadde visnet innvendig i en 9 til 5-jobb, for å si det sånn.

Og Lise kan avsløre at hun ikke har planer om å bli gammel i Norge. 

– Jeg elsker Norge over alt, men føler meg ikke veldig norsk når det kommer til kalde vintre. Drømmen er en koselig liten leilighet med balkong i Malaga. Jeg ser det for meg: Meg i flagrende gevanter som tusler ned til den lokale tapasbaren klokken 12 for et glass cava og en servering med bouqueron fritos (fritert ansjos, journ.anm.). Jeg elsker fritert mat, det er min guilty pleasure, innrømmer hun. 

Er du der alene? 

– Det vil tiden vise. Akkurat nå øver jeg meg på å spise alene, og har til og med prøvd det på restaurant, og det går overraskende bra. Jeg er ikke aktiv på Tinder eller andre dating-apper. Det som skjer, det skjer. Jeg er litt redd for skuffelser, og det vil koste meg mye å investere i et nytt forhold, det er jeg ikke villig til akkurat nå. Men jeg er så heldig at jeg opplever endeløs kjærlighet hver dag fra gutta mine. Planen fremover er å leve livet – og nyte det! Forhåpentlig sammen med fantastiske mennesker. 

På programmet først i sommer står en tur til Hellas med guttenes søskenbarn og onkel.

– For meg er det viktig at gutta mine fortsetter å ha et godt og nært forhold til farens familie. Og så er det godt for oss tre å ta en timeout fra alt og fokusere på det positive. Jeg tenker at vi skal være forsiktige med å dyrke sorgen og heller feire livet. Det vet jeg at Espen ville ønsket også, at vi dyrker det fine som var. Fordi vi ikke får gjort noe med det som har skjedd. 

Og mens vi snakker om det fine som har vært, forteller Lise at det blir en tur nummer to denne sommeren: 

– Vi skal på roadtrip! Familielivet vårt har handlet mest om hockey, så gutta mine vet ikke så mye om hva jeg har gjort og hvor jeg har vært. Derfor blir det bilferie i Nord-Spania i sommer. 

Hun forteller med entusiasme om alle stedene hun har besøkt som kokk og alle de magiske opplevelsene i kjølvannet av det. Blant annet om sitt tre ukers studieopphold hos mesteren Ferran Adrià ved restaurant El Bulli – som første nordmann! Stedet ble kåret til verdens beste restaurant flere ganger da den eksisterte, og var kjent for mat som lå i krysningspunktet mellom kjemi og kunst. 

– Jeg gleder meg vilt til å vise Herman og Lukas noen av de stedene som har betydd mye for meg i min jobb, avslutter hun.