"Jeg var heldig som møtte noen som så hva som bodde i meg og som kunne lokke det litt ut"

«Det handler om livet sjøl. Om alt det vi forvirrer oss selv med mens vi tror lykken er bak neste sving

En gang, på kanten av voksenlivet i et kollektiv i Oslo, drømte Ine Jansen om å komme inn på teaterhøgskolen, og om en dag å kunne stå på scenen sammen med venninnen Linn Skåber. 

Denne vinteren og våren skjer det – med Skåbers stykke «Mens vi venter på no’ godt», et skuespill skrevet i protest, fordi det fortsatt ikke er lov for kvinner å spille i Samuel Becketts stykke «Mens vi venter på Godot». 

Om å være midtveis i livet, og den snikende følelsen av at det ikke varer evig. 

Om ungene som har blitt store, som er på vei ut i verden, og ikke lenger ringer i tide og utide. 

– Det handler om livet sjøl. Om alt det vi forvirrer oss selv med mens vi tror lykken er bak neste sving. Hva vi kanskje går glipp av mens vi venter på noe annet. 

– Kan du kjenne deg igjen i det? Å vente på livet mens det skjer? 

– Nei. 

Ine Jansen smiler over den høyhalsede ferskenfargede strikkegenseren, muligens over egen kontanthet, og tar den første av det som skal bli mange små tenkepauser for å lete seg frem til et hakket mer utfyllende svar. Som skuespiller er hun trolig ikke uvant med å granske sin sjel. 

– Jeg tror jeg har blitt mer bevisst på at den lille turen ut, ned på Grünerløkka for å ta den kaffen med de to naboene … at det kan være fint nok. 

Det handler mye om tilstedeværelse. Jeg tror også det har å gjøre med tilfredshet, at jeg ikke venter så mye på det neste. Men før det har jeg ventet på mange ting. Ventet på å komme inn på teaterhøgskolen, på barna mine, på jobber. Jeg gjør ikke det så mye lenger nå. 

En time før vi skulle møtes, ringte Ine Jansen og fortalte at hun hadde testet positivt for korona. Hun var lettere stresset da – alle ukens forestillinger måtte avlyses. 

Når vi møter henne på Zoom dagen etter, ser hun uanfektet ut der hun sitter, har til og med et brød i ovnen, viser det seg. 

Nå unnskylder hun seg, snur seg litt bort fra skjermen og snakker ut i løse lufta. «Google – hvor lenge er det igjen av taimer?» En metallisk stemme svarer. Det er fortsatt noen minutter igjen. 

Hun har allerede gjort det klinkende klart at å prate om den snart ti år gamle skilsmissen eller kjærester utgår, så vi har rettet oss litt ekstra opp i ryggen og skrevet ned noen renskårne, store spørsmål på blokka.

– Hva trenger du i livet ditt for å ha det bra? 

– Det var et vanskelig spørsmål. Jeg tror jeg er på et veldig bra sted i livet. Det handler kanskje om at ting ikke er så farlig lenger. Jeg har i utgangspunktet en høy grad av bekymring i meg. Tenker ofte «hva er det verste som kan skje?». Nå er det som om noe har landet i meg. 

– Hvorfor har det det? 

– Det går bra med barna mine, bra med jobben, jeg er lykkelig med de jeg har rundt meg. Jeg vet ikke hvorfor, men kjenner jeg er på et godt sted. 

– Har du aldri lurt på hvor livet ble av? 

– Nei. Det er veldig mye fint som har skjedd. Det er ingen åpenbare veier jeg skulle ha tatt som hadde gjort livet lysere. Et mykt smil. – I så fall må man vite at det er det aldri for sent å gjøre noe med. Det er lite som kjeder meg mer enn når noen sier «nå har ungene blitt så store, at det kan vi ikke gjøre lenger». Det er jeg veldig glad for, at jeg ikke har sånne begrensende tanker.

«Jeg tror jeg er på et veldig bra sted i livet. Det handler kanskje om at ting ikke er så farlig lenger»

– Betyr det at du er i stand til hva som helst? 

– Jeg tenker vel egentlig at det meste kan gjøres noe med, om man ønsker det. 

Kanskje litt naivt, jeg vet ikke. Men jeg liker i alle fall å tro at det alltid finnes en annen vei om den første var feil. 

Brødet er ferdig. «Google, stopp taimer» instruerer Ine saklig, bakser det ut fra ovnen, og er kjapt tilbake på skjermen foran oss. 

– Hvis Google kunne ha oppfylt alle dine ønsker – hva ville du ha spurt om? 

– Da ville jeg ha spurt om når neste snøfall kommer. Det er kanskje et kjedelig svar, men nå har jeg så lyst til å gå på ski. 

Noen store eksistensielle spørsmål har jeg ikke behov for å vite svaret på. Jeg er ikke så nysgjerrig på fremtiden. Det kan være godt å ikke vite. 

Hun blir tenksom igjen et lite øyeblikk, før hun bryter ut i latter. 

– Hør på meg, da. Jeg har hatt en stor grad av engstelse i meg. Gud vet hva som har skjedd. 

Hun vokste opp på syttitallet. Begge foreldrene jobbet med teater, moren som sufflør, faren er skuespilleren Per Jansen. De første årene av sitt liv tilbrakte hun i Tromsø der de to jobbet på det nystartede Hålogaland teater, som hadde en politisk radikal profil de første årene. Begge foreldrene var politisk engasjerte. 

– Jeg hadde en fin barndom. Det var reiser og fester med bruskasser som bord, med stearinlys på. Det var ujålete, varmt, engasjert og folksomt. Hun var fire–fem år da de dro tilbake til Oslo, da faren fikk jobb ved Fjernsynsteateret. Moren ble produksjonsleder i NRK, og jobbet siden mange år i dramaavdelingen. – Det har handlet mye om hans jobb, slår hun fast. 

– Hva er noe av det viktigste du fikk med deg hjemmefra? 

– Mye humor. En holdning av at «det er ikke så farlig». I mitt liv, med mine barn – jeg ble tidlig alene med dem – så har de også vært med på lasset. Barna måtte ofte bort til naboen noen timer fordi jeg skulle spille. Det har kanskje skrantet litt på struktur, med middager i bokser i kjøleskapet. De har ofte innordnet seg, forteller Ine. 

Allerede som elleveåring tenkte hun at det var skuespiller hun ville bli. Etter skolen gikk hun gikk ofte bort til farens jobb i Fjernsynsteateret i NRK på Marienlyst. 

– Det var noe med å se den konsentrasjonen, og at det var noen som lekte sånn, på alvor. Jeg visste jo at det lå mye grundig arbeid i bunnen, men det så også veldig gøy ut. Det var et boblende følelse av at det var et deilig sted å være. 

Det gikk imidlertid flere år før hun turte å si det høyt. 

– Jeg hadde en litt for stor grad av respekt for det tidlig. Jeg sa det ikke høyt, i fall det ikke gikk. Da var jeg hun engstelige. Hun er fortsatt i meg. 

– Faren din er kjent for mange – hvem har han vært for deg? 

– Han har alltid jobbet mye. Det er mye med ham som er forbundet med jobb. Jeg har sett veldig opp til ham. Han har vært en veldig god skuespiller, som favner både humor og alvor, sier hun og fortsetter: 

– Han har vært streng på de riktige tingene og forstått de viktige tingene. Som ungdomsopprør, det forsto han veldig godt. Han har vært rampete, kjærlig og trygg. 

Han var streng med yrket sitt. Det var lett å se når han mente noe ikke var bra. Det var kanskje det som gjorde at jeg ikke turte å komme ut med skuespillerdrømmen.

Har du fått et klapp på skulderen fra ham? 

Er han den typen? Et underfundig smil. 

– Ja, jeg har fått et klapp på skulderen. Men de sitter ikke løst. Ikke at han har kjeftet, men det har kommet råd og råd og råd. Og så kom det et klapp på skulderen. Jeg tror jeg hadde jobbet i åtte–ni år som skuespiller før jeg fikk det, avslører hun. 

Hun var 22 da hun kom inn på teaterhøgskolen på fjerde forsøk. Etter endt utdannelse fikk hun raskt engasjement ved Nationaltheatret, der hun spilte en rekke større og mindre roller. 

Hun giftet seg med teaterregissør Erik Ulfsby – ja, her kommer det sannelig igjen, det hun ikke ønsker å snakke om. De gangene hun har gjort det, har det blitt overskrifter det har tatt tid å komme seg etter. 

– Jeg får så vondt i kroppen av fete typer. «Jeg gikk helt til bunns» har det stått. «Snakker ut om den vonde skilsmissen». Jeg tror det finnes fem–seks sånne overskrifter om skilsmisse, singelliv eller menn. Og jeg er lei av det. Det er noe jeg egentlig aldri har snakket noe om, og så står det foran meg i fete typer – som om noen skulle interessere seg? Som om jeg skulle tenke at dette er viktig å snakke om gang på gang? Jeg er virkelig lei av det, slår 48-åringen fast. 

Oldemoren fødte to sett med toeggede tvillinger. Ine hadde fått høre at det fjerde generasjonsleddet også ofte får tvillinger. Da jordmoren brukte ekstra lang tid med ultralydstaven over magen hennes, tenkte hun umiddelbart at det måtte være tvillinger. Eller som hun synes det er gøy at eksmannen tenkte da han så ultralydbildene av to fostre viklet inn i hverandre: «Her har det gått til helvete, for her er det bare masse løse deler». 

De ble født for tidlig, farlig tidlig. Ine Jansen bruker et ord som krigssone når hun forteller om det. Hun var 29 den gangen. 

– Det er nesten til å bli religiøs av, men det kom vi oss gjennom. Etter noen år, så roet det seg. Det har gjort at det hele tiden åpnet seg nye takknemlighetsdører jeg ikke visste at jeg hadde. Nå er de 19 og på vei ut av døra.

«Jeg vil ikke si ’slapp av, det årner seg’. Det er fint at det er så viktig at man er redd det ikke skal gå!»

– Kan du si litt mer om de takknemlighetsdørene? 

– Det er noe med å vite at etter en sånn periode på barneintensiven, kunne livet så til de grader ha vært annerledes. Det ville ha vært et helt annet liv. Og ved å vite det, blir man kanskje mer takknemlig over det man har. Vi var så nær det. Det kunne ha gått helt galt. Men så gjorde det ikke det. Det er jeg takknemlig for. Alltid. 

Det er som om fødselen har satt et evig fotavtrykk i henne, ved å gi en annen åpenhet for både redselen og gleden, sier hun. 

– Den har jeg tatt med meg videre. Den kommer jeg meg ikke unna. 

– Hva har du ellers strevd med i livet? 

– Det gjelder vel å ikke lage noen veldig faste bilder eller drømmer av hvordan livet ditt skal være. Hvis jeg hadde ønsket at det viktigste var at vi var mor og far og hadde hytte på fjellet … 

Hun lar setningen henge litt i luften før hun fortsetter. 

– Men jeg har ikke det. Da er det noe med å finne roen i livet og slippe tak i drømmer som ikke ble. Og i stedet møte på nye drømmer. 

Etter hvert som hun gestaltet den ene rollen etter den andre på Nationaltheatret, kom lysten også til å jobbe med tv. Det var bare det at ingen ville gi henne tilliten. 

– Jeg hadde veldig lyst til å jobbe med tv, men fikk alltid avslag. Jeg ble nok farget av at jeg kanskje ikke var god nok, innrømmer hun. 

Tvillingene var ni år da Ine hadde det aller første møtet med komiker Thomas Giertsen og regissør Arild Fröhlich, som forklarte henne ideen til liksomdokumentaren «Helt perfekt», om Giertsens tilsynelatende perfekte liv med flott kjæreste, stort hus, morsomme venner – hadde det bare ikke vært for alle disse hersens småtingene som tar de forunderligste veier og får så store konsekvenser. 

Hun falt umiddelbart både for ideen og humoren. Og denne gangen var det gjensidig. 

– De ga meg trygghet. Jeg trengte noen som kunne lokke det litt ut av meg. Du må ha noen som ser det som bor i deg. De hadde et klart bilde av hvor de ville. 

Det var en veldig døråpner at jeg fant de to gutta der. Og at jeg fant en sjanger jeg likte og en humor jeg likte, sier hun. 

Hun husker fortsatt den euforiske følelsen da de fikk vite at TVNorge ville ha en sesong to, av at dette kunne være jobben. 

Ti år senere har serien blitt en humorinstitusjon. I januar var det premiere på tolvte og siste sesong. Den gode spillekjemien mellom Thomas Giertsen og Ine, er en av seriens suksessfaktorer. I et intervju fortalte komikeren om hvordan han ble beskyldt for utroskap av en av de andre restarantgjestene da han var ute med kona og spiste.

«Det gjelder vel å ikke lage noen veldig faste bilder eller drømmer av hvordan livet ditt skal være» 

– Hva husker du best? 

– Det har vært så mange enkelthendelser at det er vanskelig å trekke frem noen. Jeg har blitt veldig bortskjemt, mener Ine og forteller om en opptaksdag de hadde i Paris sammen med den amerikanske artisten Michael Bolton. En dag var Jonas Gahr Støre med, neste dag Linni Meister. – Det har vært et eventyr og betydd veldig mye. Det har tatt meg til andre prosjekter. Det har gjort masse med meg og min selvtillit. 

– Hvordan er det at det nå er slutt? 

Et mykt smil. 

– Det kjennes helt greit det også.

– Hva sitter igjen i deg, etter å ha spilt inn de tolv sesongene? 

– Den boblende følelsen av å være sammen med folk du er glad i. Og at vi traff. Det har vi satt veldig pris på underveis. Jeg har sittet i bilen mange ganger med Thomas innimellom opptakene og snakket om hvor utrolig heldige vi var. 

Nå er Ine Jansen på et ganske annet sted enn den gangen hun fikk avslag på avslag på tv-jobbene. 

– Jeg har ofte flere jobber å velge mellom – det varer ikke for alltid, og det er et vanvittig privilegert sted å være. 

Av og til går livet og tv-seriene også hånd i hånd. I «Aldri voksen», spiller Ine moren til tenåringsbarn som er på vei ut i verden. 

Som på stikkord dukker den ene av sønnene opp. Med et stolt smil, vrir hun skjermen mot ham. Hun tilbyr nybakt brød, men han har allerede bestilt fra Foodora og forsvinner tilbake på rommet. 

– Jeg kjenner meg igjen i den serien. Når barna blir så store at de legger seg selv. Det er noen deler av deg selv du forsøker å skjule, man kommer ikke med hele seg til barnet. Hvordan takler man det, når de skjønner mer av den du er og du av dem? Og så handler det om å slippe taket.

– Hvordan har det vært for deg? 

– Organisk. Det har skjedd litt og litt. Jeg har barn som kan drikke alkohol. 

Hun ler. 

– Men å se dem gjøre det ved samme bord som meg, det må jeg jobbe litt med for at skal kjennes organisk. 

Nå er det en av sønnene som kjører henne rundt, som rett som det er henter Ine og Linn etter at de har stått på scenen sammen med «Mens vi venter på no’ godt» – slik de en gang drømte om. 

– Er det noe du vil si til henne i kollektivet den gangen, som drømte om alt som skulle skje? 

Ine Jansen smiler, legger hånden under haken og tar intervjuets nest siste lille tenkepause. 

– Jeg skulle ønske jeg ikke var så redd for at det ikke skulle gå. Det var mange «i verste fall»-tanker – det er ikke så mange igjen av dem. Om jeg skulle si noe, så er det kanskje «slapp av». Du kan alltid gå til høyre, om det ikke gikk å gå til venstre. Det er lettere sagt enn gjort. 

Hun fester blikket et sted i luften foran seg, stemmen er et hakk høyere når hun vender tilbake med et svar. 

– Vet du hva, jeg tror det var helt riktig å være redd. Man er 17–18 år og vet ingenting. Du vet ikke hva som kommer. Jeg vil ikke si «slapp av, det årner seg». Det er fint at det er så viktig at man er redd det ikke skal gå!

Les også: Vendela Kirsebom: - Alt handler om valgene man tar