Inger Lise Rypdal: - Jeg er nok mest stolt av mangfoldet og utholdenheten

Vi har noen nasjonalskatter i dette landet, og Inger Lise Rypdal (72) er blant dem. Gjennom et innholdsrikt kunstnerliv har hun gledet oss med sanger, teaterforestillinger, show og filmer. Hun har formidlet sangskatter av Alf Prøysen, Benny Borg, Edith Piaf og hundrevis av andre, hun har fått oss til å le side om side med Harald Heide-Steen jr. og Øivind Blunck, hun har formidlet Amalie Skram og Oskar Braaten på film, og gjennom livet vist seg som en formidabelt allsidig artist. 

– Jeg er nok mest stolt av mangfoldet og utholdenheten, og dessuten at jeg er så nøye med hva jeg presenterer, sier Inger Lise. – Jeg er alltid veldig godt forberedt og er aldri fornøyd før jeg synes jeg har fått til noe helt spesielt. Når jeg først går på scenen på en premiere, så er det det beste jeg kan da, jeg har ikke gitt meg underveis. Jeg streber alltid etter at det skal bli bedre, og at det skal være levende. 

Inger Lise Andersen ble født en desemberdag for ganske lenge siden, i 1949 for å være eksakt, på Toten der hun vokste opp i en musikalsk arbeiderklassefamilie. Hun var den første i en søskenflokk på fire, etterfulgt av Frank, Maj Britt (det vanker ingen poeng for å gjette at vi her snakker om den omtrent like kjente artisten Maj Britt Andersen) og Anders. Før søsknene ble født rakk Inger Lise å få inn musikken med morsmelken. Faren spilte trekkspill, og det samme gjorde bestefaren, mens moren spilte gitar til stuebruk. Familiens radioapparat spilte også en viktig rolle under Inger Lises oppvekst.

– Mor og far sa at jeg sang alle versene på «Blåveispiken» da jeg var veldig liten. Jeg sang ikke riktige ord, for jeg kunne ikke snakke ordentlig, så jeg var ikke mer enn to-tre år, minnes hun. – Far var musiker på fritiden, så jeg var med ham og sang på Strand Hotell på Gjøvik. Det var sånn te-dans, og jeg fikk lov til å være med litt innimellom. Moren min spilte gitar, men var ikke musiker i den forstand. Det var mer en hobby, men jeg hadde musikken rundt meg hele tiden. Alltid. Når de ikke var på jobb, var det alltid musikk på kveldene, alltid musikk man sovnet til, og som oftest var det far som spilte selv. 

– Når begynte du å gjøre dine egne oppdagelser? 

– Jeg var ganske ung. Jeg husker jeg hadde plukket poteter og tjent ganske mye penger, og da tok jeg buss til Gjøvik og kjøpte «Help!» med Beatles. Det var den første Beatles-låten, og jeg husker Karin Krog som sang «Watermelon Man» sammen med Public Enemies. Jeg hadde ikke råd til å kjøpe plater før det, men jeg hørte mye på radio, på Radio Luxembourg! 

– Du fikk inn den amerikanske og britiske musikken derfra. 

– Med en gang. Det var nok der soulmusikken og alt det der kom inn i bildet. Det var rett inn på Radio Luxembourg med en gang jeg kom hjem fra skolen, og det hørte jeg på helt til jeg sovnet, så det var veldig mye musikk. Jeg snakket med en taxisjåfør i går, og det var det han husket best også, å høre på Radio Luxembourg da han var liten. Det var sånn det startet, og så kom jeg borti band etter hvert, med Sveinung Hovensjø og Geir Wentzel, den gjengen der.

– Vi begynte å spille på Gjøvik, fortsetter hun. – Det var noe som het «Black And White», som var forløperen til Wentzel, som var litt sånn bluesband, og når Wentzel kom ble det veldig populært. Vi spilte inn «Get Closer», en låt som Svein Erik Børja gjorde kjent via tv i programmet sitt som het Pop-korn. Jeg husker også at vi tok toget til Oslo for å spille på Club7, og så ble vi invitert til å spille på jazzfestivalen på Kongsberg. Det var ganske stort, sier Inger Lise med et smil. 

«Get Closer» var hennes første plateinnspilling, men det tok ikke mange flere månedene før hun ble soloartist og ga ut en versjon av den tyske slageren «Romeo og Julie» under eget navn, Inger Lise Andersen. Den ble en kjempehit, nærmest over natten, men det fikk hun ikke med seg før det var gått noen uker. 

«Jeg var ganske tøff i trynet. Jeg var kanskje ikke riktig så tøff som jeg fremsto, men tøff var jeg som eldst i en søskenflokk på fire»

– Jeg syntes det var en sånn skikkelig harry ompa-ompa-låt, ha-ha-ha. Jeg sang bare soulmusikk og syntes dette var ordentlig sidrompa, tysk slagermusikk, men så spurte Arve Sigvaldsen, som var produsent, om jeg ikke kunne gjøre et forsøk i allefall, det var da vel moro å være i studio? Det syntes jeg heller ikke var så veldig gøy, men jeg gjorde nå ferdig en versjon, da. Det var sommer, så etterpå dro jeg av gårde til Sverige uten å tenke mer på «Romeo og Julie». Mens jeg var borte fikk Arve gitt den ut, og da jeg kom hjem etter tre uker lå jeg på førsteplass på alle listene. Da skjønte jeg ingenting. Det var over natta, altså.

– Du var isolert i Sverige uten telefonkontakt. Hvor var du? 

– I Stockholm. Jeg dro på haiketur sammen med en venninne, så traff vi noen norske gutter og fikk lov til å sove på dekket på båten deres nede i havna der. Vi hadde det ordentlig gøy, det var en skikkelig morsom sommer. Vi hadde ingen planer eller noen ting, vi var jo veldig unge, så det var gøy at vi fikk lov til å dra i det hele tatt. 

– Da du kom hjem og «Romeo og Julie» var blitt en kjempehit, var det kanskje ingen vei tilbake?

– Jeg lå jo som nummer en på alle listene, og det var hellig omtrent. Når du kommer fra landet og ikke er bortskjemt med noen ting, hverken fra venninner eller med penger eller noe, så var det jo veldig spesielt å bli så berømt over natta. Jeg skjønte vel ikke helt hva som foregikk, men jeg syntes det var gøy. 

Omtrent på samme tid møtte Inger Lise han som ganske snart skulle bli hennes første og eneste ektemann og far til hennes barn, Terje Rypdal. Han var allerede popstjerne med bakgrunn fra shadowsbandet The Vanguards og spilte nå i gruppa Dream.

– Vi spilte inn «Fru Johnsen» ganske kjapt etterpå, fortsetter Inger Lise. – Jeg husker Terje syntes jeg sang så tøft rytmisk på «Romeo og Julie». «Du synger ikke så firkanta», sa han. Vi hadde akkurat blitt kjærester, så hvis han hadde sagt at dette må du slutte med øyeblikkelig, så hadde jeg kanskje gjort det, ha-ha-ha. Man vet jo aldri. 

Om «Romeo og Julie» hadde gjort Inger Lise Andersen til popstjerne, gjorde oppfølgeren «Fru Johnsen» henne i tillegg kontroversiell. Det var en annen Terje, med etternavn Mosnes, som oversatte den amerikanske hitsinglen «Harper Valley P.T.A.» til norsk. Originalen, som var blitt kjent med Jeannie C. Riley, hadde skapt baluba i USA, og Mosnes’ gjendiktning gjorde samme jobben i Norge. Den unge Inger Lise, 18 år gammel, fikk Kristen-Norge på nakken med historien om den unge alenemoren som påpeker hykleriet fra byens borgerskap under et bedehusmøte.

Kan du helt kort fortelle om kontroversene rundt «Fru Johnsen»? 

– Jeg skjønte jo ikke at det ville bli sånn. Jeg syntes det var en kjempegøyal tekst. Vi spilte den inn, og så var den borte, og jeg tenkte «ok, ny låt». Men så ble den bannlyst. Den ble nektet spilt i NRK i starten, og den ble nektet på skolene fordi den ødela moralen til ungene. Men ungdommene gikk litt bananas på grunn av dette, da. De så at det endelig kom en som var litt tøff og sparket litt. Jeg hadde kristne besteforeldre og en kristen mor. Besteforeldrene mine drev Filadelfia på Lena, og hadde kafé og bakeri og var ordentlige folk, liksom, men da sa bestemor at «pøh, det her har døm bære godt av». 

– Alle har opplevd dobbeltmoral, fortsetter hun. – Den er jo her i dag også, og den var det ikke minst da. Det er en tosidig greie av menneskeheten. Du banner og sverter, og samtidig går du i kirken. Veldig ofte føler jeg at man arresterer andre for noe man ikke tillater seg selv. Det kan være alt mulig rart, fra hvordan du går kledd til hva du spiser eller hva du drikker, hvem du er sammen med, og man er først ute med å kritisere det man nekter seg selv

– Du virket veldig tøff i trynet den gangen? 

– Jeg var ganske tøff i trynet. Jeg var kanskje ikke riktig så tøff som jeg fremsto, men tøff var jeg som eldst i en søskenflokk på fire. Jeg var også populær hos gutta på skolen, og da ble jeg veldig upopulær hos jentene. Jeg hadde ikke den gode venninnegreia og sånn. Den prøvde de seg på når jeg kom tilbake med «Romeo og Julie», men da var jeg bare sånn «Nei, hvis jeg ikke var bra nok før, så er jeg ikke bra nok nå heller». Du blir litt tøff av det, og jeg hadde ansvaret for tre andre hjemme når begge foreldrene mine jobbet. Det var ikke lenge, men jeg var 12 år da jeg passet de andre tre. 

Om Inger Lise var tøff, var hun også sårbar. Hun forteller om en gang hun skulle opptre i Speilsalen på Grand Hotel i Oslo sammen med den svenske sangeren Gunnar Wiklund, og stilte i flotte nye klær som foreldrene hadde kjøpt til henne.

– Jeg synes jeg var kjempefin, men da fikk jeg påpakning av en skribent i Aftenposten for hva jeg hadde på meg, og det var veldig sårende. Det hadde jeg ikke trodd. For det første kostet det mor og far skjorta å komme inn til byen og kjøpe et sånt fint antrekk et eller annet sted i Bogstadveien. Det var slengbukser og litt forskjellig, for jeg ville jo ikke bli en annen. Jeg gikk stort sett i svarte gevanter og sånn, men dette var flaskegrønt. Jeg syntes jeg var kjempefin, det var noen fløyelsaktige greier, men det var liksom ikke fint nok for Speilsalen. Jeg var nok litt villstyring på en måte, men ungdommen likte det. Jeg skapte liksom et sted for dem også ved å være annerledes. 

Terje Mosnes skrev om oslososieteten anno 1969 i «Si hva du tenker, min kjære», som du sang. Hvilke tanker gjør du deg om den teksten i dag, med linjer som «villa i den riktige åsen, til en million» og slikt?

– Den er jo bare søt i dag, men det er klart at det var veldig stor forskjell på de som bodde på landet og de som bodde i byen, de som bodde på østkanten og de som bodde på vestkanten. Det var stor forskjell på rik og fattig, mer enn i dag. Hvis du kom fra bondelandet så lukta du liksom litt møkk, hvis du skjønner. 

Det var ikke mye møkk under neglene til Inger Lise da hun på slutten av 60-tallet ble popstjerne, vanket på Club7 i Oslo og regelmessig var å se i aviser og ukeblader. I dag ville vi kalt det en makeover. Og 19 år gammel giftet hun seg med Terje Rypdal, som hun også hadde klint med på tv, selvsagt til manges forargelse.

– Hvordan var du og Terje som par? 

Dere var jo unge og sikkert stormende forelsket, veldig kjente, var det litt sånn «oss mot verden»? – Det var litt sånn Victoria og David Beckham, ha-ha-ha. Vi var veldig populære. Han var jo kjent før meg, og han var veldig kjekk, veldig kul, og han spilte dødsbra gitar. Når vi ble sammen var det sånn at jeg på min side hadde mange mannlige tilhengere, og han hadde mange kvinnelige, så kombinasjonen av oss to sammen ble veldig spesiell. Vi var i hvert fall veldig, veldig, veldig in, veldig hippe. Det er vanskelig å si, det er jo så lenge siden, men jeg husker vi var opptatt av å være ganske kule. 

– Dere skulle ivareta den rollen? 

– Ja, det var en rolle. Inger Lise tok Terjes etternavn, men ga i starten ut musikk under det enkle artistnavnet Inger Lise, før det kort tid senere ble etterfulgt av Rypdal. Hun LP-debuterte med den countryinspirerte Inger Lise i 1970, og den innledet et høyt arbeidstempo. Både LPog singleplater kom i et bankende kjør utover 70-tallet, fordi hun i tillegg var en del av den såkalte Treff-gjengen, sammen med Gro Anita Schønn og Stein Ingebrigtsen og flere gjestesangere som Dag Spantell og Steinar Fjeld. Her var det stort sett ren plankekjøring av internasjonale hitsingler, så de mange Treff-platene bør kun ses som supplement til Inger Lises «egentlige» karriere. 

Det var en karriere som snart skjøt fart i forskjellige retninger. Det ble filmroller og teaterroller, revyer og turneer, og hun fikk også to sønner, den første i 1970, den andre i 1977. Hvordan taklet hun den tiden?

– Det gikk egentlig veldig greit. Jeg var bare 20 år da Daniel ble født, så jeg var jo en liten jentunge. Jeg visste vel ikke helt hva jeg gikk til, men jeg var vant til å passe småunger hjemme, så det var ikke noe sjokk for meg, og så kom Marius seks og et halvt år senere. Det at Terje ikke hadde noen ni-til-fire-jobb gjorde det veldig mye enklere, og han var veldig flink med ungene. Så hadde jeg moren og faren min og moren og faren hans som støttet opp om dette her. Daniel, den eldste, bodde mye hos mor og far på Toten når jeg var på turné, mens Gunhild og Jacob, moren og faren til Terje, passet ungene hvis det var en kveld vi trengte hjelp og sånn, hele tiden. Så var det også det at vi aldri var på turné samtidig. Hvis Terje for eksempel var på turné i Tyskland, der han var veldig mye, måtte jeg være hjemme. Vi fikk det til å gå i hop, men at jeg ikke syntes det var så slitsomt, har vel mye med alder å gjøre. Da Marius akkurat var født og jeg skulle spille i filmatiseringen av Amalie Skrams «Lucie», leide jeg en leilighet nede i Gabels gate, og da hadde jeg ei jente som passet ham. Jeg tjente godt, så jeg hadde jo råd til hjelp, og jeg hadde råd til å bo ålreit, alle de tingene der, minnes hun.

«Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli en eldre dame som fortsatt er veldig uredd»

Så kjent som Inger Lise var i disse årene, ble det mange presseoppslag. – «Nå» var bladet den gangen, og det likte jeg ikke noe særlig. Der var det veldig mye dårlige greier. De holdt på før «Se og Hør» kom, som var ille i starten, men «Nå» var enda verre. De brukte deg på en dårlig måte. Da Terje og jeg skulle skilles i 1985, ble den historien solgt til «Nå» for 5000 kroner, tror jeg. Det var ganske mange penger den gangen, og det var dritkjipt fordi det var noen jeg kjente som tystet. Den sved skikkelig lenge. Men da kom Daniel og sa «Mamma, bare slapp av. Om en uke har de glemt det.» Det var bilde av meg og Terje med sånn rift på forsiden av bladet, og vi hadde vært så veldig populære, en sånn «superfamilie» med hester og hus på landet, og det gjorde det ikke noe særlig lettere. Det var en vond periode.

– Men før skilsmissen, opplevde du mye negativt fra kjendispressen? 

– De ville jo ha mest mulig ut av oss, men jeg opplevde også mange fine ting. Vi var ikke sånne som nektet dem alt. En gang inviterte vi på sledetur på Toten, og da var gutta ganske små. De fikk litt tilbake, ergo så gikk det greit, syntes jeg. Det var veldig røft i starten med «Se og Hør», men det har vært fint de siste årene. De er alltid til å stole på. Hvis de sier det er ting de ikke skal skrive, så holder de det. 

– Du får fremdeles skryt av Jan Thomas i Motepolitiet i «Se og Hør». Terningkast 6. 

– Ja, det er litt morsomt, da! Det er ikke alltid jeg får det med meg, men det var fra premieren på Harald Zwarts «Lange flate ballær 3». Blant de utallige sangene Inger Lise fremførte på 70-tallet, handler et overveldende flertall av dem om kjærligheten, for eksempel «15 år», som var en forholdsvis fri gjendiktning av Janis Ians «At Seventeen», gjort av Gunnar Jørstad. At han fjernet originalens betydning om utenforskap og i stedet skrev om ungdommelig sjalusi, var i grunnen helt greit for den unge sangeren.

– Jeg hadde opplevd noe av det samme som i sangen, så den traff meg veldig. Jeg hører jo i dag at den er veldig gammeldags skrevet, men det spiller ingen rolle. Jeg likte budskapet veldig godt. Jeg tror ikke jeg tenkte over at det var en annen tekst, jeg bare likte låten og tror ikke jeg skjønte betydningen en gang. I dag hadde det vært noe helt annet, men du er ung og naiv, og det eneste du er opptatt av, er kjærlighet. Det er stort sett kjærlighet det går i når man er ung. Hvem elsker deg og hvem hater deg, og hvem vil du være sammen med og hvem kan du ikke være sammen med, og hvem slo opp og hvem har ikke slått opp? Fra du er tolv til du er tjue er det kun slike ting det dreier seg om. Du lever i en hormonell boble, ha-ha-ha. 

– Du sang også Benny Borgs «Nyforelsket 70 år» den gangen, hva er perspektivene dine på det i dag? 

– Jeg syntes jo det hørtes ut som skikkelig gamle folk, sier hun og ler på nytt.

– Med bok og kaffekopp og sånn?

– Ja, ja, ja, det er så typisk at man har et sånt bilde av hva det vil si å være gammel. Det er bestemorjakke og bestefarjakke og strikking i lenestol eller gyngestol, med kaffekoppen og det hele.

Når hun selv for lengst selv er blitt bestemor, innser hun at sangen ikke var helt sannferdig for egen del.

– Jeg har akkurat vært på Zanzibar med barnebarnet mitt på femten i tre uker. Jeg hadde jo aldri trodd at jeg skulle bli en eldre dame som fortsatt er veldig uredd. Jeg er ikke så skvetten av meg og tenker at man må prøve ut ting. Først var vi i Stone Town i fire-fem dager, og det var så kult, så var vi på Nungwi etterpå. Men vi ville ikke bo på resort, vi ville oppleve Afrika, vi, så vi bodde på et hotell i de gamle smågatene der, som var veldig ålreit, rent og pent. Jeg er jo fremdeles eventyrlysten, så da han ønsket seg i konfirmasjonsgave at han og jeg skulle ta en tur, så tenkte jeg at det høres kult ut. Vi har delt litt på utgiftene, for det er jo litt dyrere enn en vanlig konfirmasjonsgave. Det var vel han som foreslo Zanzibar, så begynte vi å søke på nettet og fikse og ordne, og det er han som har fikset nesten alle tingene. Vi har snorklet og svømt med skilpadder og delfiner, og vært på Freddie Mercury-museet selvfølgelig, veldig masse gøy, og først var vi på safari på fastlandet. 

Etter skilsmissen i 1985 har Inger Lise hatt flere langvarige forhold, men aldri giftet seg på nytt. 

– Nei, jeg giftet meg så himla tidlig, jeg var jo 19, og det gjorde ikke noen forskjell på ting uansett. Jeg har to sønner som jeg forguder, og jeg tenkte at jeg skal ikke ha flere barn og at det ikke var noen grunn til å gifte seg på nytt. Det er stort sett en proforma-greie på grunn av arv og penger og sånt. Nå har jeg to sønner, og de kommer til å arve meg, så det er ikke noe mikkmakk. 

Inger Lise er i dag kjæreste med tv-produsenten Kjetil Bie, men de deler ikke bolig. 

– Det er vi veldig fornøyd med, det er så praktisk. Vi har hus på landet og leilighet i byen, som vi sier. Foreløpig er det i hvert fall sånn, men nå har vi vært sammen i sju år, så vi får se. Jeg synes ikke det er noen vits i å gjøre om på noe som fungerer, men i tilfelle må det være at vi finner et felles sted der vi kan gjøre alt vi har lyst til å drive med. Han har hjemmekontor og studio og masse verkstedgreier på grunn av bil, og det er det jo ikke plass til her. Han tar litt mer plass enn meg, for å si det sånn.

De to har sluppet tre digitale singler, der Kjetil har skrevet låtene, og Inger Lise synger. Det er åtte år siden forrige gang hun ga ut en plate, så er det meningen at dette skal bli et helt album? 

– Så langt har vi ikke tenkt. Vi lagde først en sang som heter «Give Us Hope», og så kom koronaen. Hva skjer nå, liksom, er alt slutt? Da ble det til at jeg bodde veldig mye ute hos Kjetil på Bærums Verk. Det var jo så kjedelig også, med ingenting å gjøre, så da begynte vi å leke med musikk. Han skrev litt mer, så nå har jeg vel lagt sang på fire eller fem låter. Vi har lagt dem ut på Spotify mest for moro skyld, og har ikke tenkt seriøst gjennom dette. Nesten ingen kjøper plater lenger uansett, så du kan like godt bare produsere musikk og legge den rett ut sånn som vi har gjort. Vi har ikke noen plan. Men det er veldig gøy å jobbe med Kjetil. Han er fin og veldig rolig. Han har god tid, og han har et godt øre. 

Han er 61, så altså vesentlig yngre enn Inger Lise. 

– Ingen av oss føler at det er noe rart, sier hun kontant.

I årenes løp har Inger Lise vært litt hippie, newageentusiast og kristen. Hvor står hun livssynsmessig i dag? Hvordan forholder hun seg til de «store» spørsmålene? 

– Det er vanskelig, men at det er mer mellom himmel og jord enn det vi ser, er jeg helt sikker på. Nestekjærlighet, kjærlighet og et positivt sinn, takknemlighet, storsinn og nysgjerrighet, alt dette er veldig viktig for meg. Bitterhet er helt ødeleggende, det samme med negativitet. Et nei er så mye vondere enn et ja. Jeg tenker at et smil er mye viktigere å presentere enn en sur mine. Det kan gjøre en forskjell på en dag for noen andre at du tør å smile til dem. Det er sånne små ting som jeg tenker egentlig er de store tingene i livet. Jeg er ikke noen kjempestor filosof, men jeg har tanker om hva som kan gjøre livet bedre å leve. Jeg er flink til ikke å sette meg selv i bås og nekte meg ting. Det vil jeg ikke. Jeg er glad i frihet og i mangfold, jeg liker å ha folk rundt meg hvor vi kan gjøre hverandre bedre.

«Bitterhet er helt ødeleggende, det samme er negativitet. Et nei er så mye vondere enn et ja»

– Du liker å spre glede, så det er vel kanskje derfor du er artist? 

– Ja, jeg ser ikke bort ifra det. Det begynte som kjent med musikken, men med årene er Inger Lise blitt så mye mer enn en sanger. Hva trives hun egentlig best med? 

– Jeg liker variasjonen. Jeg synes jo det var veldig gøy å spille inn film, men for eksempel noe sånt som Piaf, hvor det både var en karakterrolle og veldig kul musikk, da fikk jeg brukt hele spekteret. Revy er lettere og mer satirisk, mens dette var en karakter. Jeg spilte henne lenge, og jeg fikk jo kjempekritikker. 

– Hender det ofte at du er nervøs? 

– Nesten hele tiden. Ikke så mye for hvordan det skal gå, men jeg er alltid urolig før jeg skal på. Det er jeg fremdeles. Jeg er ikke nervøs på en sånn dårlig måte, men jeg er spent. Det er veldig mye tekst, og veldig mye du skal huske, men når jeg kommer ut og møter publikum, er det som det går opp en lem. Da er det oss, liksom, publikum og meg. Publikum er en så stor del av det at jeg er på scenen. De har så mye med dette å gjøre, hvordan jeg opplever det, selvfølgelig, men også at jeg i det hele tatt vil være der. 

– Får du lett den responsen du håper på? 

– Veldig. Jeg er ganske flink til å forholde meg til publikum. Jeg søker dem, jeg finner dem, og hvis jeg ikke finner dem så blir jeg helt satt ut. Det skal veldig mye til at jeg ikke finner en slags tilhørighet, en kommunikasjon. Jeg får det nesten alltid til, og det er jeg veldig glad for. 

– Er det annerledes når du spiller teater eller revy? 

– Litt annerledes. Da er det på en måte en satt tekst og en satt rolle. Men jeg har jo også spilt mange show der jeg har skrevet mellomtekstene selv, og da er det en tekst jeg har skrevet fordi jeg vet hva jeg vil fortelle. Mens i en teaterforestilling blir det å finne noe der som gjør at jeg kan treffe publikum, selv om jeg ikke kan gjøre om på teksten. 

I plate- og konsertsammenheng har alltid kjærlighetssanger vært det store for henne. Arve Sigvaldsen, mannen bak gjennombruddet og som hun samarbeidet med i en årrekke, var alltid veldig lydhør overfor henne. 

– Han visste at jeg likte best ballader, kjærlighetssanger og ting jeg nesten kunne begynne å grine av, for da syntes jeg det var lettere å få frem følelsene i dem. Jeg er veldig glad i moll.

– Er du et mollstemt menneske? 

– Ja, jeg er nok det, veldig mollstemt, det er jeg. Det speiler seg veldig i det jeg liker av musikk og ting og tang. Jeg synes jo ikke humor er morsomt, ha-ha-ha. 

– Sa hun og lo … 

– Ja, ha-ha-ha. Det er så sprøtt, det er så mange sånne humorprogram, og så synes jo ikke jeg at det er noe moro. Altså, det er ting jeg synes er moro, jeg er ikke blottet for humor, absolutt ikke, men det er så mange ting jeg ikke synes er gøy som liksom folk skal le av. 

– Tidligere i år kunne Inger Lise omsider motta Kongens fortjenstmedalje som hun ble tildelt i 2020. På grunn av koronapandemien måtte seremonien med middag på slottet utsettes. Føles det som fullbyrdelsen av en stor karriere, den endelige anerkjennelsen? 

– Nei, egentlig ikke. Det var selvsagt veldig ærefullt å motta den, men det er kanskje en sånn anerkjennelse, selv om jeg ikke tenkte sånn på det. 

– Nå er jo ikke din karriere over heller? 

– Nei, og jeg har fått mange priser opp igjennom, blant annet Petter Dass-prisen, Leif Juster-prisen, Spellemannprisen, en pris fra Toten kommune, men det er klart at det er ekstra hyggelig å få Kongens fortjenstmedalje. Det er det schwung over, og den river selvfølgelig hardest. Det å få brev fra Slottet er veldig morsomt. Det er veldig flotte konvolutter, det er ordentlig. Så fikk jeg kongen til bords, og da måtte jeg jo ta med meg bordkortet hans. I invitasjonen ble jeg bedt om å svare på post eller e-mail, og da sendte jeg selvfølgelig et håndskrevet brev og postet det med mitt eget frimerke, ha-ha-ha.

Her sikter Inger Lise til en serie frimerker som Posten lanserte i 2011, der hun sammen med kollegene Sissel Kyrkjebø, Mari Boine og Wenche Myhre ble objekter for landets frimerkesamlere. 

Selv om hun blir 73 år i desember, er det ikke så mye som tyder på at hun skal gi seg med det aller første. Nylig var hun med i «Maskorama», og nå blir det «Jul i Blåfjell». 

– Det blir veldig spennende. Nå er det skrevet mer musikk, og min rolle er skrevet ut og har blitt større.

– Ser du for deg et liv uten jobb? 

– Ja da, jeg har måttet finne noe jeg kan leke med, en hobby. Jeg har en symaskin, så foreløpig er det den, og det er trening, og så har jeg en kolonihage som jeg elsker å være i. Jeg fikk den i 2006, og det har vært helt fantastisk å ha det stedet, det er jeg veldig glad i. Der tusler jeg rundt i slippers hele sommeren og tar livet med ro. 

Selv om hun spiller en av hovedrollene i «Jul i Blåfjell», er ikke Inger Lise et utpreget julemenneske. 

– Jeg er ikke så fryktelig julete. Jeg gleder meg alltid til sommeren, jeg er så glad i sommer og varme. Jeg er ikke noe glad i kulda, men jeg synes jo det er vakkert med snø og alt det der. Det som gjør at vinteren er utholdelig er jo at det er jul, at du kan lage egne pølser og spise lutefisk og alle de tingene der.

– Lager du egne pølser? 

– Ja, vi pleier å lage det, Maj Britt og Frank og jeg. Ikke han andre broren min, for han bor litt langt unna, men vi tre møtes hos Frank på Majorstua, som har en sånn ordentlig kvern. 

Det har bestandig vært snakket om hvor godt Inger Lise holder seg, og det gjør hun fremdeles. Noen hjemmelagde julepølser fra eller til har neppe mye å si, men har hun jobbet mye for utseendet, eller er det først og fremst naturen og gode gener hun har å takke? 

– Altså, det har noe med livsstil å gjøre, men ikke bare fysisk. Det psykiske spiller også en stor rolle, tenker jeg. Men jeg har alltid vært opptatt av kosthold, og trening er også viktig. Dessuten synes jeg det er veldig fint å finne hudprodukter som gjør noe ordentlig med huden din, som bare skreller av skiten og gjør det fint, ha-ha. Jeg er jo i offentligheten hele tiden, og det får meg til å føle at jeg må holde meg sånn noenlunde fresh i alle fall. Det er ikke noe morsomt å se på et sånt slitent hengetryne med blå ringer under øya, ha-ha-ha. 

Les også: Agnes Kittelsen: - Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener