'Jeg kjente at noen større lykkefølelse har jeg aldri opplevd'

I møte med Tara forteller den folkekjære totningen om den spennende veien fra rølpete dansebandkonserter på «lokkalet» til «Hver gang vi møtes», og ikke minst det fruktbare samarbeidet med Lars Saabye Christensen. 

Hun er mer enn du tror.

Lars tenker at våre sanger skal bli hans ettermæle. Det er utrolig vakkert sagt, men jeg vil jo tru at folk vil huske bøkene hans for alltid. 

Maj Britt Andersen er for tiden aktuell med platen «Et snev av evig», der hun synger nyskrevne tekster av Lars Saabye Christensen, kjent for romaner som «Beatles», «Herman» og «Byens spor». 

Som vanlig er melodiene skrevet av ektemannen gjennom snart 40 år, Geir Holmsen. Dette er trekløverets andre plate sammen, spilt inn sammen med Kringkastingsorkesteret – KORK – under ledelse av Ingar Heine Bergby. Lars Saabye Christensen har sågar omtalt den som del to i en trilogi. 

«Et snev av evig» er en samling sanger om å være voksen, en plate som inviterer til ettertanke og refleksjon. Men den utstråler samtidig en livsglede og entusiasme som bestandig har preget Maj Britt Andersens kunstnerskap, formidlinger av barnesanger eller Prøysen-viser, på plate, fjernsynsskjerm, konsertscene eller teatersal, foran barn eller voksne.

– Jeg spør aldri Lars hva han har tenkt, sier hun om de nye sangene. 

– Det vil jeg ikke vite. Jeg vil gå inn i dem helt fritt og tolke dem på min måte, ellers hadde det blitt hans historie. Grunnen til at jeg kan tolke hans sangtekster er at jeg får full frihet til å gjøre akkurat det jeg vil med dem. Og hvis det er en tekst jeg ikke vil ha, kan jeg bare sende den tilbake til ham. Han er ikke noe jålete på det. 

Det har bare skjedd én gang, men som hun presiserer lager de alltid flere sanger enn de ender opp med. 

– Det gjelder også Geirs melodier. Hvis du skal velge ut ti låter, plukker du ut de du synes passer best i en helhet. Men jeg kan nesten se at Lars har tenkt på meg når han skriver, og det er det samme med Geir, på grunn av at han kjenner mitt leie. Han vet hvor stemmen min låter best.

– Han kjenner ditt musikalske univers like godt som deg selv? 

– Ja, det vil jeg nesten si. Jeg trur ikke jeg hadde oppdaget det så veldig godt sjøl før jeg møtte Geir. Det kan ha noe med det å gjøre. 

Med sitt avvæpnende smil og nærmest latterlig sjarmerende totendialekt har Maj Britt Andersen begeistret sitt publikum gjennom 60 år, et liv hun også har fått anledning til å se tilbake på i sesongens utgave av «Hver gang vi møtes». Allerede som femåring sang hun i kor hjemme på Skreia, den vesle bygda på Toten der hun tilbragte sine formative år. 

Om dialekten er blitt en smule avslepen med årene, er det likevel ingen tvil om det geografiske opphavet. Maj Britt snakker et slags totenbokmål, bruker godt med a-endelser og sier gjerne «hu» i stedet for «hun» eller «henne».

– Jeg har ikke bodd på Toten siden jeg var 17 år, så jeg har et langt liv utenfor bygda, der jeg også i 40 år har bodd sammen med en fyr som snakker bokmål. Men når jeg synger de gamle sangene mine er det like naturlig som når jeg ringer til venninnene mine. Da hører jeg sjøl at jeg legger om til en mye breiere dialekt. Det er selvfølgelig en viktig del av identiteten min, men jeg har jo også på mange måter fått et nytt liv etter at jeg fløtta fra Toten.

«Hver kveld etter middag tok far fram trekkspellet. Det var hans pause, han fant ro i å sitte og spelle»

Maj Britt Andersen ble født som den tredje av fire søsken en novemberdag i 1956, inn i et usedvanlig musikalsk hjem. Faren spilte trekkspill og bestefaren spilte trekkspill, moren klimpret gitar, og bestemoren hadde en nærmest teatralsk tilnærming til hvordan hun formidlet sine historier til barnebarnet. Storesøster Inger Lise (senere Rypdal) ble i likhet med Maj Britt en av våre store artister, og både storebror Frank og lillebror Anders er svært musikalske, men har ikke gjort musikken til levebrød. 

– De speller fint gitar begge to og synger veldig fint, sier Maj Britt, før hun beskriver sine tidligste musikalske minner. 

– Hver kveld etter middag tok far fram trekkspellet. Det var hans pause, han fant ro i å sitte og spelle. Han hadde et installasjonsfirma som han drev sammen med faren sin, som het K. Andersen & Sønn, så han var rundt i bygda og jobba med å installere forskjellige ting på fabrikker og i hus. Bestefars ønske var at han skulle ta over det firmaet, og det gjorde han. Det var sånn det var på den tida, men hjertet hans var i musikken. Han hadde et jazzband som han spelte med i hæljene, og så spelte han alltid hjemme da, minnes Maj Britt. 

– Mor spelte gitar og sang sine egne sanger, og bestefar spelte også trekkspell. Jeg var mye på besøk hos bestemor og bestefar. De hadde fått to gutter, og far var på Skreia sammen med dem, men onkel Arvid fløtta til Amerika i 1956, så de mista liksom den ene sønnen sin litt. Vi barnebarna ble veldig viktige. Jeg trur bestemor alltid ønska seg en datter, som hu aldri fikk, så når jeg kom var det en lykkestund for henne. 

Maj Britt forteller varmt om en barndom preget av kjærlighet og godhet, musikalske oppdagelser og enkle kår, og hvordan bestemoren var en historieforteller av rang. 

– Hu hadde en forferdelig trist barndom, og jeg satt og gråt hver gang hu fortalte, men jeg ville høre historiene igjen og igjen. Sånn er jo barn. Og mens hu satt og fortalte, satt bestefar og hørte på, som om han skulle hørt historiene for første gang han også. Det var så nydelig at han levde seg inn i det på samme måte som meg. Så kunne hu plutselig begynne å synge, sånne skillingsviser på 18 vers, inni historien sin, så begynte hu å fortelle mellom hvert vers. Så gråt hu litt, og så lo hu litt. Hu var litt teatralsk til å være oppvokst på Skreia.

Det er altså ikke det minste rart at to av fire Andersen-søsken fikk musikken som levevei. Storesøster Inger Lises historie tør være godt kjent, men for ordens skyld kan vi nevne at hun ble popstjerne allerede på 60-tallet, og da hun giftet seg med gitaristen Terje Rypdal tok hun hans navn og ble et av de helt store navnene her hjemme utover 70-tallet. 

Siden både Inger Lise og storebror Frank var på skolen på dagtid, hadde Maj Britt moren for seg selv de første leveårene, og hun beskriver oppveksten som «veldig fredfull». 

– Jeg hadde søskenbarn som jeg lekte mye med, og onkel Filip hadde bakeri på Skreia. Vi kunne gå inn og smake på eggekremen på kjølelageret og få ferske boller og skolebrød. Du kan si jeg hadde alt det jeg trengte rundt meg på Skreia. Jeg begynte på skolen da jeg var seks og et halvt, og da fikk jeg en klasseforstander som også var en innmari varm og snill lærer. Hu syntes at sang var like viktig som regning og lesing, så vi åpna hver dag med en sang. Når vi skulle ha naturfag tok hu oss med ut i naturen og lærte oss ting derfra, og hu hadde kosetime en gang i uka hjemme hos seg sjøl, hvor vi fikk kakao. Hu var et eventyr av en lærer.

Fra hun var fem til hun var ti sang Maj Britt i kor. 

– Det var et ganske stort kor, og der møtte jeg også en person som var så utrolig flink med barn. Vi var i hvert fall 40 stykker i koret, og tre som sang altstemme. Hu fikk oss alle til å føle at vi var så gode. Far spelte jo hver eneste hælj, så hjemme hos oss var det veldig stille på søndager. Han jobba hele uka, og så spelte han på lørdager og kom seint hjem, og da ville mor at vi skulle være veldig stille på søndagsmorran, og tok oss med ut etter hvert som vi våkna. En søndag skulle vi til Hamar på korstevne, og så hadde jeg forsovi meg. Da kommer Gerd og ringer på døra vår og vekker meg. Hu måtte ha meg med. Det var selvfølgelig fordi vi bare var tre altstemmer da, men jeg følte meg jo veldig, veldig viktig for at hu kom og henta meg. Det er stort for en 5-åring. 

Maj Britt vokste opp med sangene til Alf Prøysen, men er selv fra Skreia, 45 minutters kjøring fra den store dikterens Ringsaker. Sett fra Oslo kan hele egnen virke som samme sted, «på landet», men forskjellene er der. Er Skreia likevel også del av Prøysens rike for henne? 

– Nei, egentlig ikke, men jeg lærte meg veldig tidlig å bli glad i Prøysen. Bestemor var veldig stolt av ham. Jeg kommer jo fra et arbeiderklassehjem, og han var arbeidernes store dikter. Han hadde en fin politisk snert i sangene sine, på en sånn lavmælt måte som gjorde at ikke alle tok det til seg heller, men det lå alltid mange lag i dem. Der var det ting de rike gårdbrukerne ikke likte, så når Prøysen ble spelt på radioen, skrudde de av, men da skrudde bestemor opp lyden. Da var det endelig en som snakket vår sak, liksom, og Prøysen glemte aldri hvor han kom fra.

– Når oppdaget du popmusikken? 

– Det var gjennom storebroren min Frank. Jeg var cirka ti, og Beatles var veldig store, og da kom han hjem med singler som han hadde kjøpt på Gjøvik. Jeg ble helt bergtatt av den fine musikken og av sangene, av råheten i stemmen til John Lennon og den andre sida til Paul McCartney, og bredden i musikken deres. Det var det første jeg hørte på som ikke hadde noe med foreldra mine å gjøre, kan du si. Far spelte Billie Holiday og Ella Fitzgerald, flotte jazzsangerinner, og så var det jo Prøysen, men Beatles var det første jeg oppdaget. Så ble det soulmusikken, og det var gjennom Inger Lise, da hadde hu fløtta hjemmefra. 

Jeg var på besøk hos henne i Oslo, der hu bodde på en hybel på Røa hos tanta vår, og da husker jeg alle platene til Aretha Franklin som lå der på gølvet. Hu skulle ut om kvelden og møte Terje, så for at det skulle være litt koselig for meg hadde hu kjøpt inn masse kyllingvinger, og jeg kunne få spelle alle platene jeg ville og prøve alle de fine klærne hennes. Jeg satt der og var helt bergtatt av Aretha Franklin. Jeg hadde aldri hørt noen synge sånn. 

– Du var akkurat fylt 14 da Prøysen døde. Hvordan husker du dødsbudskapet? 

– Jeg husker det var veldig rart, sier Maj Britt, og nevner automatisk dødsdagen hans, så godt sitter det i minnet: – 23. november 1970. Da hadde jeg på en måte distansert meg litt fra ham. Jeg hadde jo vokst opp med barnesangene hans, og når du kommer i tiårsalderen er ikke det noe særlig lenger. Det var ikke det jeg hadde mest lyst til å høre på, men plutselig kjente jeg en sorg inni meg da jeg fikk budskapet. 

Det var den første stemma på radio som jeg ble glad i, med Barnetimen for de minste som var hver lørdag. Når han kom på, var det mye større for meg enn når alle andre kom på. Det var en eller annen troverdighet i det han gjorde som jeg ble veldig glad i. Det var kanskje noe med språket, at jeg skjønte at han var en av oss. Det var nesten som en nær slektning skulle ha gått bort. 

– Men du møtte ham aldri? 

– Nei, jeg gjorde ikke det. På samme tid startet også Maj Britts profesjonelle karriere. Hun ble med som vokalist i dansebandet Bruno fra Gjøvik, sammen med blant andre Viggo Sandvik, som noen år senere skulle bli medlem av Vazelina Bilopphøggers, og de to var også sammen i dansebandet Howards. Hvordan var det å være ung jente og spille til dans? 

– Jeg syntes jo det var ganske rølpete og fikk litt sjokk. Vi var ikke noe typisk danseband. Vi spelte litt Carole King og Chicago, musikk vi likte sjøl, men så hadde vi lært oss noen listelåter også, da. Vi måtte kunne noen Grand Prix-låter og andre ting som var forventa av oss, «Rose Garden» og sånt. 

Spelte du på Studentersamfundet i Trondheim var det kjempegøy, da var det ikke rølpete på den måten, men når du kom på «lokkalet» på bygda satt alle jentene på den ene sida og alle guttene på andre sida. Vi begynte å spelle klokka åtte, og skulle spelle fem sett, med et kvarters pause mellom hver time. Første sett satt alle bare og hørte på, var veldig sjenerte og sa ingenting og var helt stille, og etter første pausa kom de inn igjen og hadde tydeligvis vært ute og drikki litt og sånn. Da begynte guttene å by opp jentene og det var litt dans i andre settet, men så ble det mer og mer rølpete. Under fjerde eller femte settet lå dem nærmest foran scena og ropte opp hva dem skulle høre av musikk, minnes hun og ler.

– Hvordan syntes du det var å henge der og være en del av det miljøet? 

– Club 7 var et vanvittig bra sted for meg å komme til. Da jeg var 14–15 og spelte med Bruno, dro vi jo inn for å høre på Thad Jones & Mel Lewis eller Dee Dee Bridgewater, de flinke, store internasjonale musikerne som kom inn. Jeg var jo for liten, men jeg hadde fått et sånt kort så jeg fikk komme inn. Det var sikkert litt fordi jeg spelte der med Bruno også. Jeg ble veldig glad i det stedet allerede da, og da jeg fløtta til Oslo var det sånn at du kunne gå aleine på Club 7. Du møtte alltid masse musikkvenner, og det var et veldig fint sted å gå for å treffe folk sosialt. Det var et samlingssted for alle som var over gjennomsnittet glad i musikk. 

Der møtte hun også Radka Toneff, som døde i 1982, og tok sangtimer hjemme hos henne på Frogner. 

– Hu var også en sånn person som jeg har sterke, gode minner fra. Det var ikke mange timer jeg fikk hos henne før hu døde, men nok til at jeg fikk bekreftelsen på å stole på meg sjøl. «Du har det du trenger i stemma di, stol på uttrykket ditt. Jeg har tru på deg», sa hu. Det er det viktigste, at du er troverdig. Hu prøvde aldri å si «gjør sånn eller sånn», hu bare ga meg låter som hu trudde ville passe for meg, og som jeg øvde på til neste time. 

Men aller viktigst var at da hun ble med i Chipahua, så møtte hun Geir Holmsen. Han var bassist i bandet og ble Maj Britts ektemann i 1983, og altså musikalsk samarbeidspartner fra da hun og Trond Brænne trengte en melodi til «Ballongvisa». For det var aldri noen tvil om at det var artist Maj Britt Andersen skulle bli. Barnehagekarrieren varte kun i fem år. – 

Det var så rart da Trond plutselig kom med «Ballongvisa». Den kom som bestilt. Jeg tenkte at herregud, for en tekst. Her har jeg alt inne som jeg har lyst til å formidle til barn. Og jeg hadde innmari tru på ham som tekstforfatter og på Geir som komponist da han skrev den melodien. Vi lagde en single med «Ballongvisa», og Trond gikk rundt oppe i NRK og solgte den for 25 kroner stykket, og folk kjøpte den som bare det. Så ble vi spurt av CBS om vi ville lage en barneplate. Da lagde vi en plate som het «Har du hørt det?» under navnet Mabben Max, der Freddy Dahl også var med som Fred Avsted. Jeg hadde fått veldig mye oppmerksomhet for de to soloplatene mine, men når det var musikk for barn, var det liksom ikke så interessant. 

Maj Britt og Geir ble gift i 1983, har jobbet tett sammen hele veien, og det er fortsatt de to. Det har nok mange årsaker, men en av dem tror Maj Britt er at de har hatt dyp respekt for hverandre i bånn, tillegg til at de alltid har vært profesjonelle på jobb og ikke oppført seg som kjærester i den settingen. 

De har to barn, Theo på 26, som er nyutdannet sivilingeniør i datateknologi, og Daniela på 22, som er artist og musiker, og sist høst ga ut sin første plate, den bemerkelsesverdige «Engangsdager», som er blitt entusiastisk mottatt av kritikere og musikerkolleger. Hun er også med på akkordeon (trekkspill) på Maj Britts to nyeste plater, men nå foregriper vi begivenhetenes gang. Vi må atter en gang sette oss i tidsmaskinen og reise tilbake til midten av 90-tallet. 

– Det tok ganske lang tid før vi gikk til skrittet å adoptere et barn, forteller Maj Britt. – Jeg syntes det var veldig alvorlig, veldig skummelt, og jeg tenkte på om jeg var sterk nok til å skulle få tenåringsbarn som ville bruke historien sin mot meg. Jeg tenkte om jeg var sterk nok til å høre ting som «du er ikke mora mi», ting i den gata der, men så tenkte jeg også at jeg passer til å være mamma. Det har jeg aldri vært i tvil om, og jeg tenkte at Geir kommer til å bli den beste faren barna mine kunne få. Hvis ikke vi kan gjøre det, hvem kan da gjøre det? spør Maj Britt retorisk.

– Da var det masse ting vi måtte gjennom, men så fikk vi telefon om at vi hadde fått en liten gutt som venta på oss. Han var bare sju uker, og vi heiv oss rundt og fikk flybilletter. Vi skulle reise til den andre siden av jordkloden, og det er veldig spesielt å hente et lite barn som du ikke veit noen ting om. Men da jeg fikk Theo i armene mine og han så på meg og tok tak i håret mitt og smilte til meg, så kjente jeg at noen større lykkefølelse har jeg aldri opplevd. Det var det største som kunne skjedd. 

Dette var i 1995, og fire år senere skjedde det igjen. – Er det mulig å være så heldig en gang til? tenkte jeg. Jeg syntes det var like skummelt da, men så er det akkurat det samme som skjer. Da er det Theo på fire år som tar imot lillesøstera si som den beste storebroren han kunne være, og så er vi plutselig en familie på fire. 

Både Theo og Daniela ble født i Colombia, og Maj Britt og Geir hadde lært seg litt spansk i tilfelle barna ville være store nok til å ha sitt eget språk. De hadde ikke trengt å bekymre seg. Daniela var ni uker gammel da hun ble del av familien. 

– Jeg begynte bare å synge for dem med en gang, og det hadde ikke noe å si hvilket språk jeg sang på. Det er rett og slett en solskinnshistorie. De har fønni hver sin plass i samfunnet og er trygge på seg sjøl i det de driver med. Jeg har ikke snakket så mye om dem før fordi jeg ikke har villet utlevere livene deres, men da jeg skulle være med på «Hver gang vi møtes» tenkte jeg at det er forventa at du åpner opp litt. Du kan ikke bare sitte og holde kortene tett inntil brystet der. Jeg måtte spørre Daniela og Theo hva de syntes før jeg takka ja til å være med, og da sa de at jeg sto helt fritt. 

Familien Andersen/Holmsens solskinnshistorie innebærer også at stafettpinnen er sendt videre til i hvert fall ett av barna. Theo skrinla eventuelle musikkplaner da han begynte på videregående, men Daniela spiller nå på Maj Britts plater. 

– Hu har jo på en måte gått i skole hos Geir og meg. Hu har sett hvordan vi jobber sammen, og det er litt det samme med henne. Hu skjønner at det ikke nytter å være sånn furten tenåringsdatter. Hu begynte å spelle med oss da hu var 13, og at hu må være profesjonell for å spelle med oss, det lærte hu allerede da. Men det er klart at da jeg tok henne med på «Et stille sted», som var den første ordentlige plateinnspillingen hu var med på med Kringkastingsorkesteret, var det et stort ansvar. Da måtte jeg ta en prat med henne, om hu var klar over hvor mye hu måtte øve? Da er det ikke snakk om å spille feil, og det mente hu at hu var voksen nok til å skjønne, forteller Maj Britt. 

Hun understreker at datterens tilstedeværelse ikke har med nepotisme å gjøre. 

– Jeg liker veldig godt å jobbe med henne, fordi jeg synes hu speller så fint. Det er rett og slett så enkelt. Det har jeg også prøvd å si til Daniela, at det å spelle med musikere, skal aldri være for kameraderiets skyld. Selvfølgelig må det gå bra sosialt, men det er alltid det musikalske som bestemmer hvem du skal spelle med. Det er det viktigste. Det er kanskje noe med kjærligheten til trekkspell som jeg har vokst opp med, med faren min som spelte for meg og bestefaren min. Nå er det Daniela som speller for meg, og jeg har vært gjennom sånne femtimers øvinger med henne hjemme, hvor Theo har måttet gå ut. Han ble «allergisk» mot trekkspell, som han sier det, på den tida der, mens jeg synes det er helt greit. Jeg er så vant til det. 

– Du vet hva som er definisjonen på en gentleman? En som kan spille trekkspill, men ikke gjør det. 

– Ha-ha-ha, den vil Theo like å høre. Det kan likevel tenkes at Theo vil komme og se resten av familien når de skal på en miniturné i mars med materialet fra «Et snev av evig». 

– Det er Lars som leser diktene sine, og jeg synger, så er det Geir på kontrabass og Daniela på akkordeon. Christian Lundqvist fra Kork er med på slagverk, Frida Fredrikke Waaler Wærvågen på cello, og så er det Ivar Anton Waagaard, den faste pianisten min. Vi drar som et lite ensemble, der Geir har skrevet nye arrangementer til sangene. Da er det ikke de tre generasjonene som kommer for å se oss, jeg må klare meg med én, men uansett er det utrolig deilige jobber å gjøre. Det er sånt jeg ikke gjør så mye av, så å få lov å jobbe med Lars på scena, kjøre i turnébuss med ham? Å ja, det er koselig. Vi gleder oss til det.

Les også: Linda Johansen fra lek til alvor: – Slik ble jeg en del av verden, igjen