Linda Johansen fra lek til alvor: – Slik ble jeg en del av verden, igjen

Linda Johansen. Det er noe unorsk over henne. Man får lyst til å uttale navnet hennes med amerikansk aksent. Glamourmodellen som reiste til USA på nittitallet og gjorde suksess som midtsidepike – hun prydet forsidene på Penthouse og Playboy og festet med kjendiser hos Hugh Hefner. Nå sitter hun med rak rygg og kryssede ben i en fløyelssofa i biblioteket på Grand Hotel. Svartkledd fra topp til tå. Langermet genser og chinos. Med et blendende smil og hud som gløder i den dempede belysningen. Flankert av sin manager Erland Bakke, som en superstjerne man ikke kan få på tomannshånd.

Slik hun alltid har fremstått, på utsiden, litt larger than life, i alle fall for stor for hjembygda Ski. For lille Norge. Slik hun selv ser det. Eller litt too much.

– Definitivt, konstaterer hun.

På barneskolen på åttitallet lagde hun sine egne treperler til å ha i ørene, dobbelt så store som klassevenninnenes. Siden hun var liten har hun elsket å stikke seg ut, følt seg annerledes, drømt om å bli kjendis.

– Jeg var alltid den du så i rommet. Jeg tok alltid oppmerksomheten. Men på innsiden, et par lag under, finnes «Linda fra Ski», hun som aldri kan bli bra nok. Linda Johansen har blitt hennes merkevare og alter ego. Det er hun som nå sitter og smiler selvsikkert i fløyelssofaen og drikker Cola Zero fra et stettglass. Og som ikke mister masken, selv ikke når hun snakker om «Linda fra Ski», om hvordan hun gikk på den ene smellen etter den andre. Mer om det senere. 

Det føles lenge siden nå. Linda Johansen tar en stor slurk av colaen. Det har vært en hektisk dag for suksessgründeren bak hudpleieserien som er oppkalt etter henne selv. De siste to årene har vært uvirkelige. I fjor omsatte hun for 40 millioner kroner. Nå er det nettopp det hun omtales som: suksessgründer. Ikke «den tidligere nakenmodellen». Ikke «Lek-Linda». Nå ser det ut til at selv pressen endelig tar henne seriøst – dette har hun ventet på i snart 30 år.

«Det tok helt av, jeg brukte penger som en full sjømann!»

I Las Vegas kunne hun tjene 100 000 kroner på en uke. På fotoshoots og «andre oppdrag». Som politikvinne, cowgirl eller sykepleier, i uniformer med borrelås hun kunne sno seg ut av, eller oljeglatt og halvnaken i fotostudio. Hun badet bokstavelig talt i penger. Hun kunne strø dollarsedlene ut over sengen. Eller stappe dem ned i Penthouse-bagen når hun gikk på shopping. Det var en vidunderlig verden, hun var 21 år gammel, hun var den «fantastiske norske og naturlige modellen». Oppmerksomheten fikk henne til å strutte av selvtillit. Hun tenkte aldri at hun tråkket over noen grenser, følte ingen skam. Før hun kom hjem til Norge.

– Hadde du ingen betenkeligheter den gangen? 

– Nei, kommer det kontant.

– Du må huske at i USA var holdningene til glamourmodeller annerledes. Der heiet folk på hverandre, sa «du er fantastisk!» og «du kan få til det du vil!». Jeg ble kjent igjen på gata, skrev autografer og ble tatt bilder av. For en 21-åring fra Ski var jo det kjempegøy.

Hun hadde fått klarsignal fra foreldrene. «Hvis det er det du vil, så støtter vi deg», sa de. «Make the most of it. Hvis ikke vil du angre resten av livet», hadde moren sagt. Linda mener hun har fått mye av galskapen fra henne. Det var den som fikk henne til å drømme stort.

Er det noe hun angrer på, så er det at hun ikke investerte i egen bolig.

– Det tok helt av, jeg brukte penger som en full sjømann!

Linda Johansens livshistorie er heseblesende, i tillegg snakker hun fort.

– Easy come, easy go, pengene kom lett, og de brant i lomma.

– Hva brukte du dem på?

– På hva som helst. Reiser. Klær.

– Og en hvit limousin, kommer det tørt fra sidelinja, fra Lindas manager.

– Limousinen, ja! Den hadde hun glemt. Linda klukkler. Limousinen var et forsøk på å ta med seg det glamorøse livet hjem til Norge. Det var en dårlig idé. For hvem trodde hun at hun var?

– Jeg hadde vært så stolt av det jeg hadde fått til i USA. Det var først da jeg kom hjem og fikk Janteloven rett i fleisen at jeg begynte å skamme meg. Da jeg skjønte at mine valg hadde gått ut over mamma og pappa, at de hadde blitt utsatt for hets på grunn av meg.

Det var ingen sak å stå på egne ben som 21-åring i Las Vegas og LA, men hjemme i Norge skulle hun jekkes ned. Her skulle hun noen år senere bli Norges første kvinnelige mykpornoredaktør, for Lek, der redaktøren selv også stilte opp som nakenmodell. Bladet fikk en boost, men det gjorde ikke nødvendigvis Lindas selvtillit.

– Pressen tok av. Og når du har tatt av deg klærne, er det veldig liten sjanse for at du blir fremstilt som smart.

Hun har gjort mange forsøk på å gravlegge «Lek-Linda». Takket nei til nakenfotografering. Sluttet å ta telefonen når pressen ringte og ville ha pikante oppslag. Tatt skrittet videre. Startet med hudpleie.

– «Lek-Linda» blir nok aldri helt borte, skyter manageren inn.

– Nei, hun er jo et ikon! utbryter hun entusiastisk. Skammen sitter utenpå som en foundation, inni er hun egentlig stolt over den delen av karrieren også. Hvorfor skulle hun ikke være det?

– Men er det ikke rart? spør hun, og begynner å regne på det. Kommer frem til at hun har drevet med hudpleie i snart 20 år, likevel er det de fem årene som Lek-redaktør som hun fremdeles blir husket for.

– I made an impact! ler hun og slår knyttneven i håndflaten.

I hele sitt voksne liv har hun ikke bare kjempet for anerkjennelse. Helt siden hun bestemte seg for å legge fortiden bak seg og satse som gründer i hudpleiebransjen, startet skjønnhetssalonger og begynte å utvikle egne hudprodukter, har hun blitt kastet rundt i en økonomisk berg- og dalbane. Det hjalp lite med et kjent navn, det jobbet mot henne. Hun satset alt på å komme seg videre, alle pengene var brukt opp, rettere sagt investert i hudpleieklinikker på Majorstuen og på Steen & Strøm. Luksuslivet var over.

– Avstanden til kundekretsen min kunne ikke bli større. Jeg hadde virkelig ingen penger. Ingenting! Det var ingen reiser, ingen restaurant- eller kinobesøk, ingen kaffe latte.

Hun husker hvordan hun krympet seg når velstående kunder kom inn døra. Hvordan hun kamuflerte ydmykelsen med stort smil og et perfekt sminket ansikt. Hun husker genseren hun hadde på seg, som var så slitt at hun hadde lappet den sammen under armene. Hun som hadde elsket oppmerksomhet og røde løpere, takket nå nei til alt. Nederlaget var for stort. «Linda fra Ski», som hadde latt det ytre definere henne i så mange år, følte seg verdiløs.

– «Men se hva du har skapt», sa Linda Johansen til henne. «Du har ikke rotet bort pengene dine, du har investert. Grunnen til at du ikke har kjøpt deg ny genser er troen på en drøm», kunne jeg si til henne. Da føltes det mye bedre, da kunne jeg kjenne meg stolt, forteller hun i dag.

Det første store nederlaget kom i 2011. Det var ingen annen utvei, hun slo skjønnhetssalongene konkurs, krøp hjem til mamma og pappa, som brukte alle sparepengene sine på å redde datteren ut av økonomisk krise. De sluttet aldri å tro på at datteren deres skulle få det til.

Fire år senere nådde hun igjen et økonomisk bunnpunkt. Hun satt med flere tonn hudpleieprodukter hun ikke hadde fått solgt, og et lån hun ikke klarte å tilbakebetale.

Den 21. mai 2015, en dato som har brent seg inn i minnet, våknet hun opp og kjente seg fullstendig maktesløs. I SMS-en hun sendte til faren sto det: «Tror du jeg kan komme og bo hos dere? Det er litt vanskelig akkurat nå.»

– Jeg var så sliten. Jeg så etter desperate løsninger: Kunne jeg stikke av? Bo på en gård og jobbe for livets opphold?

I stedet flyttet hun hjem til Ski. Inn på pikerommet hos mamma og pappa, i en alder av 47 år.

– Jeg hadde brukt opp mine foreldres sparepenger. Nå tilbydde de seg å ta pant i huset. De som alltid hadde støttet henne i hennes valg. Når hun ble hengt ut som blond og dum og billig, sto de fjellstøtt og forsvarte henne. «Ikke gi deg», sa de nå også.

Selv om hun var på sitt livs bunnpunkt, følte hun samtidig en enorm lettelse. Hun følte seg endelig trygg. Hjemme hos mamma og pappa kunne ingenting vondt skje, de passet på henne. Og det var mat på bordet.

– Hver dag lagde pappa og jeg middag sammen på kjøkkenet. I helgene spilte vi ludo, ler Linda.

Men innvendig gnaget også angsten. For hvordan reiser man seg igjen? Når man ikke har noe å gripe fast i? Hun sto på bunnen av stigen, og de nederste trinnene manglet.

Linda kunne valgt å bli under dyna, trekke for gardinene på pikerommet og stenge virkeligheten ute. Isteden tok hun hver morgen på seg joggesko og øretelefoner for å gå tur med hunden Lea. Med feel good-musikk rett i ørene, George Michael eller Kygo, fant hun takten.

– Går du i takt med musikken, setter det i gang kjemiske prosesser i hjernen, forklarer hun.

– Da kommer endorfinene.

Det hjalp. Hun kom hjem hver morgen med et lettere hode. Hun presset seg også til å ta toget til Oslo, til å gå til kontoret i Bogstadveien, hver uke.

– Jeg satt sånn, demonstrer Linda, krummer ryggen så hodet nesten blir liggende i fanget.

Hun følte at folk kunne se rett igjennom henne.

«Se, der sitter Linda Johansen, hun er blakk og bor hjemme hos foreldrene sine!»

Men bak håret og de store øretelefonene bygget hun seg sakte opp. Etter hvert kunne hun løfte hodet, lette på blikket, og selv smile til de andre togpassasjerene.

Etter hver merket hun at hun igjen kunne gå oppover Bogstadveien, rak i ryggen. Hun kunne til og med gå og titte litt i butikkvinduene. Gli inn i mengden, bli en del av verden igjen.

– Jeg så ikke lenger ned i bakken. Det var som lyset kom på igjen – sakte, men sikkert, som en dimmer. Og plutselig kjente jeg følelsen av at «der! Nå skinner sola!» Linda knipser med fingrene i luften.

Hun gikk aldri i terapi, depresjonen jobbet hun seg ut av på egen hånd.

Nå går det så det griner. I garasjen hjemme står det en elektrisk Porsche. På veggene i det tre etasjers renoverte funkishuset på Kolbotn henger kunst fra ulike auksjoner.

At alt snudde, takker hun mannen Timm for. De traff hverandre da hun var kommet midtveis opp stigen: i desember 2015 flyttet hun ut fra pikerommet, lånet var refinansiert, nå så hun seg om etter en leilighet i byen – og kanskje en kjæreste?

Hun lagde seg en profil på sjekkeappen Happn. Der ingenting skjedde.

– Det var ingen som klikket seg inn på profilen min! Jeg hadde åpen profil, med fullt navn og bilde, men ingen var innom den.

– Kanskje det var ingen som turte?

– Jeg håper det var derfor, ler hun nervøst.

Det var hun som klikket på ham. Trebarnspappaen og salgssjefen Timm Wold. Hun foreslo en kaffe, han tok henne med på Alex Sushi. «Herregud, jeg skal på date med Linda Johansen», hadde han betrodd bestekompisen. «Slapp av», hadde han svart, «hun er jo bare Linda fra Ski». Resten er historie, som det heter.

I 2018 giftet de seg. Hun som alltid hadde vært en kjærestejente – først når hun fylte femti skulle hun stå brud. Samme år sa han opp jobben som salgssjef i Canon Norge og ble hennes kosmetikksjef.

– Det har kommet et eventyr ut av det!

Linda slår ut med hendene som en vifte. Når hun blir begeistret snakker hun med armene, som en amerikaner.

Hun hadde sagt til ham at hun ville gi opp gründer-drømmen. Den tidligere salgssjefen hadde derimot troen, og satset penger på det hun aldri hadde satt av en ordentlig pengesum til: markedsføring. 20 prosent av Linda JCs inntekter ble brukt på reklame. Slik endret de kursen sammen. Hun omtaler ham som hennes redningsmann og soulmate.

Hva betyr penger for henne i dag?

– Det betyr trygghet. Jeg har hatt det utrygt i hele mitt voksne liv, jeg har aldri hatt noe sikkerhetsnett.

Det var også det hun sa til Timm: «Nå vil jeg ha det trygt», hadde hun sagt. «Og jeg vil ikke ha det trygt bare fordi du er solid, så jeg bare blir en utgiftspost for deg. Jeg må vite at jeg har det trygt fordi jeg har fått det til.»

– Vi har fått stor suksess. Og det som har vært mest fantastisk, er at jeg har kunnet tilbakebetale foreldrene mine alt. Det var det aller viktigste for meg.

«Bonusbarna har gjort meg mindre selvopptatt»

Hun mener hun har vunnet prinsen og halve kongeriket. I et moderne eventyr innebærer det også tre bonusbarn. Hun blir smøremyk av å snakke om de tre guttene, tvillingene på 17 og eldstemann på 20.

Hun som aldri hadde gått med en drøm om å få barn, nå slo morsgenet inn for fullt.

Da han fortalte henne på første daten at han hadde barn, ble hun helt varm inni seg. I hodet fikk hun bilder av hjemmekos og familieliv, alt det hun ikke visste at hun hadde savnet.

At livet skulle gi mer mening når hun kunne stå opp og smøre matpakker? Hjelpe til med lekser? Rydde gutterom? Gi nattaklemmer? Hun ble overrumplet av sine egne følelser.

Linda understreker at støtten fra barnas mor sørget for at veien til guttenes hjerter ikke ble lang og komplisert.

– Nå er de 17 og 20. Verdens fineste gutter, men også noen slabbedasker som går rundt og roter, sukker hun.

Fremdeles er hun bonusmammaen som ordner opp for gutter som burde begynne å ta mer ansvar selv. Hun vet hun må slutte med det.

– Men det er så godt å føle at noen trenger meg. «Kan du kjøre meg til trening? Har du vasket shortsen min? Hva skal vi ha til middag?» Det er så deilig å få de spørsmålene, smiler hun henrykt. Hun mener bonusbarna har gjort henne mindre selvopptatt.

– Jeg hadde gått gjennom ild og vann for dem! Når paret møter nye mennesker som spør om de har barn, svarer hun ja.

– Vi har tre barn, sier jeg. Jeg forguder dem. Jeg visste ikke at man kunne føle en så sterk kjærlighet for andres barn, de betyr alt for meg.

Hun var lenge redd for at alt skulle forsvinne. At stigen skulle bli dratt unna. Igjen. Nå sover hun trygt. Men hun har fremdeles mareritt.

– Du vet at det er en ting folk er mer redd for enn å dø?

– Javel?

– Det er å bli avslørt. Jeg kjenner meg igjen i det. Jeg føler at folk fremdeles forventer at jeg skal se ut som jeg er 35.

Plutselig er det «Linda fra Ski» som snakker. Hun som hører på «styggen på ryggen». Det hun er redd for nå, er at noen skal oppdage hennes aldringstegn. At kroppen skal forfalle.

– Det er veldig vanskelig å akseptere at jeg blir eldre. Det er helt pyton, sukker hun.

Hun vet det høres overfladisk ut. Men det er ikke noen jålegreier, det stikker dypere enn det. Det er en yrkesskade. Og en kamp.

– Jeg har levd av utseendet hele mitt voksne liv, jeg har blitt målt ut ifra det. Som modell ble jeg sett på med lupe, snakket til som tredjeperson. De kritiserer deg mens du er til stede, forklarer hun.

– Men alle vet jo det, at vi blir eldre?

– Ja, men når man lever av utseendet, har man ikke lov til det. Du ser jo hvordan sladrebladene fråtser i saker om kvinner som har blitt eldre. Og gjør de noe med det, kritiseres de for det også. Du skal ikke forfalle. Punktum.

Hun gjør noe med det, innrømmer hun. Men Botox er det lenge siden hun har brukt. Å gå på trynet økonomisk igjen, det vet hun imidlertid at hun kan takle.

– Du dør ikke av å tryne. Men du må reise deg opp igjen.

Hun tenker seg om.

– Faktisk, hvis noen spør meg om jeg ville gått igjennom de siste ti årene igjen, blir jeg litt i tvil. Det er en ting å jobbe beinhardt for noe, men likevel sove trygt om natta. Det gjorde ikke jeg. Men samtidig som det har vært de verste årene av mitt liv, så har det også vært de beste.

– Har det?

– Ja, for når man ikke har så mye, lærer man seg å glede seg over små ting. Det setter ting i perspektiv. Jeg kunne lett blitt sittende fast i det materialistiske. I stedet fikk jeg egoet mitt jekket ned. Det hadde jeg ikke vondt av! Jeg valgte å jobbe for en drøm. Da ble en tur i marka med Lea eller en kjøretur med kjæresten og en kopp kakao den nye definisjonen av luksus. Det er det fremdeles.