Lindis Hurum: – Jeg tror på evnen til å finne løsninger

Du har i mange år vært en frontfigur på en så krevende arena som humanitær bistand. Hvordan oppleves det å være kvinne blant mange menn – både i organisasjonen og ute i felt?
– Personlig har jeg aldri opplevd det som en ulempe å være kvinne, spesielt ikke ute i felt. Min oppgave har som oftest vært som koordinator. Det innebærer blant annet å ha sikkerhetsansvar og trygge tilgang til sykehus både for helsepersonell og pasienter. De som skal sikre dette, er gjerne ganske røffe militsledere som står der med våpen i hendene. I en slik samtale oppleves kvinner mindre truende. Det blir ingen alfakamp. Vi kan småprate litt for å bryte isen, men det handler absolutt ikke om å flørte. Det gjelder å gi dem full forståelse for at jeg kan jobben min, har et fast håndtrykk og vet hva jeg holder på med. Leger Uten Grenser er en stor internasjonal organisasjon som har eksistert i mer enn 50 år, og har vært i Norge i 28 år. Gjennom de 19 årene jeg har jobbet her, har jeg absolutt opplevd en positiv endring i et tidligere mannsdominert miljø. Det er blitt atskillig flere kvinnelige toppledere. Glasstaket er blitt mye mindre.

Hva er dine tanker om norske kvinners situasjon i dag?
– Jeg er nå 53 år og vil si at norske kvinner er så heldige å bo i et av verdens mest likestilte land, særlig sammenlignet med de landene jeg har jobbet i. Men de rettighetene vi har i samfunnet, har ikke kommet av seg selv. Vi må fortsatt være bevisste, og på vakt for å verne om kvinners rettigheter.

Hvordan står det til med det sosiale engasjementet blant norske kvinner? Du har i flere intervjuer sagt at du blir mer og mer opprørt over at vi ganske kollektivt snur ryggen til katastrofene rundt oss, at det er blitt et skarpere skille mellom «de og oss».
– Generelt er det en mangel på global empati for nød og elendighet i verden. Samtidig renner det nå en solidarisk åre gjennom landet som særlig gjelder situasjonen i Midtøsten. Det arrangeres basarer, konserter, yogatilstelninger og så videre til inntekt for befolkningen i Gaza. Jeg har aldri tidligere opplevd maken til engasjement. Og det er en sterk overvekt av kvinner i alle aldre blant disse. De krisene som det ikke står om i avisene, har vi derimot lett for å glemme. Få tenker nå på de mange båtflyktningene som fortsatt drukner i Middelhavet. Når mediene mister fokus, gjør også folk det.

Hva er dine høyeste ønsker – og ambisjoner – for årene fremover?
– For en som jobber tett på menneskelig og geopolitisk uro, blir 2025 et ekstraordinært og krevende år. Like fullt har jeg ståltro på menneskenes evne til å komme sammen og finne løsninger. Denne troen vil jeg ikke gi slipp på.