Denne filmen er en troverdig thriller fra virkeligheten

Generalsekretæren i den norske avdelingen av Leger Uten Grenser vet hva hun snakker om.

Den nådeløse dramatikken i filmen er basert på en hendelse som fant sted på julaften i 2013. Lindis (i filmen Linn) befant seg på feltsykehuset i tilknytning til den kristne flyktningeleiren utenfor hovedstaden Bangui i Den sentralafrikanske republikk (SAR). Der raste voldsomme kampen mellom en kristen og en muslimsk militsgruppe. At leiren var voktet av franske soldater ga en viss trygghetsfølelse, inntil gjerdet ble revet ned og bevæpnede menn stormet inn på jakt etter en muslimsk mann som hadde gjemt seg på sykehuset.

Som ansvarlig for sikkerheten stod Lindis overfor sitt livs dilemma: skulle hun overlate mannen til den sikre død, eller risikere livet til både pasienter og hjelpearbeidere?

«Før mørket» hadde premiere i slutten av februar. Da hadde den allerede rukket å få publikumsprisen på filmfestivalen i Göteborg noen uker før. Lindis Hurum har kunnet puste lettet ute:

– Det har vært mange følelser på en gang, men først og fremst er jeg lettet og glad. Filmen har fått fantastiske anmeldelser, og er blitt godt mottatt av publikum. Det er en spenningsfilm som løfter perspektiver og gir ny innsikt for et publikum som jevnt over vet svært lite om hjelpearbeid.

Hun forteller at spiren til filmen ble sådd allerede kort etter at hun kom tilbake fra den gruvekkende opplevelsen, ikke hos henne, men hos filmprodusent Martin Sundland som er eier av Fantefilm. Martin og hans kone Ellen har vært nære venner i årevis.

Lindis fortalte historien over en middag som en salgs debrifing. Det var Martin som umiddelbart mente at det her lå materiale til en spillefilm. Lindis sa nei.

Hun hadde ikke lyst, og forklarer hvorfor:

– Jeg hadde ikke noe behov for å sentrere og promotere meg selv. Dessuten var jeg usikker på om en slik film kunne bli vellykket. Historien om en hvit hjelpearbeider i et afrikansk land som ingen har hørt om, kunne lett bli stereotyp og bygge opp under en neokolonialistisk historiefortelling med rasistiske overtoner. Det er krevende øvelse å unngå det. Det var jo hvite menn
fra Tåsen uten min erfaringsbakgrunn som skulle lage den.

Årene gikk. Martin Sundland fortsatte jevnlig å mase på Lindis. Et møte med regissør Eirik Svensson for knappe to år siden skulle bli avgjørende. Han virket både ydmyk og troverdig. De to snakket om hvordan de kunne gripe materialet an for å gjøre filmen troverdig, og noe Lindis kunne stå inne for.

– Med sitt formspråk innså jeg at en fiksjonsfilm kunne nå et annet publikum. Den ville også kunne fungere som en samtalestarter og vekke nysgjerrighet rundt hva humanitært arbeid går ut. Kinogjengerne ville stille spørsmål som: hva ville jeg jeg gjort i en tilsvarende situasjon? Hva er verdien av et menneskeliv?

Du insisterte på at produsent og regissør skulle bli med deg til Den sentralafrikanske republikk. Hvordan gikk det?
– De var noe motvillige i starten. SAR er et av mange land som UD fraråder nordmenn å reise til. Jeg beroliget dem med at det sikkert ville gå bra. For å skjønne hva dette dreide seg om trengte de å se området med egne øyne, besøke kontoret til Leger Uten Grenser og ikke minst treffe de lokalt ansatte som fortsatt var der. Vi tilbrakte to døgn i Bangui, men det var for farlig å spille inn filmen der. Location ble bygget opp i noen nedlagte bygninger utenfor cape Town. Selv om det er noe større enn vår opprinnelige klinikk ser det svært troverdig ut, og ligner veldig på et sykehus Leger Uten Grenser kunne ha etablert. Regissør Eirik var også nøye med at skuespillerne kom fra SAR. Han reiste til Paris for å caste skuespillere som nå var bosatt i Paris. Det var et modig valg og de snakker delvis sitt lokale språk i filmen. Skuespillerne bidro ytterligere til troverdighet, og at denne filmen ble noe mer enn historien om hvit helt i felt. Selv var jeg delvis med som konsulent. Da kom min TV-bakgrunn til nytte.

Har du selv fått mange tilbakemeldinger?
– Absolutt, og ikke minst har venner og familie fått bedre innsikt i hva jeg holder på med. Samtidig er det viktig å understreke at filmen er ekstremt fortettet. Selv om den er svært realistisk, er den fiksjon, ikke en dokumentar.

Hvordan var det å bli minnet om sin verste skrekkopplevelse på lerretet?
– Det er såpass lenge siden det skjedde, og hendelsen er godt bearbeidet ved hjelp av både tid, egeninnsats og fagfolk. Jeg fikk dessuten lese manus underveis og var godt kjent med innholdet før jeg fikk se det. Så den trigger ikke traumer for meg. Det kjentes mer som å være med i den amerikanske satirefilmen «The Truman Show». Altså en ganske surrealistisk opplevelse.

Tre ganger har Lindis Hurum hatt lengre opphold i Den sentralafrikanske republikk for Leger Uten Grenser. Det er et land som i en årrekke har vært preget av interne stridigheter og ekstrem vold etter et kupp i 2013. Også i 2017 var hun utsatt for en livstruende hendelse. Like fullt har hun mange gode minner fra det krigsherjede landet:

– Jeg gjentar at «Før mørket» er en fiksjonsfilm. SAR er ikke bare grusomt. Det er et vakkert og frodig land med mye god mat og mye glede som ikke kommer frem i denne filmen. Menneskene har mye galgenhumor, de drømmer, har håp og de forelsker seg. Og de lager kjempegodt potetgull av banan også.