Oppnår kontakt:
Oppnår kontakt:

En av de viktigste jobbene for Lindis Hurum (innfeldt og i båten til venstre), var å kommunisere med flyktningene før selve redningsoperasjonen tok til. Til det brukte hun språkkunnskapene sine og en megafon.

© Francesco Zizoa/Noor og Svein Finneide

Lindis (44) risikerer sitt eget liv for å redde titusener i Middelhavet

– Selv om du ikke kan redde alle, kan du jo ikke velge å redde ingen? Jeg forstår ikke argumentet, sier Lindis Hurum.

15. juni 2016 av Lisbeth Skoelv

Lindis Hurum, Årets modigste kvinne 2014, lever i høy grad fortsatt opp til tittelen. I fjor ledet hun hjelpearbeidet for å redde flyktninger fra drukning i Middelhavet. 

Den tidligere tv-produsenten, som ble nødhjelpskoordinator for Leger Uten Grenser (LUG), har hjulpet jordskjelvrammede i Haiti, krigsrammede i Den sentralafrikanske republikk og ebolapasienter i Liberia, i tillegg til å jobbe mange andre utsatte steder i verden. 

Hun har bokstavelig talt strukket ut en reddende hånd til tusenvis av flyktninger i Middelhavet, og som snart er på vei til nytt oppdrag i Pakistan.

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg vant Tara-kåringen og at jeg kunne bruke prispengene i tillegg til støtte jeg fikk fra LUG til å ta en mastergrad i Disaster Management, eller «Master of disaster» som jeg kaller det.


– Veldig intenst

Etter at masteroppgaven var ferdig i fjor vår, ble Lindis spurt om å lede LUGs prosjekt for å redde liv i Middelhavet. 

Hun ble sendt på kurs i livredning til havs og hvordan agere på båt, før hun tok plass på den innleide offshore supply-båten «Bourbon Argos» på Sicilia, som hadde et mannskap på 15 i tillegg til de 10 legene, sykepleierne og oversetterne som Lindis hadde i teamet sitt. En konteiner på dekk ble gjort om til et slags akuttmottak.

– Det var veldig intenst, vi reddet folk hele tiden, hundrevis hver gang. En fra mannskapet sa oppgitt til meg: «Lindis, you can’t save all of Africa!» Jeg lurte på hvorfor han var så forbanna, men skjønte at situasjonen var helt absurd for mannskapet på båten vår, som vanligvis fraktet oljetønner, de hadde jo aldri vært borti noe lignende før.

– Når noen sier at du ikke kan redde hele Afrika, hva tenker du da?

– At det prøver jeg heller ikke å gjøre. Jeg tenkte ikke så mye over det da sjømannen sa det, jeg ble mye mer irritert da kongen sa «vi kan ikke ta imot hele Afrika». Hele det afrikanske kontinentet vil IKKE til Norge. Men når til og med kongen sier det han sier, så tenker jeg «jøss, har det blitt fakta, en allmenn oppfatning? For det stemmer jo ikke.» Det var klønete sagt av kongen, for ord er makt, og nå er enkelte ting blitt helt legitimt å si – om det er sant eller ikke. Jeg har snakket med tusenvis av flyktningene, og de færreste av dem hadde hørt om Norge. De aller fleste hadde ingen plan med hvor de skulle, de ville bare ut.

Og selv om verken hun eller andre kan «redde hele Afrika», er Lindis klar på at vi alle burde gjøre det vi kan for å hjelpe mennesker i nød. Fordi det nytter.

– Hvis jeg tar det store bildet inn, føles det som om det er liten vits å prøve å hjelpe; de er for mange, vi er for få. Men jeg skal være til stede nå og hjelpe disse menneskene én og én av gangen, og det har en verdi i seg selv. Selv om du ikke kan redde alle, kan du jo ikke velge å redde ingen? Jeg forstår ikke argumentet.

Falleferdig:
Falleferdig:

Båtene flyktningene kommer i, er enten gummibåter eller falleferdige fiskebåter – fylt til randen av desperate mennesker. – Med en gang flyktningene får tillit til meg, er det ganske lett å få dem trygt over i båten vår, forteller Lindis om redningsaksjonene. 

© Christophe Stramba-Badiali/Hayth

Livsviktig dialog

Nødhjelpskoordinatoren var sju uker på sjøen midt i «høysesongen» for redningsarbeidet i Middelhavet på slutten av sommeren i fjor.

Flyktningene de reddet, sov på dekk i båten som offisielt hadde plass til 500 fordelt på seks toaletter. Men stort sett var de langt flere om bord på vei inn til Italias kyst for å settes trygt i land.

– Du drar jo ikke ved nådd makstall når det ligger en annen båt i nærheten som trenger hjelp, du fyller opp til randen. Vi hadde aldri med oss under 500, på det meste hadde vi 1001. Da er det folk overalt. Det er en ekstremt intens medmenneskelig opplevelse som jeg har vansker med å forklare. Helt ulikt alt annet jeg har opplevd, og jeg har til sammenligning opplevd ganske mye. Vi har reddet mange tusen flyktninger, ofte fra båter som er nær ved å kantre, slår hun nøkternt fast.

En av hovedoppgavene til den engelsk- og fransktalende Lindis Hurum, var å dra ut i gummibåt sammen med en kollega som snakket arabisk og forskjellige afrikanske språk, for å komme i dialog med flyktningene.

– Det er det viktigste vi gjør. Vi må komme så tett på båten at vi kan snakke med dem via megafon og forklare hvem vi er og hva vi vil, for de er livredde, kalde, engstelige, har vært timevis i båten, vet ikke hva som skjer. Mange kommer fra steder der de har blitt forferdelig behandlet og har ikke tillit til noen. De vet ikke hvem vi er, vi kan jo være noen som ikke vil dem vel.

– Så de er ikke glade for å bli reddet?

– Ikke med en gang, da er de skeptiske. Jeg forteller dem hvem vi er og at vi skal frakte dem til Italia. Det er viktig at jeg får dem til å stole på meg, for hvis de får panikk i den overfylte gummibåten, er det veldig fort gjort at det går hull på den eller at den kantrer. Ofte kom vi over båter som var i ferd med å synke. Hadde vi kommet et kvarter senere, så hadde vi ikke kunnet hjelpe dem. Det er veldig spesielt å være så tett på folk som er så redde, og spesielt i tilfellene der båten er i ferd med å synke, for da har folk dødsangst. Det er en intens opplevelse, men jeg forholder meg rolig og fokusert, og det har jo vist seg at det er derfor jeg passer til denne jobben, forklarer hun.

Redningsarbeidet har vært svært vellykket – bortsett fra i ett tilfelle der fem personer var omkommet før de rakk frem til båten.

– Vi kom for sent. Vi tømte båten for folk før jeg oppdaget at det lå noen livløse kropper i bunnen av båten. Det var aldri aktuelt å la dem være igjen, det kunne jo være at de hadde familie som reiste sammen med dem.

Først trodde de det var fire døde kropper, men da de så nærmere etter, lå det en ung jente under de voksne. Hun var sannsynligvis klemt i hjel.

– Hun var kanskje 18 år. I sterk kontrast til det, var det ville gledesscener på dekk blant dem som hadde overlevd. De hadde gått fra engstelse og dødsangst til ekstase. Da er det dansing og synging, og grining og bønn. Det er litt euforisk. Jeg tror ikke det er mulig for noen, i så fall kan du ikke ha kontakt med noe følelsesliv, å ikke ha en fysisk reaksjon på det vi ser, for det er ganske voldsomt. Selv machomenn er blanke i øynene, forteller hun.

ENDELIG TRYGG:
ENDELIG TRYGG:

Etter langvarig dødsangst viser flyktningene takknemlighet overfor Lindis og de andre livredderne fra Leger Uten Grenser når de er kommet om bord i redningsfartøyet. 

© Francesco Zizola/Noor

– Folk bryr seg ikke

I ettertid har hun skrevet bok om hendelsene i Middelhavet og de andre katastrofeområdene hun har jobbet i. En del av inntektene fra boksalget går til LUG. «Det finnes ingen de andre – det er bare oss» er basert på dagboknotatene hennes underveis, og hun forteller om sterke møter med andre mennesker og deres historier som vi kan relatere til, slik at vi blir berørt og ønsker å bidra til endring.

– Jeg har på mange måter et dobbelmandat i jobben, et som er å gi hjelp til mennesker som lider, og et som går på å være vitne og si ifra når noe er uakseptabelt, være stemmen til dem vi har møtt som ikke har en egen stemme. Det er også derfor jeg har skrevet boken. Det er viktig å formidle at det ikke er «oss» og «dem», vi lever på den samme jorden og har de samme følelsene og behovene, sier Lindis, og legger til:

– Akkurat da jeg kom hjem var det en bølge av solidaritet som var fin. Men så snudde stemningen brutalt. Det var tungt og ER fortsatt tungt. Jeg har vært talsperson og forsøkt å utvide perspektivet. Jeg har sett flyktninger bli tatt bedre imot i Sør-Sudan enn det som er tilfelle noen steder i Europa nå, sier hun bestemt.

Lindis har talegavene og engasjementet i orden, og sier at hun innimellom har vurdert å gå inn i politikken, men foreløpig mener hun at LUG er den riktige arenaen for henne.

Rett etter at hun kom hjem ble hun imidlertid invitert til å holde tale i EU-parlamentet i Strasbourg.

– Da det ble min tur til å gå på talerstolen, var vi allerede på overtid i programmet. Da var det lunsjtid, og over nitti prosent forlot salen. Jeg er ganske mye sint og forbanna på tingenes tilstand, og da ble jeg skikkelig sint. Dette viser hvorfor ting ikke fungerer i Europa, folk bryr seg rett og slett ikke. Ting går så treigt, man må jo handle. Jeg tror jeg er for utålmodig til å være politiker! 

Fikk du med deg? NRK-profil Carina Olset: – Jeg kunne holdt kjeft og bevart glansbildet av meg selv. Jeg valgte heller å være ærlig.


Nominér!

Kjenner DU en modig kvinne, eller er du en selv? Send inn til årets modigste kvinne 2016 – helst med bilde – innen 1. september til [email protected] PS! Husk å gi en grundig begrunnelse for hvorfor akkurat DIN kandidat bør plukkes ut!

Nysgjerrig på tidligere deltakere? Her kan du lese alt om Årets modigste kvinne-kåringene.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...